Zawinuls siste

Den siste bursdagsfesten.

Erling Wicklund’s Storeslem feat. Atle Hammer and Harald Bergersen Frisk storbandfest i tradisjonen.

Carl Petter Opsahl Klarinettblues med styrke og inderlighet.

CD: 7. juli i fjor, på sin 75-årsdag, spilte Joe Zawinul med sitt groovestruttende, verdensmusikalske Syndicate ved jazzfestivalen i Lugano. 2. august møtte han sin gamle Weather Report-medstifter Wayne Shorter i en sakral og vakker «In A Silent Way» ved en festival i Ungarn, men bare seks uker seinere måtte den store pianisten/keyboardisten/bandlederen gi tapt for en aggressiv hudkreft og døde på et sykehus i hjembyen Wien.

LYKKELIGVIS er Zawinul en godt platedokumentert musiker, både med Weather Report og The Zawinul Syndicate. Det posthume dobbeltalbumet «75th» – bursdagskonserten pluss duetten med Shorter – er kanskje ikke det ypperste han gjorde, men det har sine øyeblikk der den unike besetningen skaper en uimotståelig rytmefest under, over og rundt lederens karakteristisk ruvende synthklanger. Enkelttoner eller brusende akkorder, blues eller Balkan, ballader eller ekstatisk hardkjør – det har aldri vært kjedelig å prøve å henge med på Zawinuls idéstrøm der den tilsynelatende har tilsig fra musikalske kilder på alle kontinenter. At bursdagsplatene også byr på noen strengt tatt litt for lange soli og lirestrekk foran et entusiastisk publikum er således til å bære – det er tross alt et liveopptak – og bassist Linley Marthe og trommeslager Paco Sery i tett kommunikasjon er i likhet med Zawinul selv attraksjoner nesten uansett hva de leverer til festen. Nå er den altså over, tonende ut med et verdig hymne, og som det heter: Dagen blir ikke helt den samme uten vissheten om den lille pluggen med heklelua og det uniktklingende syndikatet ikke lenger er på vei til en festival på våre breddegrader.

TO GODE kollegaer som forener sin journalistikk og sitt anmelderi med musisering på høyt nivå er NRK radios Erling Wicklund og VGs Carl Petter Opsahl. Denne høsten har begge utgitt plate, Wicklund med sitt storband Storeslem i liveopptak fra Asker Jazzklubb, Opsahl i studioopptak fra Tøyenkirken med pianist Tord Gustavsen og trommeslager Jon Christensen som medspillere. Begge har nesten utelukkende egne komposisjoner på repertoaret, men der stopper også likheten mellom Wicklunds «Live at Lancelot featuring Atle Hammer og Harald Bergersen» og Opsahls «Love, the Blues».

WICKLUNDS album er en stilsikker og spenstig feiring av den nyere storbandtradisjonens swingende arrangerte gleder der presise, tuttiforløp og soli avløser hverandre med fynd og klem i ulike tempi og stemninger. Storeslem har klassisk storbandbesetning med veteraner som Harald Bergersen (saksofon, klarinett), Harald Halvorsen (trombone) og Roy Hellvin (piano) side om side med unge musikere som Anders Lønne Grønseth (saksofon, klarinett) og Steinar Værnes (trompet, flygelhorn), og musikerne ivaretar komponist/arrangør Wicklunds intensjoner om trøkk, dynamikk og henvendelse i musiseringen med glød og ferdighet. Om det ikke legges nytt land under plogen her, er det iallfall lite å utsette på pløyinga av det gamle.

OPSAHL søker på sin side stillheten og tidvis refleksjonen med sine mørkeblå klarinettoner, nennsomt understøttet av Gustavsens vare, men besluttsomme pianospill. Men han underslår heller ikke smerten, opprøret og avmektigheten i the blues og vrenger tonen opp mot primalskriket når det trengs. Mye av materialet virker folketoneinspirert, annet friere og improvisert med Christensen som en tilstedeværende kreativ uro i tre spor på denne stillferdig inntrengende og alt annet enn innsmigrende plata.