Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

ZAYNs ambisiøse One Direction-opprør

Det tidligere boyband-idolet Zayn Malik gjør sitt beste for å løsrive seg fra fjortisstempelet.

ALBUM: Musikkhistorien har gjentatte ganger vist oss at boyband-eventyr byr på en kortvarig rus. Gleden av å gå fra ukjent sanger til popidol veier sjelden opp for fornedringen som følger med å synge andre menneskers banale musikk for fjortiser.  

Særlig gjelder dette dem med hakket større kreative ambisjoner enn resten av sine respektive gruppemedlemmer. For hver Lance Bass eksisterer det jo nemlig alltid en Justin Timberlake.

Selv om jeg overhodet ikke sammenligner Zayn Malik med sistnevnte, levner solodebuten «Mind of Mine» liten tvil om at han nok hadde sett seg grundig lei av One Direction-sirkuset lenge før den offisielle avskjeden i 2015.  

Albumet bærer alle preg av en artist som ønsker å løsrive seg fra verdens forutinntatthet, og begynte allerede i januar med den mektige førstesingelen «Pillowtalk».

Spesielt originalt blir det derimot aldri, samme hvor «alternativ» man har forsøkt å brande ZAYN som på senere tid.  

Den musikalske påvirkningen fra R&B-ens mer tradisjonelle kjemper ligger isteden som en åpenbar, rød tråd gjennom hele albumet, og hindrer den unge briten fra å virke troverdig innenfor annerledestenker-imaget dette prosjektet er brygget på.

Men selv om 23-åringen langt fra er noen ny Frank Ocean (til tross for at Oceans nære samarbeidspartner Malay står for produksjonen på hele åtte spor), hindrer det på ingen måte «Mind of Mine» fra å være en fin-fin R&B-opplevelse.  

Der ZAYN aldri helt klarer å bli eksperimentell nok for å «fortjene» sin plass i det såkalte PBR&B-universet, har han derimot nok av både stemme og melodisans til å bære flotte låter som den nevnte «Pillowtalk», «She», «Drunk», «Fool For You» og «Truth».  

Kehlani-samarbeidet «Wrong» er et annet godspor, og viser at flere gjesteopptredener nok kunne ha hjulpet det ambisiøse, men noe ufokuserte albumet, som til tross for sine mangler leverer atskillig flere høydepunkter enn fyllmateriale.  

Så får man heller bare se gjennom fingrene at ZAYN litt for ofte oppleves som en skamløs kanalisering av Chris Brown.