Zen-surr

Pent, men naivt om kunsten å ta det rolig.

FILM: «Briller» insisterer på at jeg skal lene meg tilbake og slappe av. Det blir litt stressende.

Universitetsprofessoren Taeko (Satomi Kobayashi) har smale briller og tilkneppet munn, herreskjorter og ukledelige skjørt. Hun kommer til et avsideliggende strandhotell alene, slepende på en uhåndterlig koffert. «Briller» handler naturligvis om at Taeko må lære seg å la humla suse, se ut over havet og finne seg sjæl. Det å frigjøre seg selv fra sitt jordiske gods er åpenbart en greie her, skjønt denne anmelder ikke helt kan se hvorfor Taeko vil bli et mer helt menneske ved å forlate kofferten sin i veikanten.

Rent håndverksmessig er «Briller» tiltalende. Den beveger seg i en leken rytme gjennom vakre, enkle bilder. Den hvite stranden mot det turkise havet skildres i rolige panoramaer, komplementert av korallrøde og mahognibrune detaljer. Scenene har en sval stillhet over seg. Men dette universet blir fort zen-naivt. Sjarmen føles overfladisk. Det ordløse visdommen som strømmer ut fra den fåmælte bestemorsskikkelsen Sakura blir aldri særlig slående. Og insisteringen på at ledigang bringer lykke blir ganske stressende i lengden. Det er så jeg får lyst til å kjøpe en overpriset cortado og løpe etter elleve-trikken på pur trass. Og jeg tror ikke det var meningen.