Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Zidanes Frankrike

INTEGRERING: Politikerne har sviktet Frankrike. Fotballspillernes tid har kommet.

Sist søndag så jeg Frankrike spille fotball. Det var en mye viktigere kamp for Frankrikes fremtid enn VM. Den ble spilt på et tarvelig stadion i Clichy-sous-Bois i den nordøstlige utkanten av Paris. Det var her det voldsomme sinnet som rammet Frankrike sist høst, fikk sitt utspring etter at to ungdommer, Bouna og Zied, døde av elektrisk støt da de gjemte seg for politiet ved en transformatorstasjon. Jeg lente meg mot rekkverket sammen med Bounas storebror, som i likhet med så mange andre gikk med en t-skjorte der det sto: «Bouna og Zied ... døde for ingenting.» Mens vi så de to lagene fra innvandrermiljøer spille en heller planløs kamp på en humpet bane, fortalte han meg en historie jeg kom til å få høre igjen og igjen i løpet av mitt tre dager lange besøk i de nå beryktede boligområdene i Clichy-sous-Bois og Montfermeil.

INGENTING HAR forandret seg, sa han, på de mer enn seks månedene som er gått etter at biler sto i brann over hele landet, noe de fjerne innbyggerne i de fine kvarterene i Paris refererer til som les émeutes, opptøyene, men som man i utkanten av byen kaller les événements, med referanse til «hendelsene» i mai 1968, eller simpelthen la révolte. Sist uke, da protestene flammet opp på ny i Montfermeil, rykket politiet inn igjen, sirkulerte over bakken i helikoptre og spanet i svartemarjaene sine. Men ellers lar de befolkningen i utkanten av Paris koke bort - tettpakket i forfalne høyblokker dekket av graffiti, opptil halvparten av dem uten arbeid og på sosialen, uten annet å gjøre hele dagen enn å se på fjernsyn, sparke en fotball rundt i gårdsrommet eller dope seg. Avskåret fra resten av byen av et dårlig transporttilbud og fattigdom.«Først og fremst respekt», sa en kvinne av algerisk opphav da jeg spurte hva de trenger mest for å forbedre situasjonen de er i. «Først og fremst respekt». «Vi bor i Frankrike», forklarte Zoulikka Jerroudi, en samfunnsaktivist som kom til Frankrike fra Marokko da hun var ni måneder gammel, «men de behandler oss ikke som ordentlige franskmenn». «Zidane er fransk», sa Mehdi, en sosialarbeider, og refererte til den franske fotballhelten av algerisk opprinnelse, «men hadde han brent biler ville han brått ikke vært det».

ALT DE KREVER av den franske republikken er at den skal etterleve prinsippene sine: likhet for alle innbyggerne i Frankrike, uansett etnisitet og religion. Etter les évenements grunnla en gruppe lokale aktivister i Clichy-sous-Bois en organisasjon med navnet ACLEFEU som når det uttales på fransk høres ut som «nok branner». LEF står for liberté, égalité, fraternité. Men virkeligheten er at selv om noen i disse lokalsamfunnene kan få en anstendig utdannelse - og her forsøker den franske staten tydelig å gjøre noe; skolene i Clichy-sous-Bois er godt bemidlede og ikke dårlige - vil jobbsøknaden deres sannsynligvis gå i søpla på grunn av adressen og det «fremmedartede» navnet deres. Hvis noen ved et mirakel skulle komme så langt som til et intervju, vil muligheten til en jobb forsvinne så snart intervjuerne ser hudfargen deres. Jeg hørte denne historien så mange ganger og fra så mange ulike kilder, deriblant uavhengige analytikere, at det må være sannhet i den. Hvis det som har skjedd i løpet av de siste tjue årene på det franske arbeidsmarkedet ikke er rasisme, så vet ikke jeg. rite» (Et hyklersk land), sa Oussine, som er utdannet regnskapsfører, men ikke klarer å få seg jobb.

SAMTIDIG ER DE nesten ikke representert i det franske offentlige liv. Da en svart mann fikk jobb som programleder i beste sendetid på fjernsyn, ble det feiret som et gjennombrudd, men i løpet av flere dager med zapping fra kanal til kanal har jeg ikke sett annet enn hvite ansikter blant de ansatte i tv-selskapene. I politikken er også nesten alle ansiktene hvite. Bare på fotballbanen finner vi det virkelige Frankrike med forskjellige etnisiteter, kulturer og farger representert - til og med overrepresentert. Da Frankrike vant VM i 1998, med spillere av ulik opprinnelse og ballgeniet Zinedine «Zizou» Zidanes på banen, opplevde landet et blaff av entusiasme for de nye franske nasjonalfargene. Ikke bleu-blanc-rouge, som i trikoloren, men black-blanc-beur, altså svart, hvitt, brunt (beur er den franske betegnelsen på mennesker av nordafrikansk opprinnelse og black er nyfranskt for noir). Men se på resten av det offentlige livet i den franske republikken og du oppdager at det ikke er noe beur i trikoloren.«Det er for sent», sa flere mennesker i de forfalne boligområdene til meg. En generasjon er gått tapt. Fortvilelse er blitt til sinne. Den minste gnist vil gi en ny eksplosjon.

TIL MIN overraskelse tenkte jeg at det ikke er for sent da jeg dro derfra. Menneskene jeg hadde møtt hadde ikke gitt opp håpet og forklarte klart og tydelig hva som må til. De er selvfølgelig så å si «eliten» i gettoen. Jeg møtte ikke dem som sitter hjemme og fortviler, de kriminelle, dopdealerne eller de ekstreme islamistene. Men dette var mennesker som er født og bor i områdene, og de var ganske annerledes enn det man skulle tro ut fra aviser og fjernsyn. Noen av kravene deres vil bli vanskelige å tilfredsstille - den strenge franske økonomien vil nok ikke klare å skape så mange jobber i nærmeste fremtid. Det er heller ikke sannsynlig at den franske stat vil klare å bevilge de store summene som er nødvendig for å gjøre de råtne høyblokkene (le Corbusiers drøm ble et mareritt) om til anstendige boliger. Men noen av kravene kan imøtekommes.

JEG SPURTE EN gruppe kvinner i det verste boligområdet i Montfermeil hva de syntes om det kontroversielle forslaget til sosialistenes presidentkandidat, Ségolene Royal, om å få ungdomskriminelle til å avtjene verneplikt i hæren. «Absolutt riktig», svarte de i kor. Mer overraskende var det likevel at en gruppe av 15 til 17 år gamle frivillige fra skolen i nærheten var enige. Og de ville gjerne ha en lokal politistyrke, som patruljerer til fots, i stedet for de fremmede bøllene som stiger ut fra pansrede kjøretøyer for å fornærme dem og banke dem opp.Fremfor alt ønsker de respekt, anerkjennelse og å være representert. For å oppnå dette kreves radikal kvotering for å kompensere for diskrimineringen som synes å være så utbredt i det franske samfunn. Og gode rollemodeller er nødvendig for å endre holdningene i dette samfunnet. Én mann kan mer enn noen annen stå i spissen for denne endringen, når han trekker seg tilbake fra fotballen: Zinedine «Zizou» Zidane, helten både i de rikeste, hviteste områdene og i de fattigste, bruneste forstedene til Paris. Politikerne har sviktet Frankrike. Fotballspillernes tid har kommet. Farvel til Dominique de Villepins gamle Frankrike. Velkommen Zizou Zidanes nye Frankrike.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling