Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren:

Özil kan ikke finte seg ut av debatten om idrettsutøveres ansvar

Å ikke ta stilling er også å ta stilling.

Kommentar

På slutten av filmen Mefisto, basert på Klaus Manns roman fra 1936, løper hovedpersonen Hendrik Höfgen omkring i et stadion forfulgt av lyskastere. Nazi-toppene vil bruke ham i en gigantisk oppsetning til ære for Hitlers regime.

«Hva vil dere meg?» stønner Höfgen, «jeg er jo bare skuespiller!»

Filmens poeng er at i politiske tider kan man ikke velge å være apolitisk. Mefisto handler om tysk medløperi. Höfgen forsvarer seg med at han bare er skuespiller da han inngår sin pakt med myndighetene.

Han vil ikke innrømme at han har et valg og et ansvar.

Tysk historie ble igjen tema denne sommeren da stjernen Mesut Özil med fynd og klem trakk seg fra det tyske fotballandslaget. I flere uker hadde han fått gjennomgå etter VM-fadesen i Russland, der Tyskland ble slått ut etter å ha tapt for Sør-Korea.

Statistikken viste at Özil hadde gjort et bra mesterskap, men han ble kritisert for å ha «kroppsspråket til en død frosk» på banen. En leder i fotballforbundet lurte på om Özil burde ha blitt hjemme, som om det kunne ha reddet tyskerne fra undergangen.

På TV kunne seerne høre hva tyske fans meldte etter kampen mot Sverige (som Tyskland vant): «Dra til helvete, ditt tyrkersvin.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

22 juli slo Mesut Özil tilbake, og det knallhardt.

I en usedvanlig velskrevet erklæring hevdet Özil at han var urettferdig behandlet av politikere, sponsorer og forbund som kritiserte ham for å stille opp på bilder med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan.

Den egentlige grunnen for kritikken var rasisme, ifølge Ôzil, som er født i Gelsenkirchen, men har tyrkisk bakgrunn. Siden Özils debut på landslaget i 2009, har ingen flere målgivende pasninger enn ham. Han var sentral i tyskernes triumf i VM i 2014.

Likevel følte han seg ikke behandlet som fullverdig tysk. Når andre tyske spillere hilste på kontroversielle statsledere, hadde det ingen konsekvenser. Det lå ingen politiske hensikter bak bildet med Erdogan, skrev han, så hvorfor ble han hengt ut? Fordi han var muslim?

Han ønsket bare å hedre sine tyrkiske røtter ved å vise Tyrkias statsoverhode respekt.

«Jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper», skrev Özil.

«Fremmedgjort» sto det på forsiden av Der Spiegel over bildet hans. Støtteerklæringer haglet inn, inklusive fra europeiske spillere med utenlandsk bakgrunn. President Erdogan tordnet mot tysk rasisme, og antydet at europeisk kritikk av ham selv har grumsete motiver.

På sosiale medier delte tusener av tyskere historier om hverdagsrasisme og diskriminering. Özil hadde rørt ved en nerve. Han viste fram en virkelighet Tyskland ikke vil se og åpnet en debatt om integrering i Europa.

Kansler Angela Merkel uttalte at hun beundret Özil som rollemodell for integrering og mente at hans beslutning om å trekke seg fra landslaget måtte respekteres.

Slik han på fotballbanen klarer å vri seg ut av umulige situasjoner og slå nøkkelpasninger som blottstiller motstanderne, hadde han med to tusen velvalgte ord lagt kritikken mot seg selv død og plassert presidenten i det tyske fotballforbundet i gapestokken.

Eller?

Debatten Mesut Özil fintet seg ut av handlet i utgangspunktet ikke om rasisme, men om idrettsutøveres ansvar. Bare å si det kan høres ut som bagatellisering av Özils beretning om diskriminering, særlig hvis den som sier det er en hvit mann som pusher femti, slik tilfellet er med meg.

Men kritikken kom også fra annet hold.

I et åpent brev oppfordret den tysk-kurdiske fotballspilleren Deniz Naki ham til også å fordømme rasisme i Tyrkia: «De som tar imot deg med åpne armer på din neste reise i Tyrkia, er de samme som rasistisk angriper meg.»

Naki spilte i Tyrkia, men ble i januar utestengt på livstid for å ha talt kurdernes sak.

Også den jødiske forfatterinnen Gila Lustiger kritiserte Özil for uaktsom omgang med en autoritær president som fengsler journalister.

«Han kunne sagt: ’Jeg poserte med Erdogan, men jeg er for ytringsfrihet og jeg synes ikke at homofile skal fengsles.’ Men det valgte han ikke å gjøre.»

«Min jobb er å være fotballspiller», skrev Mesut Özil, «ikke politiker.»

Både FIFAs og Tyrkias presidenter er tilsynelatende enige i dette bekvemme standpunktet, som hvitvasker hvordan fotball brukes til å legitimere alle slags regimer og statsledere.

Når politikere som Erdogan gjerne møter fotballspillere, er det nok ikke for å diskutere fotball, slik Özil skriver, men fordi selfier med stjernene er politisk merkevarebygging.

Özil har rettet oppmerksomhet mot en viktig debatt om diskriminering og rasisme, men han kan ikke vende vekk kritikken om at han er taus om Erdogans politikk. Å ikke ta stilling er også å ta stilling.

Klaus Manns roman handler om at ingen er utenom politikken, heller ikke fotballspillere som tjener astronomiske summer og er forbilder for millioner av mennesker.