Zombienes storhetstid

- Opprørerne fra 68 er en slags zombier, levende døde som bærer et håpløst budskap videre ned gjennom historien. De er ikke viktige, historiske personer. De deltok aldri i noen krig. De eksisterte først og fremst som betraktere av virkeligheten. 68-fenomenet består av de fruktbare feilslutningene zombiene trakk, sier Michael Konupek (50), forfatteren som siden han ble utvist fra Praha i 1977 har hatt tilhold i Norge.

Selv er Konupek en 68-er så god som noen. I 1968 studerte han filosofi og sosiologi ved universitetet i Praha. Hvilke drømmer hadde de tsjekkiske studentene? Hvordan betraktet de egentlig den såkalte Praha-våren og den påfølgende innstramningen?

- Utgangspunktet var selvsagt et helt annet i Praha enn i Vesten. Vi som var unge, hadde fått våre frihetsdrømmer fra andre kilder enn Mao og Marx, eller fra Praha-våren for den saks skyld. Vi kjente til Stalin-prosessene. Vi visste hva som skjedde i Tsjekkoslovakia på 1950-tallet, da 300 opposisjonelle ble dømt til døden og henrettet. For oss var dette realiteter. Å gå til kommunismen for å finne utopier var mildt sagt uaktuelt for oss.

- Hva med slagordet «sosialisme med et menneskelig ansikt»?

- Det var helt absurd. Alle måtte skjønne at et slikt slagord ville være en blodig fornærmelse mot Kreml. Hvis Dubcek skapte en kommunisme med et «menneskelig ansikt», hva var det i så fall Sovjetunionen sto for? Det motsatte? Praha-våren var en misforståelse. Man fant en pappfigur som het Dubcek og skjøv ham fram i håp om at Bresjnev skulle godta ham. I motsetning til politikere flest hadde han et slags menneskelig ansikt. For eksempel smilte han stadig vekk, og han kunne stupe fra timeteren. Men det var alt. Praha-våren utviklet seg til et harakiri i sakte film. Det begynte 5. januar og varte til 21. august.

- Dere var altså ikke like oppglødde alle sammen?

- Vi sto bare og måpte. Min far sa: «Ta det med ro, la dem demokratisere seg.» De representerte ikke folkets drømmer, slik de trodde. Folket ønsket ikke noen kommunisme, verken med eller uten menneskelig ansikt. Når man likevel sluttet opp om Dubcek, var det fordi han var det minste av flere onder.

- Hva drømte folket om?

- De ville bare ha én ting: Mer frihet. De ville ha det slik som de trodde man hadde det i Amerika. Vi studenter var vaksinert mot all kommunisme for godt. Allerede i 1963 ble Alexander Solsjenitsyns «En dag i Ivan Denisovitsj's liv» utgitt på tsjekkisk, med flotte illustrasjoner, sier Konupek og viser fram sitt eget, nesten istykkerleste eksemplar av boka. - Boka var en åpenbaring. Solsjenitsyn bekreftet at det fantes andre krefter i Sovjetunionen enn maktapparatet. At det fantes arvtakere til Dostojevskij og Tsjekov. Vi gymnasiaster kunne lese og diskutere boka fritt. Det nesten ufattelig ironiske var selvsagt at tsjekkiske teologer, historikere, poeter og andre intellektuelle satt fengslet helt fram til 1967, mens de kunne låne Solsjenitsyn i fengselsbiblioteket.

- Hvilke andre bøker virket inspirerende?

- Jack Kerouacs «On the Road» fikk enorm betydning. Kerouac var definitvt ingen venstreradikaler, men frihetsfølelsen i den boka gikk rett til hjertet på oss. Jeg lærte engelsk gjennom den boka. Jeg fikk tak i den under en reise utenlands i 1964. Det jeg hadde med tilbake, var «On the Road» og en Coca-Cola-kork. Cola-korker festet vi på jakkeslaget. Vi misforsto Amerika. Alt derfra var kjempefint. Men vi så ikke forskjell på Coca-Cola og for eksempel Allen Ginsberg, som var i Praha i 1965.

- Fikk han lov til å reise inn uten videre?

- Egentlig ikke. Han ble uvist fra Cuba, og det eneste flyet man kunne få plassert ham på, gikk til Praha. Der ble han tatt imot av studentene og kåret til studentenes «konge». Jeg var til stede, selv om jeg bare var 17 år gammel og egentlig ikke hadde lov. Der sto Allen Ginsberg i opprevne tennissko og ble kronet. Etter noen dager klarte politiet å stjele dagboka hans der han skrev om sine homofile ekskapader i Prahas underverden. De ble trykt i Rude Pravo for at folk skulle forstå hvilket perverst svin disse studentene satte kongekronen på. Hva var Amerika? Milos Forman tok drømmen vår på kornet i filmen «Taking Off» fra 1971, der en kapitalist spør en ung protestsanger hva han egentlig lever av. «Jo mer jeg protesterer, jo mer tjener jeg,» svarer gutten. Det ble et fast uttrykk for oss i Praha utover 1970-tallet. Vaclav Havel er også uttrykk for denne dyrkelsen av USA. Etter at han ble president, utnevnte han Frank Zappa til sin politiske rådgiver. Det forteller litt om den naiviteten USA-begeistringen var uttrykk for.

- Rudi Dutschke var i Praha i 1968. Hvordan ble han mottatt?

- Han kom og ble ledd ut. Han pratet som en politisk kommissær fra en russisk krigsfilm. Vi hadde andre politiske og filosofiske idealer. Bibelen vår ble Albert Camus' «Opprøreren». Mange hadde lest Sartre, men vi fikk avsmak da vi hørte at Sartre mente at arbeiderne burde skånes for sannheten om Stalins utryddelser, fordi de ikke skulle få ødelagt drømmen sin om et klasseløst samfunn. Hos Camus fant vi en mye åpnere holdning, en vekt på at mennesket sto ansvarlig for sine moralske valg selv om Gud var død.

- Etter at du undertegnet Charta 77, reiste du til Norge. Hva møtte du her av 68-ånd?

- En kamerat tok meg med ned til Tronsmos bokhandel og viste meg som en kuriositet at det fantes folk som ennå ikke hadde oppdaget at Stalin og Mao var verre enn Hitler. AKPs rolle i norsk åndsliv er gåtefull for meg. Jo mer jeg betrakter norske intellektuelle, jo mer forvirret blir jeg. Dag Solstads roman «Professor Andersens natt» er et mesterverk, dersom man betrakter den som en skildring av en utpreget 68-zombie. Andersen har jo meldt seg ut av alt, seg selv inkludert. Hvordan kan denne Andersen være professor uten den fjerneste form for selvironi? Det er fortsatt mange måkeeggsamlere i Norge.

- Måkeeggsamlere?

- Jeg referer til en overskrift i avisa fra EU-debatten: «Måkeeggsamlere forferdet over EU-direktiver.» I Norge har den rå materialismen til Arbeiderpartiet ført til en utarming av det intellektuelle livet. Den ensidige fokuseringen på lønnskamp har ført til at industriarbeidere tjener mer enn lærere. Dermed går alt i stå. Det er ikke lenger noen grunn til å forsøke å krysse klassegrensene.

- Hva er igjen av 68-ånd hos deg selv?

- Personlig opplever jeg fremdeles Solsjenitsyn, Kerouac og Camus som et fundament man kan måle det meste mot. Den viktigste 68-arven er egentlig en tradisjon fra Sokrates: «Still spørsmålstegn ved alt.»