Zombier takker ikke for maten

George Romero ble selve kongen av lavbudsjettfilm da han slo igjennom med «Night of the Living Dead» i 1968.

FILM: Skrekkinnjagende zombier i rufsete svart-hvitt-bilder brøt bokstavelig talt ny mark i skrekksjangeren, der de steg ut av gravene og drepte enhver stakkar som var så uheldige å være i live.Prosjektet ble et columbi egg. Romero lagde to oppfølgere i 1978 og 1985. Mange trodde zombiene omsider var brakt til ro, men nei, her er de gud hjelpe oss alle igjen - mer pågående enn noensinne.

Kjøttetere

Zombiene har mer eller mindre beleiret Pittsburgh og stabber av sted med bevegelser og ansiktsuttrykk du ellers bare finner hos folk med svært alvorlige rusproblemer. Men de flakker ikke akkurat omkring i gatene med et tomt kaffekrus og spør etter småpenger. De glefser og brøler og er atskillig kjappere i avtrekket enn tilstanden ellers skulle tilsi. De er også svært sultne og nøyer seg ikke med en hvilken som helst pølse i bua. Menneskekjøtt! Intet mindre. Og hvis du blir tygd på av en zombie, er det gjort. I neste øyeblikk er du zombie selv.Det merkelige er jo at de kan bli skutt og drept, til tross for at de allerede er døde. John Leguizamo er zombiejeger på ville veier med et spesiallagd, «Mad Max II»-inspirert kjøretøy ved navn Dead Reckoning (nesten det stiligste innslaget i denne filmen). Simon Baker er helten, og Asia Argento, datter av Romeros gode grøsservenn Dario Argento, hans utkårede. Tre kjente skrekkskuespillere, kjent fra «Shaun of the Dead» dukker opp i gjesteroller - som zombier. Dennis Hopper er seg selv lik i rollen som byens kyniske enehersker.

Sterke måltider

Filmen utvikler seg i kjent stil. Et måltid med smalahovud på Voss blir rene kanapéselskapet i forhold til det som skjer når zombiene røsker armer, bein og hoder av folk og begynner å slafse i seg.Men det er jo litt synd på disse zombiene, da. De har det ikke greit, dømt som de åpenbart er til å vakle hvileløse omkring på jorda. Samfunnets definitive tapere. Nå er de i hvert fall foreviget i en film med masse moderne triks, spesialeffekter og en utvilsomt effektiv fortellerstil. Men det hjelper ikke, vi likte de lurvete svart-hvitt-utgavene bedre. De så i hvert fall ikke ut som om de kom direkte fra sminkerommet.