STOLT DANS: Zorbas danser ikke av naiv livsglede, skriver Tove Nilsen. — Han danser fordi han nekter å ha befatning med begrepet kapitulasjon.Foto: Björn Kietzmann/Demotix/Corbis/NTB scanpix
STOLT DANS: Zorbas danser ikke av naiv livsglede, skriver Tove Nilsen. — Han danser fordi han nekter å ha befatning med begrepet kapitulasjon.Foto: Björn Kietzmann/Demotix/Corbis/NTB scanpixVis mer

Zorbas dans i nederlagets stund

«Her i Grekenland er det den harde virkelighet som er mirakelets mor».

Meninger

Mange har blitt Hellas-eksperter over natten. Det har jeg ingen ambisjoner om å bli. Jeg dro første gang til Kreta i 1979, etter 50 besøk sluttet jeg å telle, fremdeles er det forhold i gresk politikk og kultur som jeg har vanskelig for å forstå, forståelse tar tid. Det jeg tenker på nå, i de motstridende kriseanalysenes tid, er vennene mine. Hvordan kommer det til å gå med dem?

I juni besøkte jeg nok en gang familien Tzifakis som driver en taverna på vestsiden av Kreta. Familiens eldste, på 84, var olivenbonde og skomaker. Utpå 70-tallet så han mulighetene i turismen og åpnet et lite spisested som i dag har blitt en vellykket familiebedrift. Med fullsatt lokale og gjestfritt vertskap, kan det se ut som om driften går av seg selv. Virkeligheten er følgende: Tre generasjoner er i sving til over midnatt. Besteforeldrene har fått kutt i pensjonen. Sønnen i femtiårene jobber tolvtimersdag, hverdag som helg. Kona er lærer i offentlig skole og har fått kutt i lønna, hun drar fra småskolen til jobb nummer to på tavernaen, det vil også si ekstremt lang arbeidsdag. Sønnen deres på 25 er universitetsutdannet, men aner ikke om han noen gang får brukt utdannelsen, i stedet serverer han turistene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Familien tilhører de mange sliterne som på noen tiår har gått fra beskjeden bondeøkonomi til et godt middelklasseliv. På grunn av turismen er de privilegerte, men de siste årene har godene krympet. I tillegg til pensjonskuttene og nedskjæringene i offentlige lønninger, har strømregningene skutt til værs og matvareprisene steget. Med de økonomiske problemene kommer bekymringene for den fortapte generasjonen, de unge som kanskje aldri får jobb. Hjerneflukt er katastrofalt for et land, ordet rommer også besteforeldres frykt for at barnebarna skal kutte båndene til Hellas og starte et nytt liv i Canada eller Skandinavia.

I bastante økonomiske argumentasjoner blir nyanser borte, det samme blir forståelse av historikk og kultur. Nyere gresk historie er preget av kamp mot invasjoner. Enhver som reiser mye i Hellas, får høre om kampene mot invasjonsmakter. Et kjerneeksempel er den kretiske fjellbyen Kandanos. I 1941 ble byen jevnet med jorda og 180 ble massakrert. Her lå Kandanos som aldri skal gjenoppbygges, skrev okkupantene på et skilt. Hvorpå kreterne gjenoppbygget byen og med uforliknelig ironi plasserte sitt eget skilt ved siden av okkupantenes: Her ligger Kandanos. Underforstått: Byen er vår, her skal den alltid ligge.

Hvorfor nevner jeg denne tilsynelatende perifere episoden, som få av nei-aktivistene i Athen har i tankene? Fordi den handler om et selvbilde og en stolthet enkelte EU-forhandlere forstår lite av. Gjennom de siste årene har det falt beskyldning etter beskyldning om at grekere er late skattesnytere som har seg selv å takke. Alle forstår at tidligere greske regjeringer har foretatt alvorlige feilvurderinger, men hvorfor forstår ikke kritikerne effekten av å ytre seg som om feilvurderingene er en folkeegenskap? Foran krisemøtet med Tsipras, 7.7. 2015, komprimerte en minister frustrasjonen i et av nordeuropeeres mest nedlatende ord overfor folk fra sørligere strøk:

— Manana, manana, var karakteristikken, før hun feide inn til møtet, osende av utilslørt forakt. Antakelig uten tanke for at det er disse stadige arrogante dryppene, som slo tilbake som en bumerang da over seksti prosent av det greske folket ga uttrykk for at nok er nok, vi stemmer nei.

Yanis Varoufakis har brukt Æsops fabler for å anskueliggjøre hvilke roller grekere nekter å innta. Den late, greske gresshoppa contra den arbeidsomme, tyske mauren. Æsops fabler blir som kjent brukt for å få barn til å forstå lettfattelige poenger via dyrehistorier. Det er ikke sikkert at de mest litteratursvake i EUs maktsentrum registrerte infamiteten ved å bruke enkle fabler for å få topp-politikere til å forstå.

— Jeg skal være stolt over kreditorenes avsky! konkluderte Varoufakis. Det er et politisk utsagn fra en som visste at han skulle ut av ministerrollen, men det er også et utsagn med en bunn mange grekere kjenner seg igjen.

I løpet av de siste årene har Nikos Kazantzakis filmatiserte bestselgerroman om Zorbas blitt trykket opp igjen. Zorbas er den intellektuelle fortellerens venn, han er livsnyteren som blir med på en forretningsdrøm, å utvinne kull fra sørvestkysten av Kreta. Forretningseventyret går som kjent til helvete med dunder og brak, men hva gjør Zorbas i nederlagets stund?

Han danser.

Det kunne vært en romantisering av den typen som Hellas-turister elsker, ideen om den evigglade greker, men Zorbas danser ikke av naiv livsglede, han danser fordi han nekter å ha befatning med begrepet kapitulasjon. Eller som Kazantzakis konstaterer: «her i Grekenland er det den harde virkelighet som er mirakelets mor». Skjønnlitteratur forklarer ikke sentralbank-regler, men den lodder dypt i menneskelige reaksjoner. På tavernaen til vennene mine, møtte jeg en åndelig slektning av den verdensberømte romanfiguren. En ugift fjellbonde som, ut fra gresk familietradisjon, levde sammen med den gamle moren sin. Med lavere pensjon og økte priser, klarte ikke fjellbonden lenger å betale regningene. Derfor måtte også han, i tillegg til gårdsarbeidet, dra ned fra fjellet og servere feriegjester, uten selv å ha utsikt til en eneste reise. Han smilte til siste turist hadde gått, først da tok han bladet fra munnen:

— EU kan kreve alt vi har av penger, men det er vi som sitter igjen med havet og himmelen.

Høystemt fortvilelse fører ikke til mye. Men når fortvilelse og sinne slår ut i folk flest, får det konsekvenser. Når et folk føler seg herjet med, nytter det ikke å si at følelsen er feil. Det overveldende nei?et, forteller at folk, med alle sine ulike beveggrunner, har nådd en grense. Hver greker jeg snakket med for noen uker siden, understreket samme poeng: Det er ikke min gjeld! Å snakke om demokratisk ansvarsfraskrivelse fra til vanlige folk som arbeider hardt og blir møtt med ulevelige sparetiltak, er i verste fall å sparke nedover og i beste fall å mangle forståelse for hvordan kyniske långivere, rike politikere og korrupsjon, slår ut i enkeltmenneskers liv. Når du er murer og må ha svarte ekstrajobber for å klare å betale skatt av hovedinntekten din, hva gjør du da? Når du er pensjonist og ikke vet om du har penger til livsnødvendige medisiner, hva gjør du da? Når du er gravid og vet at den lokale fødeavdelingen må opprette adresser hvor turister kan levere bleier og klær til for tidlig fødte, fordi sykehuset ikke har råd, hva gjør du da?

Vennene mine som driver familie-tavernaen på Kreta, er ikke blant dem som deltar i gatedemonstrasjoner. De snakker ikke i politiske termer, men arbeider for etterkommerne sine. Jeg trodde at alle EU-advarsler om ytterligere kaos, ville skremt dem til å stemme ja, men jeg tok feil. Tre generasjoner i den lille kretiske landsbyen feiret kvelden da mange tenkte heller stolt og fattig, de stemte oxi. Om noen hadde spurt dem om folkeavstemningen også betydde distanse til Europa, ville de ikke tatt spørsmålet alvorlig, de ER jo Europa. De ville ikke engang følt behov for å dra navnene fra den klassiske arven. Av høflighet ville de antakelig også holdt inne med hva de tenker om historieløsheten som ligger bak framstillingen av Hellas som Europas byrde.