Å bo i en Arneberg

Arnstein Arneberg står bak Oslo Rådhus, Skaugum - og husene til finansmann Arne Fredly og fabrikkeier Johan H. Andresen. Vi fikk kikke innenfor dørene i to av villaene han tegnet.

- Jeg har alltid hatt dilla på gammal dritt, derfor sa jeg: La oss se på det!

Det er tolv år siden designeren og reklamemannen Bjørn Smørholm og kona, reklame-gründeren Elisabeth Mannsverk så annonsen i avisa. Et svært, gammelt og verneverdig trehus var til salgs på Lagåsen i Bærum. En historisk villa, tegnet av Arnstein Arneberg til professor Halvdan Koht i 1910. Både Smørholm og Mannsverk kjente til Arneberg, men bare så vidt.

- Vi hadde akkurat fått sønnen vår, Steinar, og bodde i ei ny leilighet i Bygdøy Allé på Frogner i Oslo. Nå var vi på jakt etter et sted der han kunne få litt mer boltreplass. Men vi skulle ikke gå inn i et oppussingsprosjekt. Jeg hadde gjort det noen ganger før, og hadde ikke lyst til å gjøre det igjen. Da vi kom hit og fikk se huset, var det veldig nedslitt. Men det meste var originalt, og huset hadde åpenbart sjel. Elisabeth var likevel helt sikker. Dette skulle vi ikke gjøre. Men for meg var det kjærlighet ved første blikk.

Nesten ingenting var pusset opp siden Halvdan Koht bodde i huset. Men det var heller ingenting som var ødelagt. Bjørn fikk til slutt overtalt Elisabeth, og dermed satte de i gang. I et halvt år ble villaen pusset opp fullstendig, med blant annet innleide dekor- og teatermalere som hadde jobbet med oppussingen av Drammen Teater. På det meste var det 20 malere i huset samtidig.

- Det var viktig å behandle dette huset med respekt. For du merker fort at Arnstein Arneberg ikke bare var en arkitekt. Han var en kunstner med mye lidenskap.

Oslo rådhus. Kronprinsparets Skaugum. Skipsreder Anders Jahres Midtåsen i Sandefjord. Den kunstnerisk anlagte Arnstein Arneberg tegnet noen av vår tids mest storslagne bygg, og han tegnet mange. Da forfatter Morten Ole Mørch for to år siden ga ut ei praktbok viet Arneberg, ble han slått over den voldsomme produksjonen. Mørch reiste rundt i landet og ringte på dører på uttallige Arneberg-hus.

- Ikke alle var klar over at de bodde i et hus der deler av huset var tegnet av Arneberg. Jeg husker en som sa: Hadde jeg visst at det var Arneberg som hadde tegnet verandaen, så hadde jeg ikke revet den, da hadde jeg restaurert den. Ei dame ble helt over seg av begeistring da hun ble klar over at hun hadde et Arneberg-tilbygg på huset. Og så var det andre som mente de hadde gjort så mye med huset, at det var mer Arneberg nå enn da han tegnet det.

I Karistua i Bærum viser Bjørn Smørholm stolt frem huset.

ÆRVERDIG: Da Bjørn Smørholm fant originaltegningene til huset, så han at Arneberg hadde omtalt det som Kirken.
ÆRVERDIG: Da Bjørn Smørholm fant originaltegningene til huset, så han at Arneberg hadde omtalt det som Kirken. Vis mer

- Uansett hvor du befinner deg her inne, så er det som om huset alltid har noe ekstra å by på.

Solkroken hvor man kan nyte solnedgangen over Kolåstoppen, og små huler der man kan sitte og lese bøker om vinteren.

Vi går sakte rundt i det nesten 400 kvadratmeter store huset. Etter at Smørholm og kona kjøpte det, har han sugd til seg masse kunnskap om arkitekten.

- Visste du at Arneberg skal ha vært veldig fascinert av Ibsens Byggmester Solness? Han likte visstnok tanken om å bygge et hjem for en familie. Det var et poeng å skulle bygge for flere generasjoner, og at et hus tross alt skulle bebos gjennom et langt liv.

Det var altså professoren og arbeiderpartimannen Halvdan Koht som fikk bygget huset. Koht var for øvrig utenriksminister under krigen.

- Det er mye historie i huset. Her har det sittet arbeiderpartipamper og utformet Norges fremtid, og vi er også blitt fortalt at kong Haakon skal ha vært innom.

Da den forrige eieren, dikteren Sigmund Grov, bodde her, studerte han brevene til Bjørnstjerne Bjørnson. I en periode lå alle brevene til Bjørnson oppbevart i huset.

- Men de brevene brente jeg, jeg visste jo ikke hva det var.

Smørholm ler.

- Jeg tuller selvsagt. Men det vi har som et prosjekt nå, er å lage ei bok som skal handle om huset, om de som har bodd her, og arkitekten. Det skal være ei bok med et opplag på kun ett eksemplar, og boka skal følge huset. Vi føler at når vi har fått et så flott hus med så mye historie, så følger det et ansvar for å fortelle om det videre.

Og Smørholm forteller. Om Arnebergs kunstnerkvaliteter, han viser oss veggtegningene og utskjæringer, og små, morsomme detaljer.

- Arneberg var veldig kreativ. I begynnelsen av karrieren tok han klassisisme og nasjonalromantikk og blandet det til sin egen stil. Det er jo akkurat det som er kreativitet, nemlig å ta kjente ting og sette det sammen på en ny måte. Det er litt sånn vi har tenkt også. Da vi først flyttet hit, tok vi med oss bondemøblene vi hadde og satte det inn her. Men det ble litt kjedelig, og veldig forventet. Så for halvannet år siden bestemte vi oss for å lage et eget konsept. Vi ville beholde Arnstein Arneberg og hans herskapelige stil, men også blande inn vår stil, som er mer rocka. Jeg er født og oppvokst mellom riffene til Stones og Beatles, så konseptet vårt ble «herskapelig rocka». Når vi gjør ting i huset nå, spør vi oss alltid: Er det herskapelig? Og er det rocka nok? Nå føler jeg det er blitt et hus som Keith Richards ville ha trivdes godt i. Vil du se mer?

Det er Bjørn som har stått bak nesten all oppussingen av huset. Kona Elisabeth sier at dersom det er noe de er ute etter, men ikke finner, så tegner Bjørn det og lager det etterpå. Bjørn forklarer:

- Sånn er det når du gifter deg med ei karrierekvinne. Da må noen være kjerring.

De har hatt noen fantastiske fester i huset. Det er, i likhet med en rekke Arneberg-villaer, et hus som egner seg for fest.

- Vi merker jo det, at når det kommer folk hit på besøk så er det ingen som er likegyldige til det. Som regel sier de «oj», og nesten alle liker å være her. Jeg tror det er det viktigste, at huset har så fin atmosfære.

Noe av det man stopper opp ved, er de store Rubens-kopiene som henger overalt.

- Jeg har vært veldig opptatt av barokken som kunstart. Og Rubens, som jeg har noen bilder av, var barokkens maler nummer 1. Bildene er malt av en fyr jeg fant på nettet, han bor i Belgia og ekspert i å male Rubens-kopier på bestilling. Du vet, noen av Arnebergs kritikere, kalte arkitekturen hans for «bolle-barokk».

- Noen vil kanskje mene dere har gjort for mye med huset?

- Ja, men vi ville ikke lage noe museum. Vi ville ha et magisk hus, som var både Arstein Arneberg og oss.

- Hva synes sønnen deres om stedet?

- Steinar liker det veldig godt. Han er katalysatoren på om ting er rocka nok. Jeg spør ham av og til hva han synes, og hvis han sier «helt sjukt, pappa», da vet jeg at det er riktig.

- Hva tror du Arneberg hadde sagt hvis han hadde sett huset slik det fremstår i dag?

- Jeg håper at han ville syntes det var spennende. At han hadde likt det vi har gjort med å sette sammen gamle og nye ting. Han var selv en kunstner og nyskaper. Men det spørs hva Riksantikvaren ville ha sagt.

Et lite steinkast fra Frognerparken i Oslo ligger Arnstein Arnebergs vei. Rett bak Monolitten, som en stikkvei fra ærverdige Madserud Allé, svinger den seg oppover. Her ligger villaen der Arneberg selv bodde store deler av livet sitt, her ligger praktbygget Elsero, tegnet for fabrikkeier Wilhelm Mustad, og innerst i veien ligger Villa Lemkuhl. En stor, hvit murvilla, bygget til direktør Joachim Lemkuhl i 1936. Huset ble bygd i flere trinn, og den eldste delen er det Drammens store arkitekt Bjarne Thinn Syvertsen som har tegnet. Størstedelen av murvillaen er det riktignok Arneberg som står for. I dag bor ekteparet Narve og Inger Marie Reiten i det nesten 700 kvadratmeter store huset.

- For oss har det vært viktig å ta vare på huset, og vi gjør det med en følelse av andakt, sier Inger Marie Reiten.

- Akkurat nå holder vi på å restaurere hagen og bassenget, som opprinnelig hadde både fontene og små fossefall.

Reiten har forsøkt å finne ut mest mulig om hvordan hagen så ut da huset ble bygd. Hun har gått på biblioteket og bladd gjennom gamle utgaver av «Hus og have», der det skal ha vært en reportasje fra nettopp denne hagen. Men så langt har hun ikke funnet ut så mye.

- Men vi skjønner mer og mer ettersom vi graver ut her. Og det skal i hvert fall ikke bli noe motstrømsmaskin i bassenget. Nå holder vi også på å borre etter jordvarme, for å få en økonomisk og økologisk fornuftig oppvarming.

Familien Reiten har bodd i villaen siden 2002, og har nå to barn på 5 og 8 år. Da familien kjøpte huset, var de på jakt etter et litt spesielt hus.

- Vi ville ha et hus med sjel, som passet for en familie, men som også kunne brukes til representasjon. Da vi kjøpte dette, hadde jeg ikke noe forhold til Arneberg. Jeg oppdaget ham først med dette huset, men nå er jeg blitt veldig glad i stilen hans. Dette huset har hatt mange eiere som har gjort litt forskjellige ting. Vi har prøvd å ha en noe mer helhetlig tilnærming til det.

Skipsmeglerfamilien Platou bodde mange år i villaen, i en periode med gode tider og mye festlighet.

- Det har vært mye festlighet her i huset, kanskje spesielt med folk i shippingmiljøet, ja.

Reiten tar oss med ned til kjelleren, og et enormt rom som på Arnebergs originaltegninger ble kalt «sporting and dancing hall».

- Her går det an å ha ganske heftige barnebursdager.

Reiten smiler.

- Men noe av det fineste med huset er alle de små, intime rommene i tillegg til de store. Det er et spennende hus for barna, med mange meter å løpe på. Men vi bruker ikke hele huset hele tida. Spisestue og stue bruker vi nesten bare til spesielle anledninger. Av og til slår det meg: Oi, nå er det lenge siden vi var i stua sist.

I en mindre peisstue i hjertet av huset, kan man sitte og se rett ut i hagen gjennom et enormt vindu som dekker nesten hele veggen.

- Nå skal du se noe morsomt, sier Inger Marie Reiten og går bort til enden av vinduet og begynner å sveive på en sveiv.

Sakte men sikkert forsvinner hele vinduet ned i en sprekk i gulvet, og vips, så kan man spasere rett ut i hagen.

- Er det ikke fint? Veldig praktisk om sommeren, for eksempel hvis man har en fest og vil kunne gå inn og ut av terrassen.

Reiten sveiver vinduet opp igjen.

- Vi føler jo egentlig at vi bare låner huset for ei stund. Det er stort, og man må ha ressurser til å kunne ta vare på både huset og tomta, slik at man også kan fokusere på å ha et godt liv her. Jeg føler meg utrolig privilegert som får bo her. Det er landlig, rolig, og samtidig så sentralt.

- Men er det praktisk?

- Det blir jo en del avstander i et så stort hus, for eksempel fra vaskerommet til der man har klær.

- Ikke akkurat compact living?

- Nei, det kan du si.

Inger Marie Reiten har alltid vært litt opptatt av form og arkitektur. Men interessen har økt voldsomt etter at de kjøpte «en Arneberg».

- Når du bor i et sånt hus, får du et sterkt forhold til husets sjel og historie. Det er veldig vanskelig å ikke bli interessert. Og da Morten Ole Mørch ringte på døra og sa han skulle lage bok, ble vi ekstra nysgjerrige på arkitekten og tida da dette huset ble bygget. Jeg har vært litt rundt og sett på andre Arneberg-hus, for eksempel Anders Jahres eiendom på Midtåsen i Sandefjord. Og like her borte ligger Elsero, det er veldig spennende. Tenk at Arneberg satt i huset han selv bygde, like nedenfor Elsero, slik at han kunne sitte og se opp på et av sine aller flotteste bygg.

Det var ikke slik at Inger Marie Reiten og hennes mann løp byen rundt for å finne et Arneberg-hus. De ville først og fremst finne et hus der de kunne bo fint og rolig, samtidig som de slapp å sitte i kø for å komme seg på jobb i byen.

- Her bruker vi minimalt med tid på trafikken. Vi bor 100 meter fra uteområdet til skolen, og 300 fra barnehagen. Flere dager i uka klarer vi oss utelukkende med sykler, det er sånt som gir livskvalitet.

- Hva synes vennene deres om huset?

- De sier jo gjerne at det er et spesielt hus. Det er et stort hus med en helt spesiell atmosfære, som er bygget for selskapelighet. Vi har hatt noen skikkelige fester her, men siden vi har små barn føler vi nok at vi har noen til gode. Kanskje noen sitter og venter på invitasjoner?sondag@dagbladet.no

HERSKAPELIG ROCKA: Blomsterrankene under taket er malt av en kjent kirkemaler, Domenique Erdmann. Han jobbet for Riksantikvaren, og gjorde malerarbeidet i huset mot at han fikk kost og losji. Rubens-kopien har Bjørn bestilt på Internett, fra en fyr i Belgia som er ekspert på slikt.
SKOGSBESØK: Dette enorme vinduet tegnet Arneberg for å fange inn den lille bøkeskogen utenfor.
NYFRELST ARNEBERG-FAN: Da Bjørn Smørholm fikk se Karistua for 12 år siden, var det kjærlighet ved første blikk.
SOVEROMMET: - Himmelsenga tegnet jeg før vi hadde bestemt oss for herskapelig rocka-konseptet. Jeg synes dette rommet er blitt veldig bra, sier Bjørn.
BIBLIOTEKET: - Dette har blitt et inspirasjonsrom, og er pyntet med afrikanske djevler, krusifikser og buddhaer, forteller Bjørn.
TYPISK: Ingen Arneberg-villa uten lekre detaljer.
GJESTFRITT: Sønnen Steinar (12) er omtrent like fornøyd som pappa med å bo i et Arneberg-hus. Eksteriøret har de ikke rørt.
NISJE TIL NICO: Denne nisjen passet perfekt for Inger Maries Nico Widerberg-skulptur.
SOLKROKEN: - Jeg polstret opp benken og fant et gammelt kuskinn som jeg spente opp. Her kan man sitte med en sherry og se solen gå ned.
TRE ØNSKER: Da Inger Marie Reiten og mannen Narve lette etter hus i Oslo, ville de ha et som passet for en familie, som hadde sjel, og som kunne brukes til representasjon. Alt det fant de i Villa Lemkuhl.
SOL UTE, LYS INNE: En av mange små kroker der lyset kan få komme inn.