Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Å vente på livet

På Sunndalsøra har åtte kurdiske gutter fått sjansen til å begynne et nytt liv. I Bærum sitter Jeyakeethan (15) alene og venter på at en kommune vil ta imot ham. Han deler skjebne med 394 andre asylsøkerbarn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

{ndash}JEG HAR LYST til å vise dere en tekstmelding som jeg fikk for et år siden og ikke har greid å slette, sier Trond Hansen Riise.«Du er beste venn og far som jeg hadde hele mitt liv. Jeg skal aldri glemme deg. God jul.»{ndash}Denne gutten har mistet alt. En dag da han kom hjem fra skolen, var huset bombet og hele familien hans død, sier Riise.Alan (19) er en av de få heldige enslige mindreårige asylsøkerne som er i Norge. Han har fått et sted å bo i en kommune. Han har fått voksenpersoner som bryr seg om ham.I august 1999 kom han og sju andre kurdiske gutter til Sunndalsøra. Trond (45) og Ruth (43) Hansen Riise hadde gjort en avtale med Sunndal kommune. De skulle ta imot disse guttene i sekstenårsalderen som alle hadde kommet alene til Norge fra Nord-Irak. De skulle drive et privat bofellesskap i et nyinnkjøpt hus. «Jeg tror også det kanskje er bedre om jeg reiser tilbake til familien min, sånn at jeg kan hjelpe dem. De har ingenting. Jeg har alt.»Karwan Kan vi gjøre noe for enslige mindreårige asylsøkere? hadde Ruth og Trond tenkt lenge. Begge er spesialpedagoger og har jobbet mye med barn, Trond har tidligere vært daglig leder på asylmottaket på Sunndalsøra.{ndash}Vi hadde tre mål. Guttene skulle få et rom og et trygt sted å sove. De skulle få faste voksenpersoner å forholde seg til. Stabile voksne som er tilgjengelige, og de skulle lære norsk, sier Ruth.I dag snakker alle godt norsk. Fem er i jobb, en i videre utdanning og to i jobbsøking. Fire av dem bor fortsatt i bofellesskapet, mens de andre følges opp der de bor. Og alle ringer Ruth og Trond til stadighet.En historie som viser at det er mulig å gjøre noe bra, midt i et kapittel av norsk flyktningpolitikk mange mener er uverdig.I FJOR KOM DET 459 enslige mindreårige asylsøkere til Norge, viser foreløpige tall. Tallet på barn under 18 år som kommer helt alene for å søke asyl, øker både i Norge og i resten av Europa. Det er anslått at rundt 100000 enslige mindreårige nå oppholder seg i Vest-Europa. De fleste kommer fra land i krig eller borgerkrigsliknende tilstander.Målet for norske politikere og Utlendingsdirektoratet{ndash}UDI{ndash}er at disse barna skal komme raskt ut i kommunene og få et fast sted å bo. UDI har som mål at saksbehandlingen skal ta fem uker. Målet er langt fra nådd. De siste ti åra har politikere og UDI vært enige om at Norge ikke klarer å ta imot enslige mindreårige asylsøkere på en god nok måte.394 enslige mindreårige sitter i dag på asylmottak rundt om i landet.{ndash}Barn blir værende i mottak altfor lenge. Det groveste er tre år, sier Marianne Borgen, leder for Redd Barnas rettighetssenter. {ndash}De 394 enslige mindreårige asylsøkerne som sitter på mottak i dag, er alle klare for å flytte ut i kommunene. Men ingen vil ta dem imot. Det er tragisk og flaut for Norge. Det har aldri vært meningen at man skal bo lenge i disse mottakene, og det er rett og slett skadelig for disse barna. Et land som Norge burde ha mulighet til å gi dem et sted å bo, omsorg, et sosialt nettverk, beskyttelse og utdannelse.På Tanum asylmottak i Bærum er Jeyakeethan. Han er femten år, kommer fra Sri Lanka og har vært i Norge i elleve måneder. Drømmen om et liv utenfor gangen på Tanum er stor. Han vet han skal bosettes i Oslo. Han vet ikke når. Det livet guttene på Sunndalsøra møtte, er foreløpig langt unna.DET ORANSJE toetasjes huset skiller seg ikke nevneverdig ut fra naboene der det ligger midt i et boligstrøk på Sunndalsøra. Det er utenpå. Inni er åtte rom gjort til gutterom. Familiebildene er fra Nord-Irak. På et kjøkken lages kardemommete. {ndash}Første året var det arbeid dag og natt. Vi fikk åtte gutter som alle lengtet hjem til mamma. Noen har foreldre i live, andre ikke. De er alle sendt fra hjemlandet sitt av andre. De sitter med skyldfølelse fordi det var akkurat de som ble reddet fra krig og elendighet. Det har kostet familiene deres 5000{ndash}6000 dollar å sende dem hit, penger de ønsker å betale tilbake, men som de ikke har råd til å betale, sier Ruth.{ndash}Det var tøft i starten, sier Trond. {ndash}De hadde enorme forventninger, endelig var de kommet ut av mottak og en ny tilværelse skulle begynne. Men de er sårbare. Bare to av dem hadde fått avklart asylspørsmålet, noe som skapte store problemer. Enkelte la seg ned i depresjoner.{ndash}Det er oppdragelse vi driver med, sier Ruth.Hun tok permisjon fra jobben sin og var daglig leder for bofellesskapet i to år. Trond jobbet deltid. Samtidig ansatte de en kurdisk mann til å bo i huset sammen med guttene. Ruth og Trond bor sammen med sine fire barn et annet sted på Sunndalsøra.{ndash}Vi ble på en måte som mor og far for dem. Det er så mye de måtte lære om Norge og samfunnet vårt. Alt fra språket til hvordan de forholder seg til norske jenter. Vi snakker i ulike koder og har forskjellige erfaringer, sier Trond.Guttene måtte gå på skolen, men hadde tidvis liten motivasjon for å lære seg norsk i en klasse. Det de ønsket mest, var å reise hjem. De åtte gikk i en egen klasse på videregående, med en egen lærer, og når én ikke møtte opp, ble han hentet av Ruth eller lærer Astrid, som forklarte hvorfor det var viktig at han kom. «Vi venter på deg.» Det var uvant for dem å stå i forpliktende relasjoner. De hadde opplevd så mange brudd, de hadde liten tillit til voksne.{ndash}Først trodde vi at de skulle ha undervisning i flere fag, etter hvert innså vi at hodene deres var så fulle av inntrykk og hjemlengsel at det holdt å lære norsk og samfunnskunnskap. Etter to år besto alle norsk grunnskoleeksamen, sier Trond.{ndash}Jeg har aldri fått så mye kjeft eller hatt så mange konflikter, sier Ruth. {ndash}Innimellom tenkte jeg: Herregud, hva har jeg gjort? De ville reise fordi vi var altfor strenge. Vi fortalte at om de dro, ville ingen komme og lete etter dem, men at vi ville savne dem. {ndash}En av dem sa til meg at jeg var verre enn Saddam, sier Trond. {ndash}Vi måtte lære at dette ikke handlet om oss. At vi gjør en jobb og at dette er ungdommer under hardt psykisk press med hodene fulle av vanskelige tanker. «Jeg har bare ett valg, jeg må slutte å tenke,» sa en av dem. Da fungerte han best. Og selv om vi har faglig bakgrunn for det vi jobber med, ble det viktig med faglig veiledning utenfra. Vi har hatt et godt samarbeid med barnevernet og kommunen.{ndash}Vårt mål har vært å reise disse guttene opp på beina. Være en familie for dem i Norge. Lære dem språket og få dem ut i arbeidslivet. Det har vi på mange måter klart sammen med våre venner og støttespillere, sier Ruth. {ndash}Trond er en fin mann. Han har alltid vært opptatt av at vi ikke skal glemme vår egen kultur og de gode minnene fra vår egen fortid. Vi må ta vare på det som er bra samtidig som vi lærer oss hvordan nordmenn tenker, sier Sahrang (19).{ndash}Det var godt å komme ut av mottaket og få et ordentlig sted å bo. Ruth og Trond blir nesten som mor og far for oss, sier Karwan (19).TANUM ASYLMOTTAK I BÆRUM. Flere store bygninger ligger tett. Mennesker kommer og går. I blokk B bor det 25 enslige mindreårige asylsøkere. Den yngste er åtte år. De eldste er 16.Gangen er grå og nedslitt. På tv-rommet står sofaer og stoler av ulik opprinnelse. Bak dørene bor barn som har kommet til Norge alene. {ndash}Det er ikke noe morsomt å være her. Egentlig er det ganske kjedelig og mye bråk. Og så har vi ikke noe aktiviteter, sier Tara. Hun er 13 år, kommer fra Iran og har bodd på Tanum i 13 måneder.Hun sitter på kjøkkenet sammen med seks andre ungdommer fra fire forskjellige land. Latter og kjappe meldinger kastes over bordet. «Maten er dårlig.» Det er nesten alle enige om. «Det er kjipt bare å ha én tv når alle vil se forskjellige programmer.» Dessuten er det kjipt å måtte legge seg når nattevakten sier det.Hva de savner aller mest?{ndash}Mamma.Litt lenger borte i gangen sitter Lackmini. Hun er 15 år og kommer fra Sri Lanka. Rommet hennes er ryddig. Hun har bodd her i sju måneder.{ndash}Se, her er et bilde av meg da jeg var ti år. Og dette er moren og faren min. Faren min er død. Jeg tenker på ham hver dag. Moren min vet jeg ikke hvor er.Fotoalbumet er det viktigste Lackmini eier.{ndash}Moren min og jeg kom med et fly til et land, jeg vet ikke hvilket. Så mistet jeg moren min, jeg kunne ikke finne henne. Og så ble jeg hentet av en tamilsk mann som tok meg med til Norge. Storebroren min bor i Oslo, så jeg er heldig. En dag skal jeg flytte til ham. Vil du se på skolebøkene mine? Jeg er ganske flink til å skrive diktat, det er ikke mange feil her. Tamilsk har 247 bokstaver, derfor er det lettere å lære norsk, dere har bare 29 bokstaver. Jeg liker å lære, men kunne ikke gå på skole på Sri Lanka. De tamilske tigrene vil ha jenter til å krige også, og jeg var veldig redd for at de skulle komme og hente meg.Mange av de enslige mindreårige asylsøkerne som bor på Tanum har fått oppholdstillatelse, noen har fått vite hvilken kommune de skal flytte til når det er funnet et bosted til dem. Imens venter de på at et nytt liv skal begynne i Norge.{ndash}Alle har godt av å bo i mottak en periode, sier Inger-Anne Nørvåg, leder for avdelingen for de enslige mindreårige på Tanum. {ndash}Barna får tilbud fra dag en i vårt aktivitetssenter, og de får gå på skole. De ønsker å sammenlikne seg med norske barn, og er som barn flest, men er i en unormal livssituasjon.{ndash}Norge deler ut Nobelprisen, det visste jeg før jeg kom hit, sier Jeyakeethan.{ndash}Jeg er veldig redd for å måtte gå i krigen. En gang så jeg noen dø, og da ble jeg veldig redd. Her er det ikke krig. Norge er bra, men litt kaldt. I fjor prøvde jeg å gå på skøyter, og det var vanskelig. Og så har jeg lært å gå litt på ski. Jeyakeethan smiler med det meste av ansiktet. Rommet, som han deler med en fetter, er for anledningen dekorert med ballonger og et norsk flagg. På veggene henger indiske filmplakater og glitter, og i et hjørnet står en cd-spiller.{ndash}Det var tanten min som sendte meg til Norge. Hun mente at det var best for meg, og så har jeg en fetter som bor på Stovner og som jeg besøker i helgene. Da spiser vi tamilsk mat og ser filmer. Mammaen min er død. Faren min og brødrene mine er borte, og jeg vet ikke om de lever.Setningene blir korte når Jeyakeethan snakker om familien sin. Smilet når ikke øynene. På gangen er det noen som krangler. Fra rommet ved siden av høres høy musikk, og stadig er det noen som lukker opp døra for å se hva som skjer på de knappe ti kvadratmeterne hans.{ndash}Jeg har mange venner her. Vi blir nesten som en familie. Men jeg ønsker meg norske venner også. {ndash} Det blir kanskje lettere når jeg flytter, sier Jeyakeethan.{ndash}I ÅREVIS har det vært enighet om at vår måte å ta imot enslige mindreårige på, er uverdig, sier Marianne Borgen i Redd Barna. {ndash}Regjering etter regjering har bekreftet dette. Lite er blitt gjort. Vi møter en mur av velvilje, og det er noe av det verste som kan skje, for da skjer det ingenting. Disse 394 barna i mottakene er barn uten foreldre eller andre som kan ta vare på dem i dagliglivet. Hva gjør vi i Norge når et barn mister foreldrene sine? Barnevernet blir koblet inn. Norsk lovgivning er ganske bra for barn, så hvorfor blir den ikke brukt? Disse barnas rettssikkerhet ivaretas best ved at barnevernsloven legges til grunn fra dag en. {ndash}Det er god investering å gi omsorg fra dag en. Dette er ressurssterke barn og ungdommer som har klart å ta seg den lange veien til Norge. Med god oppfølging vil de klare seg godt. Det som gjenstår nå, er ikke nye utredninger. Vi har snakket i ti år. Nå trenger vi handling så barna får et verdigere møte med Norge. Vi trenger kommuner som sier ja til å ta imot enslige mindreårige, sier hun.{ndash}Nå må vi gjøre noe med de enslige mindreårige asylsøkerne, sier kommunalminister Erna Solberg til Magasinet.Det er hun som har ansvaret for de 394 barna som sitter på mottak i dag. Når de har flyttet ut i kommunene, er de kommunenes ansvar.{ndash}Det viktigste er å overbevise kommunene om at de kan få tilført kunnskap og kompetanse hvis de sier ja. Mange vegrer seg fordi de tror det krever mer enn det gjør. Vi må bygge ned denne frykten, sier Solberg.{ndash}Det er en desperat følelse å vite at så mange sitter på mottak, sier barne- og familieminister Laila Dåvøy. {ndash}Vi må invitere kommuner til samarbeid og få dem til å se at dette er et felles problem som krever individuelle løsninger. Og vi må samarbeide på tvers av departementene.{ndash}Den største unnlatelsessynden vår har vært overfor de enslige mindreårige som bosettes hos slekt. Dem har vi ikke gjort noe særlig for, selv om de har like stor rett til hjelp som andre, sier Solberg.FORELØPIG har Dåvøy og Solberg bare ideer. Når dette kan settes i verk, vet de ikke ennå.I fjor tok 70 av de 435 kommunene i Norge imot enslige mindreårige asylsøkere.Kommunene i Norge har ingen plikt til å ta dem imot. Hvis de gjør det, er det opp til hver enkelt kommune å finne løsninger for barna. Noen kommer i norske fosterhjem, noen bor hos slektninger, noen i bokollektiv sammen med en voksen av samme nasjonalitet, mens andre igjen bor i det som likner norske barnevernsinstitusjoner, med ansatte som jobber i turnus.{ndash}Problemet er ikke at kommunene ikke ønsker å ta imot enslige mindreårige, sier Randi Kleven, rådgiver i UDI. {ndash}Kommuner kan si ja til å bosette dem, men så tar det forferdelig lang tid før de klarer å organisere et botilbud. Derfor er det mange barn på mottakene som har fått tildelt kommune, men som ikke har kunnet flytte ut. Dette mener vi er bekymringsfullt. I gjennomsnitt bor enslige mindreårige 6 ½ måned på mottak i Norge.{ndash}Vi anbefaler kommunene å ta kontakt både med mottaket og den enslige mindreårige for at de sammen kan gå gjennom situasjonen og behovene til barnet, sier Randi Kleven i UDI.Hvordan finne fram til arbeidsformer som kan skape gode oppvekstvilkår for enslige mindreårige i kommunene? I tre år har Sintef Ifim i Trondheim jobbet med et forsknings- og utviklingsprosjekt som har sett på nettopp dette. Barne- og familiedepartementet, Kommunaldepartementet og UDI har vært oppdragsgivere, og den endelige rapporten kommer i slutten i januar.{ndash}Myndighetene må nå intensivere presset på kommunene så barna kommer fortere ut av mottak, sier prosjektleder Kirsten Lauritsen.{ndash}Bare det beste er godt nok, er en holdning vi har møtt i flere kommuner. Det kan bli brukt som et argument for et grundig og til tider svært langvarig forberedelsesarbeid fra kommunenes side. Kommunene må ta i bruk sin flyktningfaglige og barnevernfaglige kompetanse i forberedelsene, men innenfor en rimelig tidsfrist. Alt kan ikke forberedes, sier Lauritsen.I april 2001 sa Sarpsborg kommune ja til å ta imot tre enslige mindreårige asylsøkere. Foreløpig har bare en av dem fått flytte til kommunen.{ndash}Det er fordi vi ikke klarer å finne fosterhjem til de to andre, sier barnevernleder Else Grethe Mathisen. Det er barnevernet i Sarpsborg som har fått ansvaret for å plassere de enslige mindreårige.{ndash}Etter å ha sett på behovene til disse barna, fant vi at fosterhjem er det som passer best for dem, men foreløpig har vi ikke funnet noen som kan ta dem imot. Kommunen har et veldig stort ansvar overfor disse barna, og det er kjempeille for dem at de fortsatt sitter i mottak. Vi jobber med det hele tida. Hvis ikke vi klarer å finne fosterhjem, må vi tenke andre løsninger. Sarpsborg kommune har også sagt at de vil ta imot tre nye enslige mindreårige i 2002.{ndash}Hvordan dette praktisk skal løses, vet vi ikke ennå. Kommunen har opprettet flere stillinger som skal ha ansvar for lokale tiltak. De ressursene vi mangler, er voksne som kan bistå barna i deres hverdag. Det er tatt kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien hvis barna trenger dette når de kommer. Men det viktigste og vanskeligste er å finne voksne som kan ha barna boende hos seg, sier Mathisen. For kommunen er det et hjertesukk at de ikke får nok informasjon om barna de skal ta imot. {ndash}Vi har hentet de rapportene som finnes, men de er ikke tilstrekkelige. Vi er totalt avhengige av andres vurderinger og kjenner ikke barna som skal plasseres. Hvis ikke vi får nok informasjon, eller riktig informasjon, kan vi risikere å gi barna et dårlig eller uhensiktsmessig tiltak, sier Mathisen.I STUA PÅ SUNNDALSØRA sitter Trond og Ruth omkranset av unge menn.Sahrang, Karwan, Herish (19) og Benar (18) bor fortsatt i bofellesskapet, der de kan være til de er 20. Og i går kom det en ny beboer. Hiwa, broren til Herish, har flyktet til Norge og skal bo sammen med dem.{ndash}Da jeg dro, var moren min gravid. Hiwa hadde med et bilde av den nye lillebroren min, smiler Herish.Herish kom med lastebil fra Tyrkia til Norge uten å vite hvor han skulle. Moren hans var redd han ville bli sendt i fengsel akkurat som faren hvis han ble værende i Nord-Irak.Nå jobber Herish som baker på Sunndalsøra og har hatt norsk kjæreste i ett år.{ndash}Jeg er veldig glad for at broren min har kommet. Det er godt å ha familie her, sier Herish.Ikke alt går knirkefritt på Sunndalsøra. Trond har hørt rykter om at helgas fest ikke endte så bra.{ndash}Vi hadde litt problemer, innrømmer Sahrang. {ndash}Det er noen som ikke liker oss, og når de drikker, mister de hodet og vil slåss.{ndash}Dere liker å slåss, dere også, sier Trond.{ndash}Egentlig ikke, men hvis noen andre vil, må vi slåss for ikke å få juling. Hvis jeg løper, blir jeg sett på som svak, sier Sahrang.{ndash} Det er ikke alle som er sånn, noen er snille. Vi kan møte norske som forsvarer oss også, sier Karwan.{ndash}Hvis norske ungdommer ikke bruker hodet, må dere gjøre det. Jeg tror dere blir ekstra sterke av å klare alt som er trist og vanskelig. Sterke i hjertet, sier Trond.Rommet til Karwan er fylt av bilder. Faren var KDP-politiker og sønnen har ikke sett ham på 11 år. Han tror han er død nå. To storebrødre er drept.{ndash}De jobbet for KDP og ble drept i et bakholdsangrep. Storebroren min hadde 45 kulehull. Moren min sa at hun ikke ville miste meg også og tok meg med til Iran. På grensa fikk jeg et smykke av henne, og så sa hun at jeg ikke skulle komme tilbake hvis ikke situasjonen ble bedre. Nå bor moren min og søstrene mine på 16 og 17 i Iran fordi politiet kastet dem ut hjemmefra. For ett år siden hjalp Ruth og Trond Karwan å reise til Syria så han kunne få møte sin mor.{ndash}Det var tre av guttene som dro til Syria. For oss har det vært viktig at de skulle ha mest mulig kontakt med det de har av familie i hjemlandet. Disse guttene fikk aldri sagt ordentlig farvel da de dro. Vi håper at turen kan være til hjelp for å få bearbeidet følelser, sier Ruth.{ndash}Jeg ventet i fire dager på et hotell i Damaskus, så ringte moren min. Vi bare gråt. Det var vanskelig å reise tilbake til Norge, men moren min sa jeg skulle. Nå hørte jeg at søsteren min ligger på sykehuset, og jeg drømmer om henne om natta. Etter tre år er det fortsatt ikke avklart om jeg får oppholdstillatelse i Norge. Jeg liker meg på Sunndalsøra og tror det er best å bo i Norge. Det er vanskelig å finne noen som er så snille som Trond og Ruth, men jeg tror også det kanskje er bedre om jeg reiser tilbake til familien min, sånn at jeg kan hjelpe dem. De har ingenting. Jeg har alt, sier Karwan. Bli med i debatten: Gjør Norge for lite for asylsøkerne?

<HLF>Vil ikke krige:</HLF> - De tamilske tigrene vil ha jenter til å krige også, og jeg var veldig redd for at de skulle komme og hente meg, sier Lackmini. Hun har bodd på Tanum i sju måneder. Broren hennes bor i Oslo, søsteren hennes flyktet fra Sri Lanka for flere år siden, men Lackmini vet ikke hvor hun er.
<HLF>Alene:</HLF> Karwans to storebrødre er drept. Han tror faren også er død. - Jeg føler at jeg må gjøre noe for moren min og søstrene mine. Kanskje burde jeg dra tilbake, men moren min vil at jeg skal være her. Hun er redd for at jeg også skal bli drept, sier Karwan.
<HLF>I arbeid:</HLF> - Jeg liker å være baker, smiler Herish. Enda bedre liker han at broren hans nå er kommet fra Nord-Irak. Familien er det aller viktigste.
<HLF>Liker seg:</HLF> - Sunndalsøra er et bra sted, selv om vi møter en del rasisme, sier Karwan (t.v.) og Sahrang. Begge jobber nå som betongarbeidere på Hydro.
<HLF>I fjøset: </HLF> Achmed (19) har flyttet fra bofellesskapet til nabobygda, der han har fått jobb som avløser. - Tida hos Ruth og Trond var kjempebra, sier han.
<HLF>Nytt liv i Norge:</HLF> Ruth og Trond Hansen Riise er stadig på besøk hos guttene «sine». Benar (t.v.), Karwan, Sahrang og Herish har bodd på Sunndalsøra i to og et halvt år. For noen dager siden kom broren til Herish, Hiwa. Alle har flyktet fra Nord-Irak. Drømmen er å få spise middag med familien sin. Bare en gang til.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!