Å vente på noe godt

Pizza etter alle kunstens regler krever åpenbart tid. Lang tid.

Les mer: Alle våre restaurantanmeldelser!

Klokka tikker, tida går.

Robinson og Fredag hadde funnet seg et vindusbord på denne minimalistiske, elegante pizzarestauranten på Kristiania Torg. En hyggelig servitør hadde spurt om de var tørste, og to pils var bestilt. Så gikk tida. Fem minutter. Ti minutter. Et kvarter. Fremdeles verken vått eller tørt på bordet.

– De har nok mye å gjøre, sa Fredag og forsøkte å vinke på servitøren igjen. Også denne gang uten resultat.

– Men at det skal ta så lang tid, er ikke bra.

Halvliterne kom på bordet like etterpå, men uten noen forklaring eller unnskyldning. Ting kan gå galt, fat skal byttes, det kan være sykdom blant de ansatte – det er utrolig hva gjester finner seg i så lenge de får en forklaring. Det fikk ikke Robinson og Fredag.

– Jeg vil gjerne ha carpaccio til forrett og den pizzaen som heter Fileto etterpå, sa Robinson da servitøren endelig dukket opp. Fileto ble beskrevet som en pizza med både bacon og biffkjøtt.

Menyen er ikke overveldende, men pizzavariantene er fantasifulle. Og det går an å spise en treretter – hvis du er veldig sulten. Fredag valgte focaccia med kamskjell, scampi og avokado som forrett, og vurderte å velge pasta som hovedrett. Men siden stedet er kjent for sin pizza, ble en variant med parmaskinke og ruccola valgt. Det var varmt, Robinson og Fredag var tørste, så de holdt seg til øl.

Mens de ventet på maten, fikk de tid til å studere lokalet. God tid. Minimalistisk, men hyggelig. Elegant, men uformelt. Gjestene ble også studert. Og plassen utenfor.

– Den som venter på noe godt … forsøkte Robinson, men ble avbrutt av Fredag.

– Venter lenge?

Bottega ligger vis-à-vis Celsius, i et av hovedstadens eldste områder. Tidligere holdt Frk. Smilla og Jens & Co til i lokalene, men har begge gitt opp. Sjansen for at en pizzarestaurant skal få lengre levetid er kanskje større. De har slått godt an andre steder i byen, og det er alltid plass til en til – så lenge pizzaen er bra.

Så kom endelig forrettene på bordet.

– Scampien smaker nygrillet, kamskjellene er saftige, avokadoen perfekt modnet – jo, dette er bra, sa Fredag.

Robinsons tallerken med flortynn, rå indrefilet, ristede pinjekjerner og fersk parmesan, smakte slik sånt skal.

– Det er ikke verdens vanskeligste rett å lage, men jeg har definitivt smakt dårligere varianter enn denne.

Så langt, bare bra. Men ville pizzaen være så god at den veide opp for den trege servicen?

Biffstykkene på Robinsons pizza var så store at de faktisk fremdeles var medium rare i midten. Det fikk Robinson til å stønne lykkelig. Bunnen var tynn og sprø, baconbitene likeså og soppen aromatisk. Fredag hadde heller ingenting å utsette på sin.

– Dette er pizza slik jeg liker den, konkluderte Fredag.

– Mmm, samtykket Robinson.

Verken oster, tiramisu eller is fristet, så regningen ble bestilt i stedet. Det var tid for å konkludere.

– Ja, dette er nesten så bra at jeg er villig til å se gjennom fingrene på den trege, dårlige starten av måltidet.

– Men bare nesten, sa Fredag.

– Vil du ha god mat, må du ha god tid.

Robinson nikket.

– En passende beskrivelse på Bottega.

magasinet@dagbladet.no