Absolutt Sune

Svenske Sune Nordgren (57) har ommøblert Norges nasjonale galleri. Hva i helvete er det han driver med?

-  SUNE NORDGREN? Han er meget sjarmerende, jo, det må sies. Meget sjarmerende. Han har en forbausende evne til å få folk til å synes om det han gjør.

Det er en anonym ansatt i vårt nasjonale galleri som taler. Nå humrer han hult, men det er en slagen mann som humrer. I kjellerveggene lyder ekkoet av resignasjon.

FORANDRING FRYDER IKKE. Ikke alltid. Det er noen ting i livet man bare ikke gjør, men det er nettopp det Sune Nordgren har gjort. Den svartkledde svensken med det lille, svarte skjegget har ommøblert Nasjonalgalleriet. Med skjønn som et neshorn har han dundret opp de monumentale steintrappene, han har sprengt seg gjennom de solide eikedørene, jaget gjennom hallene og skjødesløst revet ned det som har hengt på veggene i 70 år. Man kan få hjerteinfarkt av mindre.

Men han har fått høre det. Med tunge, nasjonale slegger har våre museumsvoktere hamret løs på ham. Den svenske utstillingskoordinatoren , har de foraktelig kalt ham, en mann helt uten forståelse for eller kunnskap om museumsdrift og norsk kunsthistorie. I tillegg er han kortsynt, klønete og uhyre arrogant. Ordene har så langt prellet av. Sune Nordgren framstår provoserende suveren og skråsikker.

Men der kommer han. Inn døra til glasskontorene med utsikt ned mot Nasjonalgalleriet kommer han, altfor seint, selvsagt. Han er kledd i svart fra topp til sko, fra ytterst til innerst. Han håndhilser høflig, hardt og kort, og med kraftig, skånsk malmrøst forteller han at han først «måste ta en telefon».

Telefon? Nå? Finn Graff ser på klokka. Sune haster nedover korridoren og inn på et kontor. Noen minutter seinere er han tilbake med mobiltelefonen på øret. Han prater sjenerende høyt. Han vinker oss inn på et møterom, og tar seg god tid i telefonen. Omsider legger han på, og er takk og pris dannet nok til å si ursäkta .

-  VI KOMMER RETT fra Nasjonalgalleriet og spørsmålet er: Hva i helvete er det du har gjort?

Sune Nordgren puster tungt og man skjønner straks at dette er et tema han begynner å bli lei av.

-  Det är inte jag ... På ett sätt ... Jo, det er klart at jeg har lagt noen slags føringer, begynner han, reiser seg og lukker døra.

-  Når man kom til Norge tidligere, kunne man ikke se moderne samtidskunst. Og derfor ga jeg oppdraget til mine medarbeidere: Fortell norsk kunsthistorie fra i dag og 200 år tilbake i tid. Samtidig var det et moment å sette den norske kunsten i et internasjonalt perspektiv. Se norske maleri i en sammenheng. Og da ble det som det ble, sier Nordgren.

Og for dem som ennå ikke har fått det med seg - slik er det blitt: Husker du Christian Krohgs store bilde av Leiv Eiriksson med sjø og vind i skjegget som pekende oppdager Amerika? Det hang øverst i trappa og ønsket publikum velkommen.

-  Stygt, sa Sune. -  Bort med det.

Husker du maleriene fra den nasjonalromantikkens gullalder? IC Dahls «Stalheim», Harald Sohlbergs «Vinternatt i Rondane» og Eilif Peterssens «Sommernatt»? Mellom dem henger det nå fotografier, videokunst og abstrakte brune flater. Og samlingen med gipsavstøpninger av klassiske verk fra Hellas, Roma og renessansen? Jo, det var noen fattigmannskopier, men der satt kunststudentene andektig bøyde over sine skisseblokker og kjente pusten av historien i nakken. Borte de også. Og det tomatrøde rommet med den unike Munch-samlingen?

-  Det ser ut som et mausoleum, sa Nordgren, malte det grått og spredte Munch over det hele. Litt her, litt der.

-  Det du karakteriserer som et mausoleum, karakteriserer andre som nasjonalgalleriets juvel ?

-  Jo, men det skjedde mye i norsk kunsthistorie samtidig med Edvard Munch. Og ikke minst etter. Jeg vil nesten påstå at Munch har vært så dominerende i Norge at det har vært vanskelig for andre kunstnere å nå fram.

-  Det er vel ikke uten grunn?

-  Nei, han er stor. Men nå får du se Munch sammen med andre store internasjonale kunstnere. Og andre steder er maleriene stilt ut tematisk. Vi har en avdeling med landskapsbilder der Harald Sohlberg og I.C. Dahl møter Marianne Heske og Georg Morgenstiern.

-  Mange mener denne blandingen er primitiv. Man malte landskap da, man maler landskap nå. So what?

-  Det er ikke primitivt! Det er spennende. Dette viser at det norske samfunnet og livet er forandret og utviklet. Hvordan så man landskapet på 1800-tallet og hvordan ser man det i dag? Jeg synes det er vår generasjons rett og plikt å se fortida fra vårt ståsted. Å injisere samtida og spørre: Er maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» vesentlig i det multikulturelle Norge i år 2005? Er det riktig å innlede besøket i et nasjonalt galleri med et sånt bilde? Det er jo et dårlig bilde.

-  For mange nordmenn har det bildet stor symbolverdi?

-  Hvis det har symbolverdi, mener jeg det er enda viktigere å løfte det ut av sin bekreftede relikvieposisjon og spørre: Hvorfor har det så stor symbolverdi?

-  Får vi svar på det nå?

-  Njaa. Vi skaper i hvert fall muligheten til å se helheten på et nytt vis. Og det fine i denne debatten er at ekspertene er uenige. Folk må selv ta stilling.

-  Du er blitt kritisert for ikke å kjenne til norsk kunsthistorie?

-  Jeg er for faen ikke ansatt fordi jeg kan norsk kunsthistorie! Det finnes fantastiske mennesker i museet som har den kompetansen. Vi har verdens beste kompetanse på norsk kunsthistorie.

-  Hvor lenge skal bildene henge som nå?

-  Ikke like lenge som det gamle hang, men ett-to år, kanskje.

-  For det er jo en trøst: Ingen ting er kastet?

-  Allt finns kvar.

-  Er du fornøyd med reaksjonene?

-  Veldig. Etter at den første aggressive og primitive bølgen la seg, har vi fått interessante og verdifulle tilbakemeldinger. Og et nytt museum skapes ikke i isolasjon, det skapes i dialog, debatt og smerte.

SUNE NORDGREN ER IKKE fra Sverige, han er fra Skåne. Oppvokst i oppgang A i en blokk i Järnvegsgatan i den lille byen Åhus ved Østersjøen. Byen er kjent for sitt brusteinsbelagte torg fra middelalderen, sine lange strender, ål og Absolut vodka. Moren danderte smörgåsbord og var hobbytegner, faren var kunstsmed. Hans barndomsvenn Thomas i oppgang F mener at det var i hjemmet han fikk sin første dose selvtillit: «Han vokste opp i et miljø som bekreftet ham.»

-  Min far døde da jeg var 15 år og det var et stort sjokk. Han døde av kreft og var ikke mer enn 49 år gammel. Å se bilder av ham føles merkelig, for jeg ser en mann som er yngre enn det jeg er, sier Nordgren.

Han bestemte seg tidlig for å bli kunstner. I ti år var han grafiker.

-  Etter hvert ble det mer og mer design og bildene forsvant på et vis. De var heller ikke så bra.

I stedet stilte han ut andres kunst. Han skrev bøker om kunst. Han var kunstkritiker i Dagens Nyheter og i svensk radio og fjernsyn. Før han tok over Malmö Konsthall og fikk seg et navn blant de svartkledde kunstkjennerne.

Nordgren havnet etter hvert i Newcastle. Ved hjelp av 700 millioner kroner var han med å skape en gammel kornmølle om til en tre tusen kvadratmeter stor kunstfabrikk med fem gallerier, restauranter, atelier, kino, bibliotek og arkiv. Baltic er navnet. Ett år forsinket åpnet det hele sommeren 2002. Publikum strømmet til. En suksessinstitusjon er det blitt kalt i norske aviser. Men økonomisk gikk det ikke bra.

-  Jo, det gjorde det, sier Nordgren. -  Nå skal jeg ikke bare forsvare meg, men det er en myte at det ikke gikk så bra økonomisk.

Vel, et halvt år etter åpningen ble prosjektet sterkt kritisert av Arts Council England (ACE). Dette er organisasjonen som forvalter overskuddet fra statlige pengespillmidler og som tildelte 30 av de 42 millionene pund som Baltic kostet. En konfidensiell rapport ble lekket til pressen, og i denne kom det fram at det var «alvorlig inkompetanse i finansielle rutiner» og «overdrevne administrasjonsutgifter».

-  Dårlig økonomistyring sto det i rapporten?

-  Det var det også. Men da rapporten ble lekket til pressen, var mye av dette allerede løst. Det føltes veldig urettferdig.

-  ... «ingen plan for langsiktige inntekter»?

-  Nei, det stemmer. Vi hadde veldige problemer. Du kan selv tenke deg: Vi hadde planlagt tre hundre tusen besøkende det første året og fikk en million. Vi fikk en del kostnader vi ikke hadde regnet med. Vi måtte ansette flere folk, heiser og toaletter fungerte ikke. Vi hadde økonomiske anstrengelser, men jeg vil ikke betrakte det som en katastrofe.

I den engelske avisa The Guardian ble Sune Nordgren omtalt som en idealist og drømmer.

-  Hvis man med visjonær mener drømmer, så er jeg nok det, sier Nordgren.

Mens hans etterfølger Stephen Snoddy har uttalt at han måtte rydde opp og «bringe Baltic tilbake til jorda».

-  Han ordnet ikke opp i noe, slik jeg ser det, sier Nordgren. -  Tvert om. Han stelte i stand en forskrekkelig røre og til slutt ble han oppsagt. Jeg er lei for at Baltic har havnet i en vanskelig situasjon der seks- sju av de viktigste medarbeiderne sluttet på grunn av ham. Nå skal de ansette ny sjef der.

-  Du var en omstridt sjef?

-  Ja, men det er ingen feil å være omstridt. Tvert om. Det er tydelig at overalt hvor jeg kommer, blir det debatt.

Jeg vil faktisk si at å ta konflikter er kreativt. Da skjerper mennesker seg og man tvinges til å ta beslutninger. Iblant er de feilaktige, men man tar i hvert fall beslutninger.

DA SUNE NORDGREN sluttet på Baltic sommeren 2003, fikk han et lite neshorn i tre som avskjedsgave.

-  Enkelte mente at jeg hadde diplomatiske egenskaper som et neshorn. Det var nok ment som kritikk, men jeg kan naturligvis tolke det som at jeg er uhyre målbevisst. Jeg mener at jeg både ser og hører bedre enn et neshorn. Jeg farer ikke blindt fram.

Det er ikke alle enige i. Fra Newcastle kom han til Norge, for å lede arbeidet med å slå sammen Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Nasjonalgalleriet til et nasjonalt supermuseum. Fire vidt forskjellige kulturer og to hundre ansatte skal jobbe sammen. Det må bli det bråk av.

Og da er vi tilbake til vår mann fra kjelleren i Nasjonalgalleriet:

«Sune dundrer fram uten å ane verken busker eller trær. Vi ligger som våte kluter i hjørnene.»

-  Når man river opp en del tilvente tradisjoner, blir det naturligvis en del opprørte mennesker, som mener jeg løper blindt på. Men jeg har en klar hensikt med det jeg gjør.

-  I slike prosesser må man knuse egg?

-  Det høres dramatisk ut, men sånn kan du uttrykke det.

Mobiltelelefonen ringer. Nordgren tar den opp. Ser på nummeret.

-  Min entusiastiske styreleder. Ursäkta mej, sier han og med dyp og kraftig stemme roper han «SUNE!» inn i telefonen. Det er Christian Bjelland, styreleder for Nasjonalmuseet. Nordgren sjenerer seg ikke. Han blir sittende og prate vel og lenge.

-  Du har en kraftig stemme?

-  Ja, dom säjer det, sier Sune og legger mobiltelefonen fra seg på bordet

-  Det må da irritere din kone?

-  Nei, nei.

Han tenker seg om.

-  Jo! Når jeg snakker i mobiltelefon, hender det at hun sier: «Måste du alltid prata så högt?».

OVER TIL UTEDASSER. Sune Nordgren har ført kamper på flere fronter. På den ene siden har museumsvokterne stått, anført av blant andre tidligere kulturminister Lars Roar Langslet. Nordgren visste ikke engang hvem han var.

-  Nei, men vet du hvem som var kulturminister i Sverige i 1980?

-  Nei. Men vet du hvem som er kulturminister i Norge i dag?

-  Ja ja, hun kjenner jeg veldig vel, og jeg synes hun gjør en bra jobb. Hun heter Valgerd eh ... Haugsland? Jeg sier bare Valgerd. Vi er såpass på god fot. Eller er det Valjerd det uttales?

Langslet på den ene fronten, altså, og Se og Hør-redaktør Knut Haavik på den andre. Han lurte på hvorfor i huleste vi skulle bruke norske skattepenger på tre utedasser i rødt hvitt og blått.

-  Sterke reaksjoner er ofte dårlig underbygd. Dette er altså tre franske toaletter som kommer rett fra fortauet i Paris, sier Sune, og nå er han insisterende pedagogisk. Utedoene er en del av det store prosjektet Kyss Frosken på parkeringsplassen Tullinløkka i Oslo sentrum. Som det heter: «Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design manifesterer sine ambisjoner for framtida».

-  Toalettene er designikoner på høyde med Philippe Starcks sitruspresse. De er utrolig spesielle, runde og smale, så man må nesten rygge ut når man har gjort sine behov. Og så har kunstneren laget en kobling mellom den franske og norske institusjonen, og det råker så til at landene har de samme farger i flaggene. Og når man sitter på toalettet, så kan man høre kong Haakon 7s tale til det norske folk under krigen. Og på toppen av alt dette, er det tre vel funksjonerende toaletter.

-  Det er mange rare påfunn i kunstverdenen?

-  Jeg synes at dette er komplisert både som kunstverk, som designikon og som toaletter. All denne gapingen om å betale masse skattepenger på utedasser, gjør debatten utrolig banal.

-  Du som har sett så mye kunst. Hender det at også du humrer litt?

-  Jeg ser mye skit, det gjør jeg. Det er utrolig mye kunst som er pinlig dårlig. Men folk må få lov til å være dårlige kunstnere. Alle mennesker har rett til å tilfredsstille sine begjær, lyster og ambisjoner så lenge de ikke skader noen. Og dårlig kunst skader ingen.

-  Blir ikke du også usikker på om noe er bra eller ikke?

-  Jeg kan ofte bli usikker på om det er interessant eller ikke. Det meste jeg ser, interesserer meg ikke. Det er som med mennesker. Går du på Nationaltheatret stasjon en fredag ettermiddag, ser du tusenvis av ansikter, men det er bare noen ytterst få du reagerer på. Enten fordi de ser interessante ut, de går interessant eller ter seg interessant. Det viktigste er å ha et öppet sinn. Det gjelder alt i livet.

NÅR DET NYE nasjonale museet står ferdig, skal Sune Nordgren flytte videre.

-  Jeg er en entreprenør. Jeg vil sette i gang, jeg vil selvsagt ha med meg åpningen og så vil jeg se at det fungerer. Og så flytter jeg.

-  Hvor skal du da?

-  Det har jeg ingen anelse om. Jeg har verken tid eller anledning til å tenke på det nå. Jeg er nå 57, og dette tar vel seks- sju år. Da er jeg 63 eller 64 og da bør jeg kunne rekke et museum til før jeg legger meg ned og dør.

-  Å arbeide er livet?

-  Jeg kommer aldri til å pensjonere meg. Men jeg er flink til å koble av. Jeg sover veldig bra. Selv med masse rot og diskusjoner, har jeg evnen til å sette meg ned om kvelden med et glass vin og si: «Ja, det var den dagen. Nå er det ikke mer å gjøre med den. I morgen er det en ny dag.»

-  Har du alltid vært sånn?

-  Nei. Tidligere forsøkte jeg å være overalt samtidig, og jeg følte en frustrasjon over at jeg ikke hang med. Jeg var aldri helt tilfreds. Men etter at jeg rundet 45, begynte jeg å sette pris på det lille, lille man rekker. De få bøkene, de få reisene, de få museene. Og etter at jeg innså det, har jeg endret min livsholdning. Et liv er egentlig jævlig kort. Man räcker inte med så mycket. Det gjør meg samtidig utålmodig. Jeg vil ikke hvile på hanen, jeg vil forsøke å gjøre ting så raskt som mulig.

-  Hva er ellers viktig i livet?

-  Å kunne gå hjem om kvelden og si at jeg i hvert fall ikke har skadet noen.

-  Kanskje hisset opp noen?

-  Det har man kanskje gjort. Men kanskje har de hatt godt av det.

Uniform og farge: Sune Nordgren har gått i svart siden han studerte kunsthistorie i Lund på 60-tallet under den like svartkledde professor Oscar Reutersvärd.