Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Han var verdens mest perfekte baby. Bildet hadde ligget i lommeboka hennes i tre måneder.

Det var så lenge Janne og Odd hadde visst at de ventet barn.

At det var akkurat Kim Jung Min fra Sør-Korea som skulle bli deres.

I det røde huset i Rindal sto barnesenga oppredd.

Ute lå snøen og ventet på at en liten gutt skulle få akebrett til jul.

Den største gaven var han selv.

De ga ham navnet Jo Kim.

Adopsjon

Magasinet fyller 20 år. Her er vår gave til deg - sakene vi aldri glemmer!

Det er gått atten år siden den kvelden ventetida kriblet i Odd Evjens lange bein fordi den største julegaven han og Janne Bolme noen gang kunne ønsket seg, skulle ankomme Gardermoen med eskorte 31 timer seinere. Magasinet fikk være med på den turen som begynte med at Janne og Odd, etter å ha vært samboere og gift i mange år, skjønte at de ikke kunne få barn. Adopsjon ble førstevalget. Altfor mange barn der uten i verden var uten familie, og de hadde så mye omsorg å gi.

29. november 2001, 13 timer før flyet med den lille gutten som ville få navnet Jo Kim skulle lande, var bilen ferdigpakket, og Janne og Odd hadde bestemt hvem som skulle få holde ham først. Det ble Janne. To timer seinere ringte telefonen med beskjed om at flyet Jo Kim skulle komme med var kansellert, men han var på et annet fly. De måtte bare legge til et par timers venting. Østerdalen var lang og glatt, og veikroene var som veikroer flest. Klokka ble 23.00. På ankomstskjermen på Gardermoen sto det at flyet ville lande til ventet tid. «Det er mektig det her», hvisket Janne da de ble loset gjennom sikkerhetskontrollen og til gaten.

Ut av flyet strømmet det menn med stresskofferter, familier med barn, enslige og par. Til flyet var så godt som tomt.

Så kom Jo Kim.

Og så kom tårene.

– Har du sagt det der?

Jo Kim (18) smiler og rister på hodet. Han sitter med Magasinet foran seg, det som fortalte historien om foreldrene hans som fikk et barn til jul, og der det sto: «Han kunne hatt hiv, hepatitt eller et eller annet syndrom; da vi først hadde fått bilde av ham, ville vi hatt ham samme hva.»

– Ja, svarer Janne (52).

– Det var sånn det var.

– Ja, men det var da ikke måte på da, sier sønnen.

– I ettertid tenkte jeg mye på om det var rett å ha med journalister, Jo Kim kunne jo ikke si noe, og vi blottla oss. Men vi ville så gjerne få fram hvor fint det er med adopsjon. Jeg ville gjort det samme i dag.

Janne og Odd gjorde det en gang til. Tre år seinere gikk turen på nytt til Gardermoen. Da kom Ragna, fire måneder og 26 dager, akkurat like gammel som storebroren var da han kom, og også hun fra Sør-Korea.

Det røde huset i Rindal hadde fått fire beboere.

Da Janne fikk det første bildet av sønnen, tenkte hun at han liknet litt på dem, familien hennes hadde noe litt skjevt ved øynene.

3. juli i år fylte Jo Kim atten år. Han går i tredje klasse på videregående i nabobygda Surnadal og har staket ut nærmeste framtid. Fra januar 2020 blir det Luftforsvaret i et år. Drømmen er å bli pilot.

- Men det er ekstremt vanskelig, så vi får se. Som liten ville jeg bli rørlegger, jeg var så glad i rør. Så var det elektriker, og så skulle jeg konstruere vindmøller eller bli lærer eller ingeniør.

Han ler. Sier at det å vokse opp som adoptivbarn i Rindal føles ganske naturlig.

– Det har ikke vært bare enkelt, det har vært kommentarer om å se annerledes ut, sier Janne.

– Ungesnakk, mener Jo Kim.

– Men som mamma får man piggene ute når sånt skjer. Heldigvis ble det ordnet opp i, og det meste har gått greit, sier hun.

- Det har alltid vært mye latter og humør her i huset.

Og det har vært tårer. For tolv år siden døde Odd Evjen. Han hadde den revmatiske sykdommen Bekhterev, noe som var grunnen til at Janne og Odd ikke reiste til Sør-Korea for å hente barna. Reisen ville gjøre ham så sliten. Høsten 2007 fikk han problemer med lungene. Legene ville operere, men konstaterte at han var for svak, og ei natt i desember døde han.

I det røde huset i Rindal satt Janne alene med to barn på seks og tre år, i sjokk. Hun husker hun gikk inn i boden så ikke barna skulle se henne, der la hun seg over fryseren og hulket.

– Det var veldig vanskelig, men jeg måtte gå videre, ta vare på oss tre og hverdagene.

- Jeg husker at pappa hadde masse humør, og så var han over to meter, den høyeste i Nordmøre, sies det, sier Jo Kim.

- Jeg var så bekymret for at det ikke skulle finnes en lang nok kiste.

– Du bekymret deg også over hvem som skulle skifte lyspærer, og var ikke gamle gutten da du demonterte vasken som ble tett, sier Janne.

– Jeg har nok tatt meg av mye av det tekniske, og det som har trengt noen med en viss høyde her hjemme. Så døde alle besteforeldrene mine på kort tid også, så vi har hatt våre runder, men det har lært oss å takle ting, vi er blitt sterke av det alle tre.

– Og jeg er blitt mer bekymret for dere, sier Janne.

– Da jeg kjøpte lettmotorsykkel sa du at du kom til å bli redd.

– Jeg kjenner at jeg kan bli litt plagsom, men det er godt ment, sier Janne.

Hun forteller at hun traff igjen en ungdomskjæreste etter at Odd døde, de er fortsatt kjærester, men bor ikke sammen, og så ber hun katta Sussi om å holde seg unna kakebordet. June, også av type langhåret katt, glipper med øynene fra sofakroken. På rommet sitt har Ragna en dverghamster, og i gangen bor marsvinet Charlotte. Hvis denne familien går inn i en dyrebutikk, kommer de ut med et dyr.

Da Janne og Odd fikk tildelt Jo Kim, fikk de vite at han kom fra byen Taego I Sør-Kora, at han hadde bodd på barnehjem, og en kort tid hos fosterforeldre.

Janne finner fram en blå plastbag, og her ligger de, de første minnene fra Jo Kims liv.

Den blå buksa han hadde på seg på flyturen til Norge, en koreansk drakt i oransje og grønt, og små koreanske masker han fikk med seg fra fosterfamilien.

I 2001 tenkte Janne og Odd at de en dag kom til å reise til Sør Korea sammen med sønnen, og kanskje ville han få mulighet til å møte sin biologiske mor. Foreløpig har ikke ønsket om å vite så mye fra sine første levemåneder, vært der.

– Jeg kommer nok til å ha lyst til å finne ut hvem mine biologiske foreldre er en gang, men foreløpig tenker jeg ikke mye på det. Men jeg skulle gjerne reist til Sør Korea, kunne pakket og dratt i morgen.

– Da du gikk i barnehagen var det noen som spurte hvor du skulle i ferien. «Jeg har nå tenkt meg en tur til Sør-Korea, men det blir vel bare til Smøla», svarte du.

Janne ler. Jo Kim lurer på hvordan var det i Sør Korea da han ble født, og moren forteller om et land med dårlige sosiale støtteordninger, om en streng abortlovgivning, og der det fortsatt er en skam å være ugift mor. Dessuten er det viktig å bli gift, og den muligheten er veldig liten hvis du har fått et barn utenfor ekteskap.

Hun ser på sønnen og husker hvor spent hun var på hvem han var, hva slags personlighet han ville ha, og hvordan han ville trives.

I 26 år har Janne jobbet i barnevernet og sett hvor viktig det er at barn uten foreldre som kan passe på dem, får et hjem. Nå er det rart å tenke på at han snart skal flytte fra det røde huset i Rindal.

– Det viktigste for meg som mor, er å ha lært barna mine raushet og åpenhet, og til å godta folk som de er. Nå arresterer de meg hvis jeg er fordomsfull.

– Det viktigste er at du er der, sier Jo Kim.

– Det er egentlig alt. Vi er nå avhengig av deg fortsatt, og kanskje ekstra fordi det bare er deg.

Den gang, for atten år siden, vurderte ikke Janne og Odd å få barn via kunstig befruktning, det var adopsjon som gjaldt. I dag tenker hun at det er som om hun skulle født barna sine selv.

– De er mine, de hører til her, og er så norske som de kan få blitt.

– Men jeg ser nå ganske forskrekket ut på det bildet der, sier Jo Kim og smiler når han ser på seg selv der han kommer ut fra flyet, hengende på magen til en koreansk kvinne, fire måneder og 26 dager gammel.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media