Aidas tre døgn i helvete

Aida Akhmedova (14) overlevde gisseldramaet. Les hennes gripende beretning.

BESLAN (Dagbladet): Aida Akhmedova tar imot i hagen. Hun er sliten, med øyne som har sett mer enn de skulle. Håndtrykket er uten vilje, det er også slitent. Hun er stille, og snakker med en stemme nesten uten melodi, nesten uten pust. Bare en gang under samtalen hever hun stemmen litt. Det er da Dagbladet ber henne beskrive terroristene som ville drepe henne. Men selv om Aida er stille, så er hun et av de få gislene fra Beslan som snakker. Mange av dem som har vært gjennom det samme som Aida, snakker ikke, husker ikke, orker ikke, vil ikke. Kanskje er det fordi hun uansett ikke kan glemme. For når Aida åpner hageporten, ser hun hull i veggen og taket på den utbrente skolen etter granater og brann. DET FØRSTE DØGNET Det er bare et jernbanespor som skiller Aidas hus fra skolen der hun fra onsdag og i mer enn tre døgn var gissel. -  Jeg skulle begynne i 9. klasse. Vi var 20 i klassen, og jeg gledet meg veldig til å begynne på skolen, og treffe vennene mine. Mamma ville ikke at jeg skulle gå på skoleåpningen, men jeg gikk. Jeg ville treffe vennene mine, sier Aida. Vi snakker om gisseldramaets første dag. Vi sitter i sofaen i stua. Mamma Dimma Kosareva har yngstedatteren Hadisa (3) på armen. Hun hjelper Aida med å snakke. I et hjørne bak Aida sitter bestefar. Han har hatt slag og sukker av og til. Ordene strekker ikke til, men han hører samtalen. -  Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Men plutselig var det skyting og noe som smalt enda høyere. Jeg så meg rundt, og det var menn på takene og foran oss som skjøt. Jeg så nabogutten i 6. klasse falle, han ble drept alt da. Vi løp vekk fra skuddene, og inn i den trakta som førte inn i gymsalen. Der var det mange mennesker, 1300, tror jeg. Vi fikk ikke mat og vann, sier Aida. Dagbladet målte i går høyst uformelt opp flatinnholdet i gymsalen der gislene ble holdt. Rundt halvparten av de rundt 1500 gislene ble holdt i et rom som ikke var større enn rundt 400 kvadratmeter. Aida var blant dem som var der da de avgjørende scenene i gissel-dramaet utspilte seg. - Skjønte du alvoret, og trodde du at du ville overleve? - Ja, jeg hadde en sterk tro på at jeg skulle overleve. Jeg satt sammen med en nabo og hennes to barn. Vi gråt hele tida, men jeg tenkte på mamma, og trodde jeg skulle komme hjem, sier Aida, og hun fortsetter. - En terrorist passet vannkrana, som var i et siderom. Etter hvert fikk vi litt vann. Men noen av terroristene sa at vannet var farlig, men det var bare tull. De sa at vannet var farlig for at vi skulle slutte å mase om vann. Så begynte de å krangle seg imellom om de skulle skyte barn eller ikke. De som ville gi oss vann, var de samme som ikke ville skyte oss. De som ville skyte, truet oss med at vi ville bli skutt hvis vi gråt eller snakket sammen, sier Aida. DET ANDRE DØGNET Gisseldramaet går inn i sin 2. dag. Aida regner med at hun har sovet i 15 minutter. De fleste har kledd av seg alt unntatt ei truse og ei trøye. Det er fryktelig varmt, også om natta. - De sparket oss og sa de ville drepe dem som gråt. De holdt oss våkne, og truet med å drepe oss også hvis vi snakket sammen. Jeg mistet aldri håpet om at jeg skulle overleve. Men det var mange som gjorde det. Jeg forsøkte å tenke på hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem, hvor vi skulle dra, hvem vi skulle besøke. Jeg drømte om at vi skulle til Sotchi på badeferie, sier Aida.

Men Aida tenkte også på noe annet. For gymsalen var minelagt langs veggen, og det var to store bomber i basketballkurvene. - Jeg så at de som satt under baskertkurvene og langs veggene var sjanseløse, at de var dømt til å dø hvis terroristene detonerte bombene. Jeg satt ikke der, heldigvis. Men alt virket forutbestemt, for ingen fikk lov til å flytte seg. Alle var dømt til å sitte der de satt, sier Aida, og fortsetter: - Det var en fryktelig lukt, og så varmt at det var ubeskrivelig, sier Aida. - Var det da dere begynte å drikke deres egen urin? - Ja, sier Aida, og ser ned i fanget. DET TREDJE DØGNET Natta til den 3. dagen hadde Aida sovet litt mer enn den forrige natta. - Den tredje dagen begynte med at terroristene fortalte oss at vi skulle dø. De sa: «Dere får ingen ting. Dere trenger ingen ting. Vi er ikke mennesker. Vi er terrorister. Be til Gud, dere vil snart dø.» Og så leste de fra Koranen. Vi var alle helt utslitte på den tredje dagen, sier Aida. Det var da hun ante at noe frykteligere var i ferd med å skje. - Terroristene tvang de større guttene til å hjelpe dem med å feste dynamitten høyt på veggen, under taket på gymsalen. Det var for at taket skulle ramle sammen når de ville sprenge gymsalen i lufta. Terroristene hadde ingen menneskelighet, ikke i det hele tatt, sier Aida, og for første gang i samtalen hever hun stemmen. Den får melodi, og hun sier det med forakt. Men det var også en annen grunn til å bli redd. - Det var en ung terrorist, 17-18 år gammel, som begynte å bli helt gal. Han gikk rundt omkring og sparket i oss. Men jeg tenkte likevel at jeg ville overleve. Jeg vet ikke hvorfor, jeg skjønte jo hva som kunne skje, men jeg trodde jeg skulle leve. Musikk er min lidenskap, både populærmusikk og klassisk. Jeg sang inni meg. Det hjalp, sier Aida. Så er vi ved ettermiddagen den 3. dagen, da ei bombe hadde gått av, eller en rakett blitt avfyrt, og noen av barna begynte å løpe. Terroristene begynte å skyte på dem, og det var da de russiske spesialstyrkene, ifølge russiske myndigheter, satte inn sitt angrep, for å gi ilddekning til ungene som forsøkte å løpe i frihet. Det var da det ikke var noen vei tilbake, for ungene som ville leve, for terroristene som likevel var kommet for å dø, eller for de russiske spesialstyrkene som, slik det ser ut til, hadde blitt tvunget til å starte et angrep de ikke kunne stanse. - En kvinne som selv var for svak til å løpe, sa «løp, løp», og jeg løp. Jeg løp som en gal. En gutt som løp foran meg, ble skutt i ryggen. Jeg så ham ligge der. - Jeg var ikke blant de første som løp, rundt 20 hadde løpt før meg. Men jeg løp. Da jeg kom rundt hjørnet, så jeg et bord med vann, saft og mat. Jeg tenkte bare på vann, vann, vann. Det var en sinnssyk følelse. Jeg skjønte at jeg var fri, sier Aida. Aida var fri, hun hadde løpt i frihet, som mange andre. Men så smalt bombene, som utløste raset, og hennes klasseforstander, og mange av hennes klassekamerater, fikk taket i hodet. - Jeg så bare en fra min klasse da jeg kom ut, sier Aida.

Hun vet ikke hvor mange som er døde eller savnet. Hun vil ikke vite. Og det er nå bestefar avbryter. Han har sittet med hodet i hendene, stirret tomt framfor seg, ristet på hodet, og gitt luft for et og annet stønn. - Muslimene, de jævla muslimene, stønner han. - Slapp av bestefar, ikke si sånt, sier Aida. For Beslan er en by i skjør balanse, der de fleste er kristne ossetere, som Aida og hennes familie, men der det også bor mange muslimer og fortsatt noen jøder. Aida er 14 år, men skjønner at dette er farlig, og vil ikke at mer hat skal spres i hennes by. Så bestefar får ingen støtte for sitt stønn, og fortsetter å stirre framfor seg og riste på hodet. Samtalen er nesten over. Vi spør Aida om hvilke tanker hun gjør seg om å begynne på skolen når undervisningen kommer i gang, kanskje om noen uker. - Jeg vet ikke, sier hun slitent. Men vi er fortsatt på den 3. dag, og Aida er på sykehuset. Hun er ikke fysisk skadet, og hun er en av dem som kan gjøre rede for seg, som vet hvem hun er, og kan snakke. Så ringer hun hjem, og nå er det moren som fører ordet. - Det første hun sa var: «Mamma, nå skal jeg høre på deg, alltid,» sier Dimma Kosareva. De to sitter i hagen og ser på hverandre. For moren hennes hadde jo sagt at hun ikke ville at Aida skulle gå på skoleåpningen, den dagen da terroristene kom. Hun sier hun hadde en uro i seg. Og Aida, hun vil ikke snakke om da hun kom hjem, på kvelden den 3. dagen. Men siden vi er i Beslan, i Nord-Ossetia, i Kaukasus, i et hjørne av verden som holder tradisjoner særdeles høyt i hevd, får moren avslutte Aidas historie. Og sånn var det da Aida kom hjem. - Det var en sånn ren lykke. Jeg takker Gud for dette øyeblikket. Denne artikkelen er skrevet av Dagbladets nyhetsredaksjon, og har ikke vært publisert i Magasinets papirutgave. Eventuelle henvendelser kan rettes til:

    morten.strand@dagbladet.no

FLYKTET: - En kvinne som selv var for svak til å løpe, sa «løp, løp», og jeg løp. Jeg løp som en gal. En gutt som løp foran meg, ble skutt i ryggen. Jeg så ham ligge der, forteller Aida Akhmedova. - Jeg var ikke blant de første som løp, rundt 20 hadde løpt før meg. Men jeg løp. Da jeg kom rundt hjørnet, så jeg et bord med vann, saft og mat. Jeg tenkte bare på vann, vann, vann. Det var en sinnssyk følelse. Jeg skjønte at jeg var fri, sier Aida til Dagbladet.<QL>Foto: Henning Lillegård
GRAVER: På rekke og rad blir det laget graver til de mange som døde under terroraksjonen i Beslan.<QL>Foto: Henning Lillegård
MINNESTUND: Mødre strigråt og sønderknuste fedre forsøkte å skjule sine følelser under de mange minnestundene i Beslan i går.<QL>Foto: Henning Lillegård
HER SATT AIDA: Dagbladet besøkte i går den 400 kvadratmeter store gymsalen der rundt 1500 gisler ble holdt fanget. 14 år gamle Aida Akhmedova var blant dem som var der da de avgjørende scenene i gisseldramaet utspilte seg. Ved basketballkurven på bildet var dynamitten festet.<QL>Foto: Henning Lillegård
GISSEL: Aida Akhmedova (14 år) ble tatt til gissel på skolen i Beslan hvor mer enn 400 mistet livet. I dette intervjuet beskriver hun i detalj hvordan de tre dagene fortonet seg. <QL>Foto: Henning Lillegård
BLODIG: En mann bærer en skadd gutt ut av skolebygningen i Beslan.