Alene er hun mange

Er du i Bergen og føler at noen lusker på deg, er det sikkert bare Christine Hope (31). Komikeren med eget program på TV 2 jakter alltid på nye rollefigurer.

{ndash}DE LANGE PUPPENE.Christine Hope har det med å finne på nye ord og setninger. I dag er hun opptatt av De lange puppene.Kanskje det er ammetåka. Dattera er bare tre måneder gammel.{ndash}De lange puppene. Er ikke det et morsomt ord? Christine Hope legger om til kommentatorstemme.{ndash}Hun gikk hjem for å rulle ut de lange puppene. Fra b-cup til f-cup til World Cup.Så slår hun tilbake til morsmålet fra Stord.{ndash}Ja, ja. Da e\' løye med da.DET ER DAGEN etter at det har snødd i Bergen. Med andre ord er det slaps, og glatt på byens brusteinsgater. En perfekt dag for Christine Hope, som ler aller best av folk som sklir, faller og later som ingenting på vei opp igjen. Utsikten til hverdagshumoren er god fra Lido Restaurant og Café på Torgallmenningen. Her kan du møte på fine bergensfruer med napoleonskake, og gamle sjømenn med ertestuing i skjegget. Christine spiser gulrotkake og avstår fra kaffe. Babyen blir bare turbo. {ndash}Sjå på ho, då!Christine Hope peker diskré på ei dame med stor hatt på hodet og en liten middagsrett på bordet.{ndash}Er hun ikke fin? Men hvorfor spiser disse damene med hatten på?I timevis kan hun sitte og se på folk. Det er da Christine får ideer til rollefigurene du møter i «Frittgående Hope» på TV2, fredager. Alene spiller hun alle.«CHRISTINE HOPE er simpelthen et funn for TV2,» skrev Dagbladet i sin rosende anmeldelse.«Jeg utelukker ikke at det kan ha vært kulturelle årsaker til at hordalendingen Christine Hopes budskap ikke traff meg (østlending) midt i sikringsboksen,» skrev VG i sin lunkne kritikk.{ndash}Det er ikke en myte at humoren er forskjellig fra Østlandet til Vestlandet. Jeg har problemer med enkelte humorfigurer fra Østfold, og en figur som «Trygve» i serien min er kanskje fjernt for østlendinger. Men det er mange på Vestlandet som har møtt en «Trygve». Enten som ferjebillettør, lærer eller turistguide, sier Hope. ALLE ROLLEFIGURENE HAR sitt opphav i virkeligheten. «Randi Rema» {ndash} den kvisete butikkdama som det klikker for når kunder stiller dumme spørsmål. Mora som tar venninnepraten med dattera på femten for å lære henne å simulere orgasme. Og så har du Herdis, den sykelig sjalu venninna til Herborg Kråkevik.{ndash}Jeg tar ut egenskaper fra folk og forsterker dem. Håpet er at de som ser på, synes det er gjenkjennelig.{ndash}Du skriver tekstene sjøl og spiller alle roller. Hvor mye sjøltillit har du, egentlig?{ndash}Jeg har sterk sjøltillit i forhold til rollefigurene mine og stoler på det jeg synes er morsomt.{ndash}Er du tøffere med parykk?{ndash}Ja. Det er enklere å gå inn i en rolle. Jeg har det best med parykk. {ndash}Serien blir sammenliknet med «Borettslaget?»{ndash}Den eneste likheten er at jeg spiller alle rollefigurene. Ellers er dette noe helt annet. Og serien ble spilt inn før «Borettslaget» kom på TV. Den var ferdig for over ett år siden. Litt dumt, det. Hadde den vært lagd nå, skulle Herdis planlagt turné med Egil Eldøen. Den skulle hete «Egil og eg»...{ndash}Og så var det spørsmålet om dette er jentehumor.{ndash}Jeg har aldri skjønt det spørsmålet. Selvfølgelig har jeg jentehumor. Jeg er jo jente!SIDEN SERIEN BLE FERDIG innspilt, har Christine Hope fått ei datter sammen med samboeren og artisten Eduardo «Doddo» Andersen. Til Haugesunds Avis sa Christine at dattera heter Olga Petra. I Bergensavisen fikk babyen navnet Astrid Beate. I Bergens Tidende prøvde hun seg først med at barnet het Alexis Renate. Alle er opptatt av babyen som Christine parkerer hjemme når hun stiller til intervju.{ndash}Det er helt utrolig! Både aviser og ukeblad maser om at jeg må stille opp på bilde med barnevogn. Hva er det for noe, da? Om jeg hadde vært i mediebildet i ti år, og endelig fått en baby, så kan jeg skjønne det. Men folk flest aner ikke hvem jeg er, og så skal det plutselig være bilde av meg, en baby og ei barnevogn? Blir jeg mer interessant med barnevogn? Dessuten er det deilig å være alene en time uten at hun klatrer på meg.SOM DATTERA ble også Christine Hope født i Bergen. Da hun var to år gammel, flyttet familien Christine og de to eldre tvillingsøstrene til Stord. Elleve år gammel begynte hun å spille teater og revy. Da hun flyttet til Bergen for å studere, sendte hun brev til Den Nationale Scene: «Eg er ei kjekke jenta som gjerne vil jobbe på teatret.» Bentein Baardson plukket henne ut til å være statist i «Hellemyrsfolket». Seinere gikk hun på Bergen Teaterskole og jobbet med både revy og seriøst teater. I fjor fikk hun noe som kan minne om et nasjonalt gjennombrudd sammen med Are Kalvø og Espen Beranek Holm i revyen «3 mot 1 er feigt».FOR TIDA GÅR DAGENE med til amming og trilling. Men den lille notisblokka er alltid med {ndash} den Christine skriver ned ord og ideer i. Fisketorget i Bergen er en bra scene. I dag haster Christine forbi, på vei for å prøve ei kåpe som venninna Eva Sunde har designet og sydd. Men så er det bråstopp.{ndash}Åhh, gu\'! Sjå på den, då!Christine får øye på en puddel med grønn strikkegenser. Like bak kommer ei frodig dame i joggebukse, med en rullings i munnvika. {ndash}Det er så mye bra hverdagshumor. Men du må ta deg tid til å se deg rundt. Da e\' so mykje løye å sjå!DA «FRITTGÅENDE HOPE» hadde premiere, samlet hovedpersonen venninnene som ler høyest hjemme i stua til champagne framfor tv-en. Avtalen var å le voldsomt og veldig mye. En av de inviterte var designervenninna Eva Sunde. Hun ler bare Christine sier hei og snubler inn døra til atelieret. Kåpa som skal prøves, er olivengrønn. Christine har også bestilt en skreddersydd genser og bukse.{ndash}Det er presanger til meg sjøl. Nå når kroppen er tilbake i vater.{ndash}Det røde håret ditt står godt til kåpa, sier Eva.{ndash}Ammeguri, mumler Christine framfor speilet. Så poserer hun med utstillingsdokkene. Hun snakker med dem, klyper dem bak og tar på de korte puppene. Eva ler mer, og showet fortsetter blant utstillingsdokkene. En bukett tulipaner er mikrofon.Utenfor spaserer to eldre damer forbi, på vei hjem etter formiddagens handletur. {ndash}Bergensfruer e\' so fine, altså, sier Christine {ndash} og vil ha de to fine med på bilde.FØR BOLIGPRISENE i Bergen tok av, kjøpte Christine seg et to hundre år gammel blåmalt postkorthus på Nordnes. Det er så mange turister som tar bilde, at håret må ordnes før hun går ut i postkassa. Fra det blå huset har Christine full oversikt. Enkelte dager sitter hun bak gardinene og bare ser. Det var sånn hun ble kjent med den eldre dama som ofte setter seg på benken utenfor med et lite sminkespeil.{ndash}Når skjønte du at det var humor du ville jobbe med?{ndash}Som mange andre skuespillere har jeg også tenkt at revy og humor er så mye lettere å jobbe med enn teater. Men er det vanskeligere å få folk til å grine enn å le? Jeg vil ikke jobbe på teater om jeg blir «jente nummer tre som kommer inn fra høyre i tredje akt og sier at middagen er ferdig». Drømmen er å klare meg som frilanser.{ndash}Forandret jobbmulighetene seg etter at du ble mor?{ndash}Nei, det går helt fint. Ting stopper ikke opp. Jeg har fått noe i tillegg, ikke istedenfor. Jeg har aldri tenkt på at et barn skulle passe inn i skjema mitt. Det bare kom. Ett år går så fort. Er du bra nok, får du alltid jobb.{ndash}Hva er planen videre?{ndash}Jeg vet ikke. Men jeg merker at det begynner å krible. Jeg har alltid sju ideer på gang, og så blir det kanskje noe ut av to. Det er ikke noe stress. Jeg er flink til å ta en dag om gangen. Men jeg er åpen for tilbud.KLOKKA TIKKER MOT AMMETID. Christine skal hjem til det blå huset sitt og rulle ut De lange puppene. Dattera heter forresten Elida Josefine. Det er faktisk helt sant. kjartan.brugger.bjanesoy

Luskeren: Da hende ofta at eg går rundt og luska på folk. Da e\' so mykje løye å sjå, sier Christine Hope. Hun liker spesielt godt eldre bergensfruer med hodeplagg.
Aldri med barnevogn: Jeg har ikke tenkt at jeg skal verne barnet mot media, men det blir bare for dumt. Blir jeg så mye mer interessant om jeg stiller opp med barnevogn? sier mor Hope.
Skryt: TV 2 har slitt mye på underholdningssiden i helgene. Med Hope er det håp,» skrev Dagbladets Andreas Wiese om Christine Hopes humorprogram. Klart jeg blir glad om folk liker programmet, sier Christine.