Alene med Lise

Lise Karlsnes (25) har reist seg etter nedturene. Heretter skal hun bare stole på seg selv.

HUN HAR KOMMET klikkende inn på høye hæler.

-  Jeg vil bare ha et glass vann, takk, sier Lise Karlsnes.

Hun er urolig. Det er noe anstrengt ved blikket hennes. Hun tar solbrillene av.

-  Hvem er den yngste du har tegnet? spør hun Graff. Hun er hes, det er tidlig, halv ett.

-  Lene Marlin. Dernest kommer vel du, svarer Graff.

-  Ikke sant? Jeg føler meg litt for ung til å bli portrettert. Selv om jeg på en måte har levd en 20 år lang karriere på fem år da, sier hun.

Lise ser for seg at Graff skal framheve kløften i haka, og den ene fortanna hennes, den spisse nesa og luggen.

-  Jeg er litt nervøs. «Hvordan er Lise, liksom?» Jeg vet jo ikke selv. Det eneste jeg vet, er at jeg alltid har gjort ting som jeg strengt tatt ikke mestrer, men som jeg klarer å overbevise folk om at jeg kan. Det er et skuespill. Rett og slett.

-  Men, sier Lise.

-  Det var absurd det som skjedde med meg.

DET VAR EN lørdag i mars i 2000. Like over midnatt. Verftet, Bergen.

Mennene sto der og siklet. Journalistene siklet og.

«I rålekker rød skinndress inntok hun scenen, sendte ut et dødelig blikk, grep mikrofonen og holdt et jerngrep om en fjetret forsamling. Der og da føltes Karlsnes som den tøffeste frontfigurdama siden Debbie Harry. Hun får andre norske bandbabes til å visne. Sexy, selvsikker, tøff i trynet og med en attityde som sier. Jeg er sjefen, jeg har overtaket, scenen er min, dere er bare på besøk» skrev de i avisa.

Hun som var den underlige jenta, som var i stallen halv seks hver morgen. Hun fortalte grisevitser i bussen på korpstur. Hun spilte fløyte, sang i pikekor, faren var en legendarisk hotell-DJ fra Horten, Lise vant talentkonkurransen til Tønsbergs Blad med venninna Mari, hun skulle bli veterinær, hun fikk deltidsjobb på Shell-stasjonen på Teie, hun lærte seg å skifte tennplugger og vindusviskere, før hun begynte å interessere seg for design. Og så ble hun hele Norges rockebabe.

Lise poserte med nakne pupper i Natt og Dag. «This is propaganda. You know, you know» sang hun. Hun løftet armen i været. Det tok av. Det bar til topps.

OG HYPEN VOKSTE til skumle høyder. Til og med Anne Sandvik Lindmo ville uttale seg.

-  Det er tørst i markedet etter en som har stil. Men det er nok litt kuktåke ute og går her også, observerte hun.

-  Jeg så ikke noe kuktåke, jeg. Men... Jeg er jo jente. Og det er noen triks i boka man kan spille på som jeg vet funker, sier Lise.

-  Jeg har ikke noen problemer med det. Om jeg sender et hoftevrikk og blikk i ene retninga og noen syns det er kult. Topp! Jeg går ikke rundt og føler at jeg oser sex, liksom. Jeg blir overraska når folk sier det. Jeg rødmer. Men jeg er jo et eksempel på at man kan være sexy uten pupper, i så fall.

Lise Karlsnes sier det finnes to typer sex. Smart sex og uintelligent sex.

-  Jeg tror definitivt vi balanserer på siden av smart sex.

-  Hva er bestanddelene i smart sex?

-  Du skal gi lillefingeren. Ikke armen. Antyde. Men ikke flashe. Om jeg kan være med på å forsterke en fantasi, er det finere enn å gi for mye virkelighet. Folk skal ha lyst å skrape borti, men så tør de ikke helt. Fordi de ikke vet om hun kommer til å bite eller slikke.

MEN BRISKEBY MØTTE murveggen. Fra å selge 130 000 av første plata, nådde ikke den andre 30 000 engang. Og turneen som fulgte ble omtalt som en fiasko.

-  Det var slik at luggen løfta seg, jeg kaldsvetta og tenkte: Hva er det vi egentlig har gjort?

-  Var det noen som godta seg?

-  Det var definitivt noen som hadde gleda seg til dette. Jeg sitter ikke her og syter. Men det sitter en del mislykka musikere rundt om i redaksjonene. Jeg skjønner at man drar fram de som roper høyest. Vi har aldri vært dem som hvisker. Om ikke annet har alt gjort oss til et enda bedre band. Og vi har skjønt hvem som er positive og hvem som er medgangs-positive rundt oss. Jeg skjønner hva denne bransjen handler om nå.

-  Hva handler den om?

-  Den handler om... Det skulle jeg ikke sagt. Vel, den handler om oppturer og nedturer. Smalltalk og mingling. Og den eneste man kan stole på, er seg selv.

Lise stopper.

-  Før var jeg opptatt av å please folk. I dag sier jeg: «Vet du hva, det har jeg ikke lyst å gjøre».

-  Hvem måtte du tilfredsstille?

-  Plateselskap. Folk rundt. Managere. Jeg har lært å sette folk på plass.

Presser det på, ringer hun til Tønsberg.

-  Jeg kan ringe mamma og snakke helt vanlig i ti minutter. Og så sier mamma: «Lise, hva er det?»

Så sprekker jeg: «Mamma, nå skal du høre».

Hun knytter never, snakker andres stemmer, ler, det er hender og føtter. Hun fikler med lighteren.

-  Det er jækla varmt her, sier Lise.

-  Skal vi gå ut?

-  Ja. Jeg tror jeg vil ha et glass hvitvin. Halvtørr, sier Lise

UTE PÅ TERRASSEN på Grand forteller hun om hvordan nedturen gikk inn på dem alle.

-  Det som var bra, var at ingen tok det tungt på likt. Selv ble jeg ekstremt sliten. Nesten utkjørt. Av oppmerksomhet. Forventninger. Alt. Det var sånn at jeg kom hjem og tenkte: OK. Hva har jeg tenkt i dag? Ingenting. Til og med hjemme var jeg skrudd inn på autopilot. Jeg gikk inn i intervjumodus uten å tenke over det. Helt til noen sa: «Kutt ut bullshiten, Lise». «Jeg trenger ikke å spille for dere, nei? Så kult».

-  Det har tatt tid å få overskuddet igjen. Til å glede meg. Det er en følelse jeg sitter med nå. Jeg er så klar for å bli sliten igjen. Greit, nå skal de få. Nå kommer den plata som blåser luggen av dem alle.

Av og til tenker hun på den kvelden da hun hentet fire Spellemannspriser på en kveld.

-  Hadde jeg bare kunne stoppe opp. Men vi bare suste videre. Den gang skjedde ting sånn.

Hun knipser.

-  Du rakk ikke å puste før du tok et nytt pust. Og en ny pris. Det var som en ammetåke. Det har skjedd noe stort, men du har ikke snøring på hva og hvordan.

FØR VAR HUN minimalistisk, mørk, streng og rocka. Så ble hun romantisk. Nå vil Lise være Marlene Dietrich, Garbo og androgyn.

-  På forrige skive var det kjoler, blomster og krøller. Nå er det stramt og kontrollert. Heller det enn flyktig og romantisk. For jeg er ikke sånn. Det visuelle er mer meg nå.

To ganger har hun blitt kåret til Norges best kledde.

-  Gutta i bandet sier av og til: «Lise, nå blir det for mye fashion og litt lite musikk her». Men det er viktig å se bra ut og være gjennomført. Det er det dessverre ikke mange norske band som har skjønt, mener hun.

Aldri har hun vært så lettkledd som i den nye musikkvideoen til singlen «Miss You like crazy».

-  Man må kare til seg den oppmerksomheten man kan. Hvorfor ikke vise litt hud?

Men Lise innrømmer at det skulle litt til før hun trakk i hotpants, singlet og høye hæler.

-  Jeg er så ferdig med den rock chick-olabukse-T-skjorte-looken. Man skal ikke være så tilgjengelig. Man skal ha en aura av mystikk. Mine forbilder har noe utilgjengelig over seg. Michael Stipe. Oh my God. Og PJ Harvey. Fyttirakkern så flott hun er.

PÅ ET PUNKT viker Lise Karlsnes litt unna. Når det blir for nært. Men etter hvert forteller hun. På eget initiativ tok Lise seg jobb med multihandikappa barn etter utgivelsen av sist plate. Når hun ikke sto på scenen, sto hun på et spesialhjem med unge skjebner på alle kanter.

-  Det er det mest givende jeg har gjort. Det var en stikk fingeren i jorda-opplevelse. Det å skjønne at... Jeg skal ikke klage. For det første kan jeg gå, for det andre kan jeg spise, for det tredje har jeg utrettet vanvittig mye allerede. Disse barna skal ha flaks om de lever til de er over 17 år. Jeg gjør ikke dette av egoistiske grunner. Det er ikke min samfunnstjeneste. Men på et eller annet vis har du behov for å hjelpe noen.

Siden har mange av vennene hennes tatt jobb der, på hennes anbefaling.

-  Det igjen er en tilfredsstillende følelse.

-  En like stor tilfredsstillelse som å stå på scenen?

-  Ja. Det er en annen. Men nå skal ikke jeg redde verden.

Innimellom drar Lise opp til hjemmet fortsatt.

-  Jeg bare reiser opp for å være der. Jeg kommer dit med Grorudpalma og joggebuksa. De folka kjenner meg på en helt annen måte.

Lise er «varmere enn man skulle tro», sier gutta i bandet.

-  Denne bransjen er mannsdominert og mannssjåvinistisk, og man skal være en dame med baller. Men som jente i denne bransjen er jenter det vanskeligste publikum å please . Jeg husker jeg var invitert til Mammarazzi på Petre. Jeg var så nervøs. Og der satt de skumle damene. Intelligente og beleste. Nå var de ikke så slemme, men jeg har følt det tyngre å bli godtatt av jenter. Jeg ser de skeptiske blikka.

-  Jeg er ikke bra på å ta kritikk. Jeg trenger mye trøst. Og mye kos. Jeg er ikke så tøff som jeg liker å late som. Det er så fint å få kanalisert aggresjon, tristesse og alt ut i disse låtene våre. Det gjør at jeg kan være et litt harmonisk menneske ellers.

-  Har du anlegg for å være uharmonisk?

-  Jeg har noen humørsvingninger som ikke likner grisen. Er det mørkt, er det mørkt. Jeg vil ikke slippe den følelsen, for den er ganske okei og.

Hva hadde egentlig Briskeby vært uten Lise Karlsnes, spør folk seg.

-  Og hva hadde jeg vært uten de tre andre? Ok, jeg skal være så ubeskjeden og si at jeg har vært en viktig faktor. Det er mennesket som står foran som får det største trøkket på godt og vondt. Kanskje vi kunne delt litt jevnere innimellom. Men jeg klager ikke. Samtidig ville jeg aldri anbefalt noen å satse på dette med mindre de bare måtte. For det tar så mye energi og tid.

DEN HENDER HUN tenker på den kvelden. En lørdagskveld i august 1999:

-  Jeg var oppe hos pappa på Ullernåsen, jeg kjedet meg, skulle egentlig på fest, men så ble venninna mi hjemme. Jeg ble rastløs. Reiste meg. Sminket meg og gikk på festen likevel.

På stua sitter Claus Larsen, trommisen i Briskeby. Når klokka blir fire på natta spør han Lise om hun vil bli med hjem og se den siste Star Wars-filmen. Han har troa. De slår følge, Lise sier hun liker å synge. Lise blir med Claus hjem. Det blir lite romantikk, men mer musikk. De prater til Lise går ut av leiligheten søndag morgen.

Noen dager seinere. Shell-stasjonen på Nøtterøy. Lise sittet på pauserommet på bensinstasjonen med en løkpølse og en dispensercola i hånda når telefonen ringer.

-  Det er Claus Larsen i Briskeby.

-  Claus?

-  Jeg fra festen. Du, jeg vil at du skal prøve deg som den nye vokalisten vår. Hun som synger bor i Larvik, og hun skal ha barn og det går ikke lenger.

-  Jeg var nummer tre på lista, viste det seg. Den første fikk han ikke tak i, den andre var i Paris.

Da Claus får ser henne igjen utenfor bensinstasjonen, tenker han: «Hvis hun synger halvparten så bra som hun ser ut, så er vi reddet».

-  Jeg sang som en kråke på audition. Jeg så at bassist Bård sa «Herregud! Har du dradd a\' med deg helt fra Tønsberg?»

«-  Gi a\' litt tid da, svarte Claus».

Briskeby var i beit, de skulle ha konsert to uker etterpå.

-  Noen mennesker har du sånn umiddelbar kjemi med. Claus var broren jeg fikk i gave. Han er gift, men vi krangler som et gammelt ektepar. Innimellom adopterer han og kona meg. Jeg reiser opp på fredager, vi ser film, lager mat, og så blir jeg der til søndag kveld, forteller hun.

I NOEN FÅ måneder, fram til ganske nylig, var Lise kjæreste med Sivert Høyem, sangeren i Madrugada.

Lise erkjenner at det ikke er lett å få et forhold til å fungere med dette livet.

-  Også fordi det tar så mye tid. Skal man ta den tida, bør det være veldig viktig. Og det er en ting som er kjipt med Se og Hør. Man rekker ikke finne ut av om man har noe felles før man får vite om at man er det neste store paret. Innimellom skulle jeg ønske at jeg kunne sagt: «Ok, nå har jeg truffet noen. Gi meg tre måneder. Jeg må bare finne ut om det er noe». Er det en gang jeg skulle ønske at jeg ikke var kjent, er det i de fasene.

-  Du har prøvd ut forhold til både profilerte og ukjente menn. Hva foretrekker du?

-  Jeg foretrekker personer som... liker meg . De kan egentlig gjøre hva de vil. Bare det er oss det handler om. Jeg vil bli elska. Alle vil jo treffe den ene som man kan leie nedover gata for alltid. Noen ganger må man lete. Og så er det et eller annet med hvilke folk jeg treffer. Jeg treffer ikke så mange studenter på Blindern, for å si det sånn.

Lise seier hun elsker reklamen til Brelett der det gamle pensjonistparet bare er en sync, i alt.

-  I dag har folk jeg-jag og skal realisere seg selv. Jeg tror det vil komme en reaksjon på det fra en skilsmissegenerasjon. Som går den ekstra mila. Som ikke gir opp så fort. Jo fortere man skjønner at ting må jobbes med, jo bedre.

Foreldrene til Lise ble skilt.

-  Er det vanskelig å bli forelska?

-  Jeg blir forelska masse jeg. Jeg faller fort. Og hardt. Og...kort.

-  Ligger det i bransjens natur?

-  Det ligger i min natur. Jeg er ei rastløs sjel. Når det smeller så smeller det. Jeg har gått i noen feller. Tenkt «yes, det er meg de liker». Men så var det den de hadde lest om og sett i aviser og på tv de likte. Det skal man være litt forsiktig på. «Lise, du må ikke gi for mye» sier vennene mine. Vanskelig, for jeg elsker jo å være sammen med folk.

Nå skal Lise og Briskeby være mye sammen med folk.

-  Det har vært et par år uten inntekt. Nå må vi ut om vi skal overleve. Sånn sett hadde det vært greit og gå solo. Til 230 kroner billetten.

Lise ler.

-  Har du seriøst vurdert å gå solo?

-  Det hadde vært moro en gang. Men jeg er sterkere sammen med de tre andre enn hva jeg er alene. Det er derfor jeg syns det er skummelt å gjøre dette portrettintervjuet. Den sårbarheten. Men jeg skriver litt. Skal jeg noen gang gå solo, er det det jeg skriver på fritida nå dere får høre.

-  Hva bryr du deg om?

-  Musikk. Litteratur. Kunst.

-  Dessuten, sier Lise. Hun tar siste sup av hvitvinen.

-  Jeg gleder meg til å bli gammel, for da håper jeg at jeg får en ro. Hvor jeg kan skru av. Og si: Jeg har vært med på denne verden, og suksess er ikke så farlig lenger. Tenk å kunne si. Jeg har gjort mye. Levd mye. Sett mye. Og så kan jeg lene meg tilbake og være fornøyd. Være rolig. Ha det godt. Det gleder jeg meg til.

-  Men du skal ikke dø ennå.

-  Nei. Og takk Gud for det. For jeg er klar for mange år til med uroligheter.