Alenemoren og de ni ungene

Norske kvinner føder i gjennomsnitt 1,9 barn. Monica Tømte (33) har hittil født ni. Vi fulgte alenemoren en helt vanlig dag.

- Det er lett å finne oss. Bare se etter huset med mest sykler og leker utenfor!

En tidlig morgen parkerer vi ved Helgedalen borettslag i Rygge i Østfold. Gata har ikke våknet helt til liv, den venter på at folk skal velte ut i vårsola fra de hvite rekkehusene. Ni sykler i ulike farger og størrelser står og ligger utenfor nr. 33. Sandkassa inneholder mer leker enn sand, foran døra henger en fargerik plasthuske. Ida Marie (14), den nest eldste i søskenflokken, åpner.

- Velkommen!

Hun forsvinner kjapt inn på kjøkkenet og lager frokost og nistemat til hele familien, en oppgave som går på rundgang.

Monica Tømte var nest eldst i en søskenflokk på fire, og bestemte seg allerede som ung; hun ville ha åtte barn.

Hun ble gravid første gang som 17-åring. To år seinere var hun tobarnsmor. De siste 15 åra har hun vært mamma på heltid. De siste to åra aleine.

Fra stua høres summende stemmer og barnelatter. Tre pyjamaskledde gutter leker med biler, to jenter mater marsvinet Punky. I et bur sitter undulaten Bip og bidrar til koret. Ned trappa kommer en liten pjokk med halvåpne øyne og dyna som en kappe over skuldrene.

Midt i mylderet står Monica med en gråtende ettåring på armen.

Alenemoren og de ni ungene

- Jeg har ikke vekket en eneste unge, jeg. De bare popper opp.

På frokostbordet troner en haug påsmurte brødskiver. Tett i tett rundt bordet sitter den store familien. Brødhaugen minker kjapt. Ett melkeglass veltes, så ett til.

- Det var dagens første skift, sier Monica og fyker ut av kjøkkenet. Hun kommer tilbake med en ny genser og en hårbørste. Kler på toåringen, grer håret til åtteåringen og fortsetter uanfektet der hun slapp:

- Jeg kjører fire-fem vaskemaskiner daglig, den går stort sett kontinuerlig.

Familiens eneste barnehagebarn, Anna Marlene (6), forsvinner ut i gangen og kler på seg. Til barnehagen blir hun fulgt av Ida Marie (14), som får 200 kroner måneden for tjenesten - hun sparer til sydentur med mormor.

- Mamma, har vi stearinlys? Og fyrstikker?

Ellen Charlotte (15) lager blåbærsmoothie og forteller at hun skal ha presentasjon av buddhismen på skolen. Monica finner fram et blått duftlys og en pakke fyrstikker. I stua fortsetter hun med å sette opp det lyse håret til Elena Kristine (7). En sjokkgrønn plastball fyker gjennom lufta.

- Er det lov å kaste ball inne? spør Monica retorisk.

Alenemoren og de ni ungene

Ballen faller til gulvet og blir liggende. Daniel Aleksander (5) og Elias Nathaniel (3) slåss om lekebiler. På gulvet sitter Arina Victoria (8) og leker med David Leander (1), mens Asbjørn Johannes (2) setter sammen en togbane - med marsvinet i midten.

Monica sjekker at sekkene er pakket. De fire eldste jentene - som går på samme skole - forsvinner ut døra. Monica sitter igjen med «bare» fire gutter. Hun mekler mellom kranglefantene, loser marsvinet i trygghet og samler alle på gulvet rundt togbanen. Hun setter seg ned og hjelper til med å bygge, løfter minstemann opp i fanget og vipper ut en pupp han straks tar fatt på. Så ringer telefonen.

- Her går alt på samlebånd, sier hun, og løper for å svare.

- Jeg rydder og vasker hele huset. Snur meg bort et lite øyeblikk, for så å vende tilbake til det totale kaos.

Monica forteller om middager med 40-50 pannekaker, med en total steiketid på to og en halv time. Om lekselesing med fire skolebarn, mens de resterende fem tegner eller leker. Eller slåss. Om sykkelturer med ett barn på styret, ett på ekstrasetet, to i vogn bak og resten på egne sykler. Fra sju om morgenen til halv ti om kvelden er hun omgitt av barn. Hennes eneste alenetid er én time på kvelden der hun leser, strikker eller ser på tv, før hun går til sengs i ellevetida.

- Hender det at du drømmer om et annet liv?

- Jeg har aldri tenkt tanken. Dette er min drøm og mitt liv. Jeg fokuserer på de små gledene i hverdagen. Utviklingen deres, de første skrittene, gleden deres over å lære nye ting. I forgårs syklet Elena Kristine uten støttehjul for første gang!

Monica savner ikke mer hjelp, hun klarer seg økonomisk, og hun synes stort sett at tida strekker til. Hennes største utfordring er å overbevise folk om at hun er svært fornøyd med å være nibarnsmor. Men hun forstår at folk kan ha vanskelig for å tro henne.

Alenemoren og de ni ungene

- Det er klart det kan være sårende for folk som har færre barn og som strever med å få ting til å gå i hop.

Hun understreker at hun verken har tatt utdanning eller vært i jobb, og at dette frigjør masse tid.

- For meg er dette en fullverdig jobb. Jeg beundrer de som får kabalen med arbeidsliv og hjemmeliv til å gå opp. De har helt andre kort enn meg, og jeg er ikke sikker på om jeg ville klart det de klarer.

Da Monica avbrøt skolegangen i forbindelse med sin første graviditet, lovet hun læreren én ting; hun skulle fullføre videregående - før eller senere. I fjor høst startet hun med nettbasert undervisning for å oppnå målet. Hvis alt går etter planen, er hun ferdig utdannet helsefagarbeider om tre år. Drømmen er å jobbe på en nyfødtavdeling.

- Jeg har lyst til å jobbe med barn. Det er jo tross alt det feltet jeg vet mest om!

- Hva er det som gjør deg så barnekjær?

- Den uforbeholdne kjærligheten du får. Barn er glade i deg for den du er, ikke for den de vil du skal være.

Tålmodighet er en forutsetning for å takle tilværelsen som nibarnsmor. Og i de tilfellene tålmodigheten minker, tar Monica seg en timeout. Da forlater hun rommet for å trekke pusten dypt.

- Jeg unngår å eksplodere foran ungene. Det fører ingenting godt med seg.

Hun vektlegger klare grenser, og at regelbrudd får konsekvenser. I tillegg forsøker hun å se barna som individer.

- De er ikke like, og har forskjellige personligheter og behov. Det er viktig at jeg husker på det, og møter dem på forskjellige måter, selv om det krever litt ekstra.

Positivitet er et viktig nøkkelord i Monicas barneoppdragelse.

- Jeg har hørt at det bør være 75 prosent ros og 25 prosent ris, og prøver å holde meg til dette. Det er klart jeg har perioder som kan være tøffe. Men da har jeg ikke noe valg. Har jeg 40 i feber og influensa, kan jeg ikke bare legge meg ned.

Det siste året har vært ekstra utfordrende. Ettåringen David Leander sliter med å ta til seg næring, har lav blodprosent og er småvokst for alderen.

- Han har strittet imot jerntilskuddet og medisinene, og jeg har måttet tvinge det i ham. Det er ingen god følelse. Det verste er å ikke vite hva han feiler.

Monica forteller at han til tross for plagene er en tapper gutt.- Men han er alltid blid. Selv da de tok 17 blodprøver av ham på sykehuset, beholdt han humøret. Svimmel, men smilende.

- Du finner salat, jeg henter rømme!

Mellom reolene i matbutikken fordeles arbeidsoppgavene mellom mor og 15-åringen Ellen Charlotte. Hun er stort sett fornøyd med å være storesøster til åtte.

- Noen ganger kan det være slitsomt. Men jeg har lært meg å være tålmodig. Når man har hatt en kjip dag på skolen og kommer hjem til slike fjes, er det ikke så verst.

Sier hun og nikker mot vogna. Der sover de to yngste guttene. Den ene har en ost i fanget, den andre mangler en sko. En tredje bror durer rundt med en handlevogn.

Monica handler hver dag.

- Jeg kjøper bare det jeg får plass til i handlekurven,da klarer jeg å bære det hjem.

Monica har verken sertifikat eller bil, og savner det heller ikke. Hun liker å gå, og bonusen er at hun får trim. Når hele familien handler sammen, hender det at de forveksles med en barnehage på tur. Men folk flestbegynner å dra kjensel på «hun med de ni barna».

De ni barna har tre fedre, og det må Monica ofte forsvare.

- Mange tror jeg er medlem i en sekt, noen antyder at jeg er løsaktig. Begge deler er helt feil. Jeg er kristen, men ikke sektmedlem. Jeg har bare hatt tre kjærester i hele mitt liv.

Sin første ektemann traff hun i 1990. Fem år seinere var hun 21 år, skilt og alenemor for en ettåring og en treåring.

- Du må ha blitt tidlig voksen?

- Jeg ble voksen lenge før det. Pappa dro da jeg var tre, og jeg ble selvstendig tidlig. Jeg så at mamma klarte det meste på egen hånd, og lærte av det.

I 1999 møtte Monica en ny mann. Nytt bryllup og fem nye barn. I 2005 flyttet hun ut med sju barn på slep og ett i magen.

- Det var en stor barriere å flytte og begynne på nytt. Tøft, men helt nødvendig.

En januarnatt i 2006 våknet Monica og kjente at fødselen var i gang, seks uker før termin. Hun var alene, og barna lå intetanende og sov.

Hun løp ned trappa for å ringe ambulansen, men rakk ikke lenger enn til det nederste trinnet før hun skjønte at barnet hadde bråhast.

- Tjue minutter seinere var barnet ute.

Monica hadde født mutters alene i bunnen av en trapp. Hun forteller at hun la morkaka i en pose, svøpte den nyfødte i et pledd og ringte 113. Så vasket hun gulvet.

- Var du redd?

- Nei, jeg tror jeg handlet på instinkt. Og så hjalp det sikkert at jeg hadde vært gjennom det en del ganger før.

Samme vår kom Monica i kontakt med Helge (48) på aleneforeldreforeningens nettsider. Han er far til to ungdommer på 17 og 20, og bor i Sykkylven på Sunnmøre. De fant fort tonen og fleipet om å besøke hverandre. Helge gjorde alvor av fleipen. Året etter fikk paret sønnen David Leander, nå er de forlovet. Planen er å gifte seg sommeren 2009, og å flytte inn i en større enebolig i Moss sammen med ungeflokken.

- Han må være en modig mann?

- Ja. Det kan sikkert være tøft å begi seg ut på dette.

Hun opplever ikke bare fordommer. Hun opplever også hjertevarme. Flere ganger har det stått poser fulle av barneklær innenfor porten - omtenksomme gaver fra ukjente givere. Hennes viktigste støttespillere er moren, faren og stemoren, menigheten og hennes tre brødre. De stiller opp hvis hun trenger transport, hjelp til husarbeid eller barnepass.

- Brødrene mine er veldig glad i å passe barna. De har ingen selv, og pleier å si at jeg har fått barn for oss alle.

- Du drømte om åtte barn. Nå er det ni?

- Ja. Og jeg er strålende fornøyd.

- Blir det flere?

- Jeg har ingen planer om det.

Sier hun og stryker lett over den sovende treåringen hun har på fanget.

- Men jeg vil ikke utelukke noe! ■

ima@dagbladet.no

Søskenkjærlighet: Stort sett er det stas å ha mange søsken, synes f.v. Daniel Aleksander (5), Ellen Charlotte (15), Anna Marlene (6), David Leander (1), Arina Victoria (8), Ida Marie (14), Elena Kristine (7), Elias Nathaniel (3) og Asbjørn Johannes (2).
RYDDER OG RYDDER: - Snur meg bort et lite øyeblikk, for så å vende tilbake til det totale kaos, forteller Monica.
Kortvarig alenetid: Daniel Aleksander (5) tar seg litt søskenfri med spill under pleddet… Så lenge det varer.
Frokost for ti: Familien Tømte samles rundt frokostbordet hver morgen. De eldste barna har ansvar for å lage frokost én gang hver i uka.
Mat i mengder: For Familien Tømte kan en vanlig middag bestå av 45 kjøttkaker, 2 1/2 kilo poteter, 2 pakker grønnsaker og 2 liter saus. Sånt blir det handling av.
TYDELIGE I TERRENGET:</B> Det hender folk tror de er en forening eller en barnehage på tur. Men de fleste i nabolaget begynner å gjenkjenne familien på ti.
Utflukt: De fire yngste er hjemme med Monica på dagtid. Hver dag drar de ut på tur, gjerne til lekeplassen i nabolaget.