All makt hos mamma

Bør abort være kvinners valg alene?

-  HUN SA AT ABORT var helt uaktuelt, men ville aldri forklare hvorfor. Det var vanskelig for meg å akseptere, sier «Petter» (25). Han kikker ned i bordplata.

Sommeren 2003 forelsker han seg i «Anne», og de innleder et forhold. Utover høsten blir det mange helgeturer fra militærleiren «Petter» jobber i, til kjæresten som bor på en annen kant av landet. Han synes de har det fint. Helt til den dagen hun gråtende forteller om den positive graviditetstesten.

-  Jeg ønsket at hun skulle ta abort, men hun prøvde ikke engang å forstå meg, sier han.

HVERT ÅR UTFØRES rundt 14 000 provoserte aborter i Norge. «Lov om svangerskapsavbrudd» (1975) sikrer alle kvinner selvbestemt abort fram til og med 12. svangerskapsuke. Kvinnen selv skal ta den endelige avgjørelsen, heter det i loven. Mange menn ønsker seg mer å si, viser en undersøkelse Synovate MMI har utført for Magasinet. Blant tilhengerne av selvbestemt abort mener rundt 40 prosent av mennene under 45 år at mor og far bør ha lik bestemmelsesrett. Bare 11 prosent av kvinnene i denne aldersgruppen mener det samme. Totalt mener nærmere en fjerdedel av befolkningen at mor og far bør ha lik rett til å bestemme.

-  Vi står oss selv nærmest, både kvinner og menn tenker nok mest på sin egen situasjon. Samtidig er det slik at de aller fleste mener at moren bør ha mest å si, sier lege Mette Løkeland ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen. Hun spesialiserer seg til å bli gynekolog og har skrevet flere artikler om abort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Unge voksne har størst sjanse for selv å måtte ta stilling til abortspørsmålet, så det er naturlig at kjønnsforskjellene er større her enn blant dem som er eldre, forklarer hun.

ETTER DEN SJOKKERENDE beskjeden om «Annes» graviditet gikk paret inn i noen vanskelige uker. De brukte mye tid til å snakke om framtida, og etter hvert forsto «Petter» at de to var så forskjellige at forholdet aldri kom til å vare. Etter som ukene gikk ble avstanden mellom dem større og større, og han ble sikker på at abort var den beste løsningen. Etter en kjempekrangel fikk «Petter» overtalt henne til å bli med til det lokale rådgivningskontoret. Rådgivningen ble ikke slik han hadde trodd.

-  Da jeg forklarte psykologen at jeg ønsket abort, begynte «Anne» å gråte. Psykologen tok hennes parti med en gang og jeg ble den store syndebukken. Hele samtalen handlet om «Anne», men saken dreide seg jo om oss og et barn. Jeg fikk fortsatt ikke noen forklaring på hvorfor hun ikke ville ta abort, og klarte heller ikke å forstå hvorfor hun ble så lei seg. Det var veldig frustrerende og ubehagelig, forteller han med lav stemme.

-  Hvorfor ville du at hun skulle ta abort?

-  Vi er begge skilsmissebarn, og for meg er det viktig at mine unger skal vokse opp i et trygt og stabilt hjem. Foreldrene må ha de riktige forutsetningene for å gi barnet tilstrekkelig kjærlighet og omsorg. Da jeg skjønte at vi aldri kom til å bli en familie, syntes jeg det beste var at barnet aldri ble født, sier han.

-  Hvem bør egentlig bestemme?

-  Det har jeg tenkt mye på de siste åra, uten at jeg har kommet til noen endelig konklusjon. Noen kvinner får psykiske ettervirkninger av å ta abort, og derfor synes jeg det var greit at det var litt mer «Annes» beslutning enn min. Men når en kvinne bare baserer sitt valg på egeninteresser, uten å ta hensyn til verken barnet eller mannen, synes jeg kanskje at hennes rettigheter bør begrenses litt. Uten at jeg vet hvordan dette kan gjøres.

«PETTER» VENTET I flere uker før venner og familie fikk vite om situasjonen han var havnet i. Da hadde de lenge lurt på hvorfor han var blitt så asosial og stille.

-  Mitt beste råd er å dele tankene sine med andre med en eneste gang. Det er nesten umulig å takle en slik situasjon alene.

I ettertid har det vist seg at «Petter» ikke var faren til barnet likevel. Han innrømmer at han aldri er blitt så lettet som da han fikk denne beskjeden.

-  Det var en pikant sak. Jeg prøvde å gjøre det som var riktig, men følte at jeg ikke ble hørt.

«DET ER IKKE RETTFERDIG. Hun har et valg i denne saken. Som mann er jeg tvunget til å leve med hennes avgjørelser», sa amerikanske Matt Dubay til avisa The Detroit News for noen måneder siden. Ved å saksøke sin tidligere kjæreste og mor til datteren Elisabeth (1), har den 25 år gamle IT-ingeniøren fra Michigan skapt furore i hjemlandet.

Historien begynner i 2004, da han innledet et forhold til den gang 19 år gamle Lauren Wells. Dubay hevder han sa tydelig ifra at han ikke ville ha barn. Lauren Wells skal ha forsikret ham om at hun var infertil, og at hun i tillegg brukte prevensjon. Etter tre måneder tok de jevnlige stevnemøtene slutt, men til Dubays store overraskelse viste det seg at Wells var gravid. Hun ville verken abortere eller adoptere bort barnet. Dette fikk Dubay til å gå rettens vei. Han ønsker ikke å betale 500 dollar i måneden de neste atten åra for en datter han aldri ønsket å få.

Den amerikanske abortlovgivningen har sitt utspring i en omstridt høyesterettsdom fra 1973, den såkalte «Roe vs. Wade»-saken. Her slo dommerne fast at grunnlovens beskyttelse av privatlivet innebærer at kvinner har rett til abort de første to tredjedelene av svangerskapet. Selvbestemt abort er dermed blitt fortolket som en grunnlovsfestet rettighet. Matt Dubays tilhengere kaller 25-åringens søksmål for «Roe vs. Wade for Men». De mener det er på tide at retten til privatliv veies opp mot grunnlovens regel om likhet for loven. Med seg på laget har Dubay fått «National Center for Men», som stiller med advokathjelp. Organisasjonen ønsker ikke å frata kvinner retten til selvbestemt abort, men i tilfeller som med Matt Dubay ønsker den at rettsvesenet skal kunne løse mannen fra sine økonomiske forpliktelser.

-  I dag tvinges menn til å være økonomisk ansvarlige for valg som bare kvinner har anledning til å ta, sier organisasjonens direktør, Mel Feit, til The Detroit News.

Saken har vakt stor oppsikt i USA, i avisspaltene og blant bloggerne. Dubay har ertet på seg både konservative og radikale kvinner, som har dannet felles front mot 25-åringen. Lauren Wells, som nå er alenemor, har valgt å holde en lav profil. Hun har skjermet seg for den enorme medieinteressen, men i en kjapp kommentar til avisa The Bay City Times sier hun:

-  Jeg tar ansvar for mine handlinger. Som voksen og som mor vil jeg gjøre mitt beste for å beskytte og forsørge vår datter. Selv om Elisabeths far har valgt ikke å delta i hennes liv, fortjener hun økonomisk støtte.

ABORTKRANGLER HAR havnet i rettssalen i Norge også. I 1986 ble Robert Hercz\' daværende samboer gravid. Hun ville ta abort. Han ville ikke. Hun var gravid i 15. uke og måtte dermed søke ei abortnemnd om tillatelse. Men da paret sammen oppsøkte nemnda, fikk ikke Robert Hercz (44) lenger være med i diskusjonen.

-  Vi satte oss ned i sofaen, og så fikk jeg beskjed om å forlate rommet. Jeg hadde mine saksopplysninger å komme med, men jeg hadde ingen ting jeg skulle ha sagt. For abortnemndene er mannen bare en støyfaktor, sier Hercz.

Verken namsretten, lagmannsretten eller Høyesterett ga Hercz medhold da han forsøkte å få kjent abortnemndas vedtak ugyldig fordi han som mann ikke fikk uttale seg. Men han stoppet ikke kampen her.

-  Jeg undersøkte hva som var mine rettigheter og hva jeg som mann kunne gjøre for å bli hørt, sier han.

Det endte med at han saksøkte staten fordi han mente norsk abortpraksis var i strid med en rekke av menneskerettighetene. Nok en gang tapte Hercz i tre norske rettsinstanser. Ønsket om at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ville se på saken, gikk heller ikke i oppfyllelse.

-  Målet var å forandre lovverket og systemet, jeg ønsket å gjøre noe med det jeg følte var galt. Selv om jeg ikke vant fram, vet jeg at jeg fikk gjort mye bare ved å sette saken opp på agendaen.

-  Hvordan opplevde samboeren dine søksmål?

-  Det var nok tungt for henne, men hun var ikke del av rettssaken. Det var staten jeg saksøkte, ikke henne. Dessuten respekterer vi hverandre for de valgene vi tok, sier Hercz. I dag har 44-åringen to barn med en annen kvinne, men han føler fortsatt at han har et barn for lite.

PÅ DE 20 ÅRA som er gått siden Robert Hercz sto på barrikadene, har ikke menn fått mer å si i abortnemndene.

-  Mannens rolle har ikke endret seg vesentlig, sier Erik Qvigstad, overlege ved gynekologisk avdeling på Ullevål universitetssykehus i Oslo og medlem av sykehusets abortnemnd.

-  Det er kvinnen som begjærer svangerskapsavbrudd. Hvem hun har med seg, er opp til henne selv. De fleste tar med partneren, andre velger en slektning eller en utenforstående person, for eksempel en sosialkurator. Partneren har naturligvis lov til å være med på samtalen med nemnda og vi tar hans opplysninger med i betraktningen. Men det er kvinnen vi forholder oss til, det er hun som har det avgjørende ordet.

NORSK LOVGIVNING favoriserer kvinnen. I «Lov om svangerskapsavbrudd» (1975) er ikke mannen nevnt med ett ord.

-  Loven er helt klar. Fosterets biologiske far er ikke gitt noen rettigheter etter dagens lovgivning. Han har verken medbestemmelsesrett, innsynsrett eller klagerett. Dette representerer en forskjell fra den forrige loven fra 1960, som slo fast at en gift kvinne måtte ha samtykke av sin mann for å få utført abort, forteller Aslak Syse, tidligere lege og nå jusprofessor ved Universitetet i Oslo. Han har blant annet skrevet boka «Abortloven. Juss og verdier».

-  Den biologiske nærheten som faren kan oppleve til en potensiell etterkommer, gir styrke til argumentet om at mannens syn ikke helt bør tilsidesettes. Fosteret representerer en videreføring av selve livet, noe som tilsier en sterkt opplevd tilknytning mellom faren og fosteret, selv om fosteret bare er avhengig av moren for å utvikle seg. Men i realiteten vil det være umulig å endre lovverket for å styrke farens stilling, uten samtidig å redusere kvinnens bestemmelsesrett. Det er det ikke mange som er interessert i, mener Syse. Han ser ikke for seg hva slags rolle mannen skal ha i lovverket, hvis man samtidig vil opprettholde kvinnes rett til selvbestemt abort.

-  Vi kan tenke oss at loven kunne gitt mannen uttalerett i sakene som bestemmes av abortnemnda. Men når mannens utsagn likevel ikke ville ha fått noen selvstendig rettslig betydning, vil det være det samme som å si «ædabæda» til mannen. Det ville bare ha ført til økt konfliktnivå. Hvis vi ikke har tenkt å gi mannen reell innflytelse, kan han like godt utelates fra lovteksten, sier Syse, og legger til at kvinner i gode parforhold lytter nøye til hva mannen mener om situasjonen.

-  Vil det være mulig å utarbeide norske lover som beskytter mannen fra å «bli lurt» slik Matt Dubay hevder han ble?

-  Fedre bør ha medansvar for de forpliktelsene som graviditet og barnefødsel medfører. Vi kan ikke ha unntak fordi menn ble «lurt». Hvordan skulle bevisbedømmelsen være? Og hvordan vil barna reagere når de får vite om slike krangler mellom foreldrene. Her bør vi legge til grunn hva som er barnets beste, sier Syse.

-  NOEN KVINNER HAR et så sterkt ønske om å få barn at de bruker mange metoder for å få det til. Derfor må gutta bruke kondom, uansett hva kvinnen sier, oppfordrer Målfrid Bergaplass i Amathea. På et lysegult og vennlig kontor i Oslo sentrum gir sykepleieren og familieterapeuten råd til personer som lurer på om de skal ta abort eller ikke. Stiftelsen Amathea het tidligere Alternativ til Abort, og i fjor ble den oppsøkt av 4500 personer. 13 prosent av klientene var menn, som enten kom alene eller sammen med partneren sin.

-  Mange menn føler at de ikke blir hørt i abortspørsmålet, at de mister kontrollen. Og det er ikke lett. Mange reagerer med sinne, taushet eller med å trekke seg unna. Men de aller fleste kvinner er opptatt av å få mannen på banen og høre hans meninger, sier Bergaplass.

Der konflikter mellom partene oppstår, skyldes det som regel at menn ønsker abort, mens kvinnen vil bære fram fosteret. Noen ganger hender det imidlertid at det er kvinnen, og ikke mannen, som ønsker abort.

-  Dette kan være vanskelig å takle for mennene. De er så klare for å bli fedre, og det ikke å bli far går på identiteten løs. Noen sørger over barnet de ikke fikk, andre føler seg såret av kvinnen. Etter hvert ender det kanskje med at forholdet tar slutt fordi partene har glidd fra hverandre, sier Bergaplass. Hun har ti års fartstid som abortrådgiver, og har erfart hvor viktig det er å ta mannen på alvor.

-  Å gi mannen rom for sine tanker og reaksjoner er viktig. Menn kan føle like mye sorg etter en abort som en kvinne.

Samtidig mener Bergaplass at det til syvende og sist må være kvinnen selv som bestemmer om hun vil få utført en abort eller ikke.

-  Selv om det må to til for å få et barn, er det kvinnes kropp det gjelder, hun er den som går svanger. Det har menn stor forståelse for når det kommer til stykket.

KJÆRESTEN TIL «JEANETTE» (26) var av en annen oppfatning. Da hun ble gravid for to år siden, kjempet han hardt for at hun skulle beholde barnet. Han var klar for å stifte familie, og viste stor omsorg for «Jeanettes» sønn (7 mnd.) som hun hadde fra et tidligere forhold. Likevel tok hun abort.

-  Jeg forstår godt hvor frustrerende det må være ikke å ha kontroll over det du ønsker deg mest av alt i hele verden. Det må ha vært tøft. Men jeg visste fra første stund at jeg ikke ønsket å bære fram barnet. Magefølelsen min sa at det ikke var riktig. Vi hadde bare vært sammen noen måneder, jeg hadde akkurat tatt opp studiene og syntes det var tøft å være mamma. I tillegg var jeg redd for å bli alenemor for to barn med ulike fedre, forteller «Jeanette».

I ukene før aborten ble det mye krangling og sårende bemerkninger. Hun som alltid hadde tenkt at en abortavgjørelse måtte tas i fellesskap, endte opp med å trosse kjærestens vilje.

-  Flere ganger var jeg på nippet til å gi meg, men til slutt lot jeg magefølelsen få avgjøre. Siden det er kvinnens kropp, ser jeg ikke noe annet alternativ enn at hun må bestemme, sier «Jeanette». Hun møtte på klinikken alene da dagen for abortinngrepet kom.

-  Det ville ha blitt en altfor stor belastning for ham å være med.

ROBERT HERCZ GIKK gjennom en sorgprosess etter samboerens abort.

-  Det kan nok sammenliknes med de følelsene man sitter igjen med etter en dødfødsel eller en spontanabort. For å lage barn må man være to. Ingen av partene har mer rett til barnet enn den andre, og barnet har like mye genetisk materiale fra begge. Det har ikke noe å gjøre med om man har et foster i magen eller ikke. Med en slik argumentasjon kan en si at faren ikke har noe med barnet å gjøre i det hele tatt, bare fordi han aldri har hatt det i kroppen, sier han. Hercz mener mannens følelser er like viktige som kvinnens.

-  Jeg kunne hatt et barn på 20 år, men andre bestemte at det skulle jeg aldri få. Dette vil være med meg hele livet.

Ble syndebukk: - Jeg følte meg som den store stygge ulven, men forsto ikke helt hva jeg hadde gjort for noe galt, sier «Petter» (25) som ønsket at kjæresten skulle ta abort.
Følte seg forbigått: - For å lage barn må man være to. Ingen av partene har mer rett til barnet enn den andre, mener Robert Hercz. I 1986 saksøkte han staten fordi han mener behandlingen av mannen i norsk abortpraksis strider mot en rekke av menneskerettighetene.