Alltid nyheter

Dagbladets nye politiske redaktør Marie Simonsen (41) regner med å jobbe 24 timer i døgnet framover. Hva skulle hun ellers fordrive tida med?

- JEG TOK DENNE jobben fordi jeg vil ha makt og innflytelse. Mandag begynner Marie Simonsen i sin nye jobb som politisk redaktør i Dagbladet. Vi møter henne når hun i all hast er innom sin nye arbeidsplass etter å ha blitt intervjuet av P4. Så var det Adresseavisen, og før det Morgenbladet og Klassekampen, og så var det mange ukeblader som ville høre hvor hun tilbringer drømmeferiene sine. Det har, må man si, vært mye oppmerksomhet rundt det faktum at VGs høyt profilerte kommentator har gått til Dagbladet. Særlig etter at hun poengterte at Dagbladet var et drømmested å være for en skrivefør skribent. Kollegene i VG syntes hun var «grenseløst selvopptatt og tåpelig». {ndash}Noen ble helt gærne på meg. Jeg synes jo de var overdrevent hårsåre. Jeg ville ikke si noe stygt om VG, for det hadde vært så harry. De har behandlet meg veldig bra. Men det var jo en grunn til at jeg tok denne jobben. Det er en sannhet at VG tradisjonelt ikke er et sted for de glitrende pennene. I VG er det mindre rom for å dyrke personligheter. Jeg var vel blant de første. {ndash}Mange mente at du skylder VG en hel del? {ndash}Ja. Jeg mener jo at VG skylder meg en del også. NOEN DAGER SEINERE kommer Marie Simonsen putrende inn til Sandøsund brygge i Vestfold. Da hun sluttet på dagen i VG for å bli Dagbladets nye politiske redaktør, fikk hun plutselig åtte ukers ferie. Det har hun ikke prøvd før. Hun utstråler da heller ikke den late feriedvaskheten som preger mange andre i de 27 brennhete gradene på Hvasser. Hun la seg tidlig kvelden før {ndash} brøt opp brått allerede klokka tre fra det årlige låveballet på Sandø {ndash} for å være pigg og kunne servere jordbær og Farris med et smil under dette intervjuet. Vi avtalte å drøye intervjuet til klokka to likevel. For sikkerhets skyld. Hun er visst så fryktelig amper om morgenen. Vi glir over sundet, og ankommer jordbærstedet. Ei øy som oldefaren var smart nok til å kjøpe før badegjestene inntok Hvasser. Her er måkeskrik og rautende kyr, og her går Marie Simonsen oppover mot hytta, ikledd hvitt skjørt og skjorte med gamle amerikanske biler. Det er ulidelig varmt. Det hjelper ikke at hun setter en parasoll på terrassen. {ndash}Gratulerer med ny jobb. Når blir du sjefredaktør? {ndash}Ja, det går jo fort i Dagbladet. Så det kan jeg bli før jeg vet ordet av det. Nei da. Jeg tror den nye jobben min blir mer enn tøff nok.DA MARIE SIMONSEN takket ja til jobben i Dagbladet, var søsteren sjeleglad. Endelig skulle hun slippe Maries forsvarstaler for VG, en evig kamp mot familie og venner fra de velstående, godt utdannede lag av befolkningen.{ndash}Mange av vennene mine kjøpte VG i brun papirpose når de skulle lese det jeg hadde skrevet. Marie Simonsen ler med rusten røst. Det er ikke bare fordi hun røyker så mye at stemmen rasper. Det er noe med stemmebåndene. De er plassert så langt fra hverandre. {ndash}Sånne som sier de skal følge med i samfunnsdebatten og nekter å lese VG {ndash} det er litt som sånne jenter som sier de ikke vet at fotball-VM pågår. Jeg blir litt matt av alle dem som driver med tabloidhat. Når Bjørgulv Braanen i Klassekampen, som skal være på folkets side, er så nedlatende overfor det lesestoffet som vanlige mennesker har {ndash} synes jeg det er snobbete. Det er ikke noe galt i å kommunisere med vanlige folk.Vanlige folk. Simonsen skal forsøke å nå fram til noen av dem i sin nye jobb også. Hva sier det egentlig om norske aviser at det er mulig å gå som profilert kommentator i ei avis til politisk redaktør i hovedkonkurrenten?{ndash}Norske aviser er nok veldig like, særlig på lederplass. Men jeg tror ikke det hadde gått for hvem som helst å gjøre det jeg skal. Veldig mange syntes jo at jeg hørte hjemme i Dagbladet. Mange har jo trodd at jeg skrev der. Folk som ikke leser aviser hele tida.{ndash}Kommer leserne til å merke forskjell på Dagbladet? {ndash}Jeg skal bli en ny markant stemme. Det tror jeg nok at jeg skal klare. Det må jeg jo klare. Men når jeg ser på jobbeskrivelsen min, blir jeg litt usikker på når jeg skal få tid til å skrive. Jeg får prøve å snike meg unna noen møter. De kan være en pest og en plage. {ndash}Hvilke egenskaper gjør at du egner deg som politisk redaktør?{ndash} Jeg er ganske uredd. Jeg tør å si hva jeg mener. Og jeg er en nyhetsjunkie, jeg får med meg alt. Du må brenne for dette, rett og slett, hvis du skal drive med det 24 timer i døgnet. Det er ikke en vanlig jobb. {ndash}Du skal holde på 24 timer i døgnet?{ndash}Det blir vel raskt det. HUN ER HEKTA på nyheter, men Marie Simonsen har ikke alltid vært en politisk junkie. Hun startet som en mer generell kommentator, med skjevt blikk på forskjellige ting i samfunnet. Da hun kom til VG, mente en av avisas fremste politiske journalister at hun var helt idiot når det gjaldt politikk. {ndash}Det var egentlig en kompliment. Han mente jeg tok ting fort, selv om jeg ikke kunne noe om det på forhånd, forklarer Simonsen.{ndash}Jeg er nok litt overflatisk. Men for å skrive lett og selvstendig må man ha kunnskaper i bånn. Der tror jeg nok enkelte undervurderer meg litt. Kommentarvirksomhet handler ikke om å ha mange meninger om alt mulig, mener Simonsen. Man innhenter informasjon og så trekker man noen konklusjoner. {ndash}Jeg tror det er livsfarlig å sperre seg inne på kontoret og mene det samme hele tida. Det må jo være et poeng å være litt overraskende av og til. Dermed har Dagbladets nye politiske redaktør vanskeligheter med å erklære lojalitet overfor ett parti. Hun har et par hjertesaker, riktignok. Likestilling. Innvandring. Og misbruk av økonomisk makt.{ndash}Jeg har alltid vært mer radikal enn folk rundt meg.Rundt Heggeli, et godt strøk av Oslo, for eksempel. Her, i en diger villa, vokste Marie Simonsen opp etter å ha tilbrakt noen helt unge år i Nordland. Vestkantbarna på Smestad skole spurte om hun snakket «russisk» da hun snakket med Bodø-dialekt. Man kunne kanskje tenke seg at hun svarte med å banke dem opp, men Marie Simonsen har på ingen måte vært hardtslående hele livet. Hun var rett og slett mild og snill som liten. Hun lærte at det kunne føre med seg visse fordeler å gi det største kakestykket til lillesøster. Omtrent på samme tid, riktignok, lærte hun å diskutere. Høylytt og brutalt. {ndash}Faren min har alltid latt oss krangle. Eller diskutere. Det var viktig at vi hadde en mening. Faren sørget også, på sett og vis, for at Marie fikk jobb i Dagens Næringsliv. Han møtte Kåre Valebrokk i et selskap og hørte om det ikke fantes en vei ut av den evige studenttilværelsen for hans datter. Det gjorde det. Hun gikk som en slags lærling hos Valebrokk, traktet kaffe og skrev notiser. Så, en dag, skrev hun en «vidunderlig liten sommersak». Deretter ble hun «en gudbenådet skribent», ifølge Valebrokk.Det var på denne tida den nåværende TV2-sjefen likte å gjøre et nummer ut av å spandere øl på sine ansatte hele kvelden {ndash} inntil noen bestilte en Farris. Det ville han ikke betale for. Det var ikke Marie som hadde bestilt vann, så de to ble gode venner. {ndash}Det var ei morsom tid. Kåre hanket inn en gjeng unge, single folk uten små barn og kastet oss ut på dypet. Etter noen år hadde alle fått barn og var litt kjedelige og gikk hjem tidlig. Så da kunne jeg like godt gå til VG, forklarer Simonsen. {ndash}Der traff jeg en ny gjeng {ndash} jeg fant folk som var ti år yngre enn meg. Nå har de begynt å få barn også. Marie Simonsen slikker jordbær av fingertuppene.{ndash}Så nå kommer jeg til Dagbladet. {ndash}Hvor lenge kan du holde på med å gå ned ti år i alder for å finne dem som ikke er kjedelige?{ndash}Åh. Nei, det kan fort bli patetisk. Jeg holder meg til mine egne nå. Dessuten er jeg blitt litt roligere. I natt, for eksempel, da var jeg den første i seng. Klokka tre. MARIE MYSER. Det kan være sola. Det kan også være det låveballet. Kan klokka ha blitt fire likevel? Hun legger armene i kors og kikker utover fjorden. Litt som på bildet hennes i VG, der hun skulte bestemt ut over det offentlige ordskiftet. Jenter i alle aldrer har vært opptatt av det bildet. {ndash}Jeg tror det er viktig å se at ei jente kan være sint og ha sterke meninger uten å få merkelappen «hysterisk». Damer må slutte å være så selvhøytidelige. Det er ikke verdens ende om noen ikke liker deg.Marie Simonsen tror ikke hun er så kontroversiell at det er mange som ikke liker henne. Men noen er det. Fra eldre vestlandskvinner mottar hun jevnlig hatefulle brev. De skjeller henne ut med forskjellige betegnelser på kjønnsorganer, samt et og annet «Satan». {ndash}De har et språk du ikke ville trodd, et slags Tourettes-språk. Det går ofte på at de kritiserer utseendet mitt. Det hender også at folk er skeptiske til Marie Simonsen som person. Det må jo være noe gærent med denne prototypen på en karrierekvinne. Snakker høyt, får fine jobber. Ikke har hun mann og barn, heller. {ndash}Det er av og til problematisk å diskutere familiepolitikk på grunn av det der. «Hvordan kan du komme og si det? Du har jo ikke barn selv,» får jeg høre. Jens Stoltenberg presterte å si noe liknende på Tostrupkjelleren: «Er det noe prinsipielt du har mot barnehager, Marie?» Underforstått: «Fordi du ikke har barn?» Hun lener seg tilbake i hagestolen.{ndash}Det er en sånn babyfascisme i dette landet. Det er liksom en bragd å få barn. «Se på meg, hva jeg har fått til.» Jeg likte godt Anne Kat. Hærlands kommentar da Mette Marit ble gravid {ndash} «Jeg hadde blitt mer imponert hvis hun hadde fullført ungdomsskolen».DET FINNES DEM som mener at det ikke er så mange som kjenner Marie Simonsen veldig godt. Selv de som står henne aller nærmest, er usikre. {ndash}Jeg er kanskje ikke så glad i å snakke om meg selv. Jeg har nok hørt at jeg er litt lukket. Jeg tror folk snakker om det fordi jeg virker så utadvendt. At jeg lurer dem, rett og slett. Jeg snakker hele tida, men sier ingen ting. Hun blir forskrekket hver gang hun blir framstilt som en bulldoser. Hennes søster påpeker at hun faktisk har en sånn side. {ndash}Hele familien min sier det. Men jeg er ikke bare sånn. Det er lenge siden jeg ble kastet på glattcelle for å ha fornærmet en politimann med bart en sein kveld. {ndash}Får du kjeft for at du tar for mye plass?{ndash}Ja, det får jeg vel. Jeg synes jo problemet er at andre jenter tar for lite plass. Marie Simonsen gliser. {ndash}I intervjuer framstår jeg som en kjempebarsking. Men jeg tror jeg er ganske følsom. Sånn er vel alle mennesker, man har motsetninger i seg. Og den støyende siden er kanskje den som blir lagt merke til. De siste åra har jeg jo hatt jobber og posisjoner som krever at du skal være litt tøff. Ikke framstå som så veldig full av tvil. Du kan ikke stille på Holmgang og si at du er litt melankolsk og nedstemt i dag. {ndash}Er du ofte melankolsk og nedstemt?{ndash}Ja, det er jo, nei. Jeg kunne jo si mye om det, men jeg hater å snakke sånn om det... apropos barn. Det framstår så patetisk. Hvis du skjønner hva jeg mener. «Jeg er singel», og ... jeg tenker av og til at jeg gjerne skulle hatt barn og den biten der. Det er alltid... det er på en måte et savn. Men jeg er så heldig at jeg har mange nieser og nevøer jeg kan låne. Jeg elsker nemlig å leke med barn. Eldstebrorens katt går forbi. Marie Simonsen følger den med blikket. {ndash}Jeg har jo utnyttet det at jeg har vært fri til å leve et ganske sånn{ndash} utagerende liv. Ikke minst har jeg hatt det gøy hele tida. Det synes jeg det er viktig at man har. Altfor mange setter seg ned og blir gørra kjedelige. Livet er kort. Man må gjøre noe med det. Men jeg har virkelig ikke planlagt dette. Det bare ble sånn. Det er kanskje sånn at man ikke kan få alt. {ndash}Er du kresen med kjærester?{ndash}Ekstremt kresen. Nei, tvert imot. Marie Simonsen ler. Stemmebåndene skriker etter å bli plassert litt nærmere hverandre. {ndash}Det er vel problemet. Noen mener at jeg forelsker meg så fort at det går over før han har rukket å finne ut av det. Jeg blir veldig begeistret for mennesker generelt, egentlig. Så blir jeg lei. Jeg har aldri hatt så langvarige forhold. I STEDET FOR KJERNEFAMILIE har Marie Simonsen storfamilie. {ndash}Man legger opp livet litt annerledes. Jeg har masse venner som jeg reiser med og besøker og spiser middag med. {ndash} Mye av det sosiale er jobbrelatert også. Det blir en sånn evig greie. Man går ut sammen etter jobben, møter kolleger og kilder. Så det er jo også en fordel {ndash} mens andre går hjem til barna sine, kan jeg sitte og pumpe Siv Jensen for informasjon.Simonsen blåser røyk ut i den heite Hvasser-lufta. {ndash}Nei, helst ikke henne, kanskje. {ndash}Hva gjør du når du ikke jobber eller er på fest?{ndash}Det er sånne spørsmål som har gitt meg en forsinket førtiårskrise i sommer. Jeg har funnet ut at det er ingenting. 41-åringen tenker seg om.{ndash}Det vil si, jeg har kjøpt meg kajakk.Dagsrevysjef Annette Groth er et typisk eksempel på et medlem av storfamilien. De to jobbet som korrespondenter i London samtidig, og spiste søndagsmiddager sammen med en gjeng andre venner. {ndash}Det var ei fantastisk tid. Jævlig gøy, altså. Å komme til en storby, gå ned i tuben og kjenne at byen sluker deg opp. Du kan være anonym, men samtidig en del av det hele. Det samme liker jeg med New York. Jeg så de gjorde opprør mot den strenge røykeloven der, og det er bra. Sånne mennesker som mulla Høybråten som skal fortelle andre mennesker hvordan de skal leve, det synes jeg er helt forferdelig. Jeg tror Bondevik sa han ikke skjønte hvorfor folk skulle sitte oppe til klokka tre om natta og drikke øl i forbindelse med debatten om åpningstider. Når du ikke skjønner det, da bør du holde kjeft. Marie Simonsen er ingen nostalgisk person. Her i barndommens ferieparadis hender det riktignok at hun tar seg i å tenke på gamle dager. Men stort sett velger hun å se mot framtida. Der skjer det mye bra. {ndash}Noe av det som irriterer meg mest, er sånne fremtidspessimister. De sier ikke rett ut at alt var bedre før, men de er skeptiske til alt som er nytt {ndash} alt er galt. Som Dagbladet har visse tendenser til, absolutt. I stedet for å omfavne mulighetene. For ett år siden kåret Magasinet Marie Simonsen til Avis-Norges mektigste kvinne. Man kan spørre seg hvilke urealiserte muligheter hun har i jobbsammenheng.{ndash}Den første kvinnelige sjefredaktøren i Akersgata, ja. Det hadde vært en flott tittel, det. Nei da. Jeg har ingen ambisjoner i den retningen.

    simen.ekern@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arkivfoto: Agnete Brun
Foto: Truls Brekke