Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Alt for Norge

Magasinet har gransket lakseprodusenten Mainstream i Chile, eid av den norske stat. I skyggen av lakseeventyret fant vi: trakassering av fagorganiserte, lovbrudd, sikkerhetssvikt og død. Og vi møtte Elena (22) som aborterte etter å ha jobbet 11 timer ulovlig nattskift.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LAKSEOPPDRETT GÅR MED dundrende tap i Norge. Men i Chile fortsetter lakseeventyret. Norske selskaper har gjort milliardoppkjøp i det langstrakte landet mellom Andesfjellene og Stillehavet. I Chile tjener de penger. Men eventyret har også mindre behagelige sider. Magasinet har truffet arbeidere som jobber for norske Mainstream, et selskap eid av den norske stat, med tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen som styreleder, regjeringen som eier, og 1200 chilenere ansatt. Resultatet ble en historie om: En ung filetarbeider som aborterte etter å ha blitt satt til å jobbe elleve timers nattskift, noe som er ulovlig for gravide. En alenemor som forteller hun ble sagt opp på grunn av sin ni år gamle handikappede sønn. Tre barn som mistet sin far fordi sikkerheten var for dårlig på hans arbeidsplass. En fagforeningsleder som ble trakassert og ulovlig suspendert. En bøtelagt direktør som sjonglerer med sannheten. En forsker i det chilenske arbeidsdirektoratet som forsøkte å advare den norske ambassaden i Chile om forholdene i de norske selskapene. Og en norsk ambassadør med en diskutabel habilitet. OSLO, 11. OKTOBER 2001:Juan Carlos Cardenas, leder av den chilenske miljøorganisasjonen Ecocéanos, tar ordet på Globaliseringskonferansen i Oslo. Cardenas hevder norske selskaper driver rovdrift på arbeidere og miljø i Chile. Til stor oppstandelse. Regjeringen lover gransking. Så, bare en måned seinere, kan fiskeriminister Svein Ludvigsen berolige: Den norske ambassaden i Chile har undersøkt saken. Konklusjon: Norske selskaper holder seg til chilensk lov. Selskapene holder like høyt nivå som resten av chilensk næringsliv. Eller på godt norsk: full frifinnelse. PUERTO MONTT, CHILE, februar 2003«Du som er gravid, du kommer til å bli sagt opp,» sa kollegene til 22 år gamle Elena i lunsjpausene. For fabrikken, eid av norske Mainstream, skulle flytte fra Puerto Montt til fiskerlandsbyen Calbuco, 40 minutters busstur unna. Bare de «50 beste og mest lojale» ville få tilbud om fortsatt jobb, ble det sagt. De var over 230 arbeidere i fabrikken. {ndash}Jeg var livredd for å miste jobben, sier Elena Vega. Magasinet møter henne og forloveden Helmuth Garrido på kafé i Puerto Montt. De virker nervøse. Folk i lakseindustrien har fått sparken før, etter å ha kritisert sin arbeidsgiver offentlig.Samlet hadde de to, begge ansatt i Mainstream, ei lønn på 2500 kroner måneden, pluss produksjonsbonus. For dette skulle de betale leie og forsørge Elenas to år gamle sønn. De hadde lite penger, men det var mye å miste. Derfor gjorde Elena noe uvanlig, til chilensk industriarbeider å være: Hun gikk til arbeidstilsynet, for å undersøke sine rettigheter som gravid. EN FATALISTISK HOLDNING - det som skjer, det skjer - er vanligere blant arbeidsfolk i Chile. Ydmykheten er en arv fra Pinochets diktatur, ei tid da en arbeider som var glad i livet, ikke spurte etter sine faglige rettigheter. Nå kalles Chile gjerne «verdens mest kapitalistiske stat». Norske selskaper, majoriteten innen oppdrett, har investert for fire milliarder kroner i landet. Perfekt klima. Markedstilgang til USA og Japan. Så å si ingen miljørestriksjoner. Billig arbeidskraft. Norsk kapital har kjøpt opp 15-20 prosent av chilensk oppdrett. De tre største norske selskapene {ndash} Mainstream, Fjord Seafood og Stolt Sea Farm - sysselsetter over 3000 chilenere. Flesteparten bosatt i den relativt fattige regionen rundt Chiles laksehovedstad Puerto Montt, Elena Vegas hjemby. ELENA VEGA VISTE TIL at loven forbød å si opp gravide, og sikret slik jobben sin. Så møtte hun på sin nattevakt. I Chile er det forbudt å la gravide arbeide nattskift. Men hvor mye våger en ung kvinne, som er glad for å beholde sin jobb, å kreve?{ndash}Jeg tok med legeerklæringen på at jeg var gravid. Og jeg sa at jeg gjerne ville jobbe noen timer mindre per natt. Svaret var nei. Vi hadde altfor mye å gjøre. Her måtte vi stå på, sa min sjef. Så jeg resignerte, forteller Elena Vega til Magasinet.Hun fikk heller ikke en halv times frokost, slik gravide skal ha. 10 minutter fikk holde, hvis hun skyndte seg å spise. Nettene var kalde, det var fuktig i fabrikken. Elena løftet hele laks opp av kar med isvann, fylte opp kasser på over 40 kilo, som hun så skjøv videre. «Raskere, raskere!» kommanderte deres arbeidsleder, en såkalt capataz. Capataz {ndash} arbeiderne nærmest spytter ordet ut når de forteller om disse småsjefene, som respektløst tyner arbeiderne for stadig å øke produksjonen.Én natt kom de første smertene. {ndash}Jeg var alene og ba min capataz hjelpe meg. Kassen var for tung. Men han sa jeg måtte klare å skyve de kassene. Så jeg fortsatte, helt til jeg ikke orket mer.En morgen ringte hun og var dårlig, men ble avkrevd legeattest før hun fikk slippe å jobbe. Litt senere våknet hun opp med smerter, hennes forlovede løp til fabrikken for å be seg fri. Han måtte følge henne på sykehus.{ndash}Men jeg fikk ikke forlate fabrikken før de hadde funnet en avløser, forteller Helmuth. Det tok en halv time. Fjerde mars, samme dag som de giftet seg, viste en blodprøve at Elena hadde abortert. På Elenas lønnslipp den måneden var det oppført 50 000 pesos mer enn hun egentlig skulle ha. 500 kroner ekstra. {ndash}Personalsjefen fortalte meg at de 50 000 var for barnets død, forteller Elena Vega, som samme måned ble kåret til «månedens arbeider». DA FILETARBEIDEREN ELISABETH Soto Tolido i vinter ble spurt om å fagorganisere seg, takket hun høflig nei. En 41 år gammel alenemor utfordrer ikke skjebnen. Spesielt ikke når en av hennes to sønner, ni år gamle Jonathan, har cerebral parese. Nyfødt ble han angrepet av et virus som nær drepte ham. Hun liker å tenke at han lever fordi hun har en tro som kan flytte fjell. {ndash}Hvert år arrangeres en TV-aksjon til inntekt for handikappede barn. Jonathan er tatt opp i TV-aksjonens treningsprogram. En måned i året får han gratis behandling. Betingelsen er at jeg følger ham en gang i uka den måneden. Elisabeth forteller resten av historien med hevet hode, og et blikk som ikke viker. Til å begynne med var ledelsen i Mainstream positive til å gi henne fri for å følge Jonathan de aktuelle fire dagene i året. Så en dag, før fabrikken skulle flytte til Calbuco, ble hun kalt opp på ledelsens kontor. {ndash}De sa de hadde vært glad for å ha meg på avdelingen, men at jeg likevel måtte slutte, forteller Elisabeth.{ndash}Jeg spurte hvorfor, og jeg ble forklart at de hadde veid meg på den ene siden, og min handikappede sønn på den andre. De hadde konkludert med at min sønn veide tyngst. {ndash}Hva mente de?{ndash}Siden min sønn ville fortsette å få behandling, mente de det var en risiko for at jeg ville komme for seint på jobb. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde kommet for seint tre ganger. Derfor ville de ikke ha meg der mer.Det er juni og vinter i Chile. Tåke og sur vind. Elisabeths spartanske leilighet er trekkfull. Ovnen er lunken, hun må spare på veden. Inntil sofaen står Jonathans rullestol sammenklappet.{ndash}Hvorfor diskriminerer de meg fordi jeg har et handikappet barn? spør Elisabeth Soto Tolido, arbeidsledig på fjerde måned. - VI VAR LEI AV Å BLI TRAKASSERT, sier Arturo Rumz, filetarbeideren som dannet fagforening, for så å bli ulovlig suspendert av Mainstream.{ndash}Vi var lei av lovbrudd, som når en gravid blir satt til tungt nattarbeid. Og av ikke å få betalt for alle timene vi jobber ekstra. Vi var lei av uskrevne regler, som at vi bare får gå på do én gang per fjerde time. De tar tida på oss når vi går på do. Går vi utenom tur, får vi kjeft. Stadig sier fabrikken opp folk, for så å ansette like mange igjen etterpå. Slik sørger selskapet for å holde seg med arbeidere med få rettigheter, sier Arturo Rumz.I en lunsjpause i januar, etter nyheten om at fabrikken skulle flyttes, begynte fire{ndash}fem arbeidere å legge planer for en fagforening. Nyheten spredde seg som ild i tørt gress. Og 3. februar, før fagforeningen var offentlig godkjent, ble Rumz avskjediget med henvisning til arbeidslovens paragraf 161. Paragrafen gir rett til å avskjedige folk uten annen begrunnelse enn «av hensyn til virksomhetens behov», en beleilig paragraf for Chiles fagforeningsskeptiske næringsliv. Men en saksbehandlingsfeil i oppsigelsen ga Rumz og kollegene mulighet til å troppe opp på arbeidstilsynet. Lista med 21 signaturer ble godkjent, og fabrikkens første fagforening med Rumz som leder, var et faktum.Da nektet Mainstream å slippe Rumz inn i fabrikken, selv etter at arbeidstilsynet fastslo at de nå begikk en ulovlig handling mot en lovlig valgt fagforeningsleder. Kort tid etter var alle de organiserte ute av Mainstream. Tirsdag 11. mars i år møtte Arturo Rumz på arbeid i Calbuco. Etter å ha filetert i fem timer, ble han kalt opp til personalkontoret. Der ble han instruert til å jobbe på Mainstreams lager i Puerto Montt, isolert fra kollegene sine. «Dette trass i at han normalt arbeider med utskjæring og filetering,» bemerker arbeidstilsynet i en rapport. FISKERLANDSBYEN CALBUCO, mandag 2. juni i år. I havneområdet dupper fiskeskøyter som er omgjort til servicebåter for lakseindustrien. Vi vises rundt i fabrikken av Francisco Puga, administrerende direktør i Mainstream. I enden av produksjonslinjen lastes isoporkasser med Mainstream-logo og 13,5 kilo røde fileter på paller. USA neste. Norske Cermaq har gått på rekordtap ved sine anlegg i Skottland og Canada. Men her, i Chile, tjener selskapet fortsatt penger. Og arbeiderne? {ndash}Folk er lykkelige over å få jobbe i Mainstream, sier direktør Puga.Han hilser, ler og klemmer kontorets vaskekone. {ndash}Er du interessert i å snakke med fabrikkens fagforening? spør han tilforlatelig. Foran oss står en nervøst smilende mann, Sergio Segundo, som presenteres som fagforeningens president.{ndash}Spis lunsj uforstyrret med vår fagforening, sier direktøren, og trekker seg kledelig unna.Under lunsjintervjuet vedgår president Segundo raskt: {ndash}Nei, dette er ingen fagforening. Det er en forhandlingskomité, sier han. Populært kalt juletrefestkomiteen, får vi vite seinere.President Segundo forsikrer at arbeidsmiljøet i fabrikken er «muy bueno!». Han oppgir for øvrig å være arbeidsleder {ndash} capataz. Når han etterpå får en klapp på skulderen av direktør Puga, smiler han lettet. DET SKINNER BLÅTT I glassfasaden til et av Puerto Montts høyeste og nyeste bygg. I toppetasjen har Mainstream kontorene sine, med utsikt over Andesfjellene, et smalt grønt belte og sjøen.{ndash}Hos oss er ansatte og ledelse alltid enige. Vi trenger ingen fagforening i legal forstand, sier direktør Puga. {ndash}Vi har bare noen få problemer, som denne Rumz. Han er en juksemaker som forsøkte å misbruke sine kollegers tillit for sin egen fortjenestes skyld.Rumz ble fagforeningsleder for å mele sin egen kake, forteller direktør Puga. Beskyttet mot oppsigelse skal han ha krevd 30 månedslønner for å slutte. Rumz skal ikke ha vært interessert i arbeid, men bare ute etter pengene.{ndash}Jeg nektet å gå med på en slike krav, sier direktøren.Andre uavhengige kilder beskriver Rumz som en solidarisk person som reagerte på urett mot sine kolleger. Nettopp derfor ble han valgt til leder av fagforeningen. {ndash}VI HAR GJORT TRE FORSØK på å etablere en fagforening i Mainstream. Den eneste gangen vi lyktes, var med fagforeningen ledet av Rumz. Men der mistet alle medlemmene jobben, sier Jaime Bustamante, president for Føderasjonen for fagforeningsledere i lakseindustrien rundt Puerto Montt. {ndash}Vi forstår ikke hvorfor Mainstream, som eies av den norske regjeringen, ikke respekterer chilensk lov, sier Bustamante. Arbeidstilsynet i Puerto Montt har ilagt den norske stats Mainstream bot for å ha omplassert en fagforeningsleder ulovlig. Også suspensjonen er kjent ulovlig. «...som følge av disse ulovligheter og overtredelser vil arbeidsgiver bli sanksjonert i løpet av denne undersøkelsen dersom denne ikke sier seg villig til opphør av ulovlig suspensjon,» skriver arbeidstilsynet i ett av sine pålegg til Mainstream. {ndash}Jeg måtte forklare direktør Puga at arbeidsloven ikke er laget for å straffe arbeidere, men for å beskytte dem, forteller Adriana Moreno, direktør ved arbeidstilsynet i Puerto Montt. DET ER FREMDELES KULEHULL i bygningens fasade, etter kuppet i 1973. Fra sitt kontor i Santiago har forskeren Estrella Dmaz utsyn mot presidentpalasset. Der inne sitter nå Ricardo Lagos, en president som gjør alt for å tekkes verdens største multinasjonale selskaper. Sosiolog Estrella Dmaz i det chilenske arbeidsdirektoratet offentliggjør i disse dager en undersøkelse om arbeidsforholdene i de norske lakseprodusentene Mainstream, Fjord Seafood, Stolt Sea Farm samt nederlandske Nutreco. Dmaz bruker uttrykket «det norske verdensherredømmet» i lakseindustrien. Eller som en filetarbeider i Puerto Montt formulerte det overfor Magasinet: «Først kom de spanske conquistadorene. Så kom nordmennene.» {ndash}Jeg hadde en illusjon om at siden de flernasjonale selskapene holder en høy arbeidsstandard i Europa, ville de også holde en høy standard i Chile. Det var ikke tilfelle, sier Dmaz.Nederlandske Nutreco har måttet tåle hard kritikk den siste måneden, etter at Friends of Earth satte søkelys på arbeids- og miljøforholdene i selskapet. Dmaz mener likevel at norske Mainstram holder en lavere arbeids- og lønnsstandard enn Nutreco. Den norske stats Mainstream utmerker seg blant annet ved å ha lavest andel fagorganiserte av alle selskapene i undersøkelsen: sju prosent av rundt 1100 ansatte. {ndash}MAINSTREAM MOTARBEIDER FORSØK på å danne fagforening. En arbeider som har noe å klage på, skal gå til ledelsen. Derfor mener de at de ikke trenger noen fagforening, sier Dmaz, og lister opp generelle funn om selskapene i undersøkelsen: Motvilje mot fagforeninger. Bruk av trusler, løgner og utnytting av arbeidernes frykt for organisering. Ledelse som stikker kjepper i hjulene for eksisterende fagforeninger, for eksempel ved å nekte å forhandle eller nekte informasjon om selskapets økonomi. Utbredt mangel på kollektive arbeidskontrakter. Ansatte er «fritt vilt». Organisering, forsøk på å stille krav, eller sykefravær er i praksis oppsigelsesgrunn. Utbredt kultur for at mellomlederne behandler arbeiderne respektløst. Diverse lovbrudd og overtramp, som utilstrekkelige lønnsutbetalinger og kontroll av toalettbesøk. Manglende vilje til å kartlegge og forbedre arbeidernes helse og sikkerhet. Ulykker og belastningsskader i fabrikkene er ett problem. Dykkernes situasjon et annet: TREBARNSFAREN VALENTIN Ordenes dykket etter død fisk i merdene den dagen han selv skulle dø. Ved sitt siste dykk kom 28-åringen plutselig opp etter cirka to minutter. Hans kollega, som hadde stått ved kanten og tatt imot den døde fisken, oppdaget at Valentin var uten maske, regulator og blybelte. Han løp derfor mot kompressoren, som lå hundre meter unna. Framme ved kompressoren oppdaget han at det var en rift i slangen som skulle gi Valentin luft. Han skiftet slangen, med tanke på at kollegaen skulle gå ned igjen for dekompresjon. Men Valentin viste ingen tegn til å komme seg. Etter 15 minutters hjerte- og lungemassasje på land, ble han denne formiddagen 13. mai 2001 erklært død. En offentlig granskingsrapport fastslår nå at dødsulykken skyldtes sviktende sikkerhet ved Mainstreams anlegg: mangel på dykkerassistent, mangel på person som skulle kontrollere kompressor, som dessuten sto langt unna dykkerstedet og hadde for svak kapasitet. {ndash}SITUASJONEN TIL DYKKERNE i lakseindustrien viser selvmotsigelsene og umenneskeligheten i denne transnasjonale og eksportorienterte industrien i et tredje-verden-land, sier Juan Carlos Cardenas i Centro Ecocéanos.Laksebransjens voldsomme ekspansjon har ført til mangel på profesjonelle dykkere. Amatørene settes til å gjøre det meste. «Ulykkene som finner sted under dykking {ndash} en fundamental aktivitet innen fiskeoppdrett {ndash} er foruroligende og et betydelig antall har hatt dødelig utfall,» skriver det chilenske arbeidsdepartementet i en rapport. Konklusjon: Selskapenes fokus på sikkerhetsprosedyrer og ulykkesforebygging er dårlig. Halvparten av selskapene lar ikke dykkerne dekomprimere, med fare for å utvikle dykkersyke.{ndash}Dykkerne har en tendens til å gå for raskt opp. Det er ikke Mainstream som bryter reglene. Det er dykkerne, sier Mainstreams direktør Francisco Puga. {ndash}Norske selskaper tøyer som alle andre et skjørt chilensk regelverk. Sikkerheten neglisjeres. Mainstream gjør samme feil som alle andre, sier innehaveren av et av Chiles større dykkerselskaper.«Det var min onkel som døde,» sier den lille skolejenta vi møter, og som forklarer oss veien: Nedover mot havet, så en kjerrevei til venstre, gjennom ei grind. Der leker fem år gamle Karina del Carmen og fire år gamle Luis, barna til avdøde Valentin Ordenes Rumz. I det svakt belyste dagligrommet sitter en kvinne altfor ung til å være enke, 28 år gamle Nora Gabriella Neiquel Guerrero. Hun har ikke snakket om ulykken siden mannen gikk bort, og hun orker ikke å snakke om den nå. Er hun redd for å snakke?Nora viser oss en kontrakt mellom Mainstream og henne. Hun får 130000 kroner i erstatning, fordelt over fem år. «Med det eneste formål å unngå juridisk etterspill/rettssak for eventuelle kompensasjoner utløst av arbeidsulykken,» står det på papiret. HVORDAN KUNNE FISKERIMINISTER Svein Ludvigsen frikjenne de norske oppdrettsselskapene i Chile? Hva skjedde etter at norske myndigheter bestemte seg for å granske chilenske miljøverneres alvorlige anklager høsten 2001?Det var den norske ambassaden i Chile som undersøkte påstandene. Ei uke {ndash} bare ei uke {ndash} etter at anklagen var framsatt, avleverte ambassadør Mona Brøther en rapport som tok brodden av kritikken mot den norske laksenæringen i Chile. Det var ingenting å utsette på de norske selskapene.Fiskeridepartementet har nektet Magasinet selv en sladdet utgave av rapporten, fordi den inneholder «opplysninger om norske selskapers eierinteresser/investeringer i Chile». Overfor Magasinet bekrefter Brøther følgende: Hun tok aldri kontakt med noen fagforeninger. Hun nøyde seg med å kontakte de anklagede selskapene samt de chilenske oppdretternes organisasjon, SalmonChile. Sistnevnte utropte nylig miljøvernorganisasjonene i Chile som lakseindustriens fiende nummer én.{ndash}Det kan virke som om rapportens konklusjon er basert på dine antakelser?{ndash}Det kan du godt si at den er, svarer Brøther først. Tre uker seinere retter hun til: {ndash}Rapporten var basert på de opplysninger vi innhentet og ambassadens vurderinger. HVILKET GRUNNLAG har ambassadøren for sine vurderinger?Høsten 2001 ble fiskeriminister Ludvigsen kritisert for sitt medlemskap i frimurerlosjen. Ikke irrelevant, for nesten hele ledelsen i Fjord Seafood, som han da skulle se i kortene, var frimurere. Ludvigsen meldte seg ut av losjen.Men flere enn fiskeriministeren har en diskutabel habilitet. Det har hittil ikke vært kjent at ambassadør Mona Brøthers mann, Åsmund Baklien, har en viktig rolle i den norske lakseindustrien i Chile. Baklien er leder av Alpharmas Chile-kontor, som gjør millionforretninger på å selge fiskevaksiner til lakseselskapene i Puerto Montt-regionen. Hans potensielle kunder er identisk med selskapene hans kone, ambassadøren, skulle granske. Alpharma var for øvrig blant sponsorene da ambassaden i vinter inviterte norske stortingspolitikere med på båt-tur i Chile {ndash} sammen med laksenæringen.{ndash}Jeg er alltid nøye med å bevare min habilitet i ambassadens arbeid med næringslivssaker. Dette er selvfølgelig også tilfelle når ambassaden rapporterer om forhold innen oppdrett, sier Brøther. Før ambassadøren skrev sin nå hemmelige rapport, kontaktet hun også miljøorganisasjonen Ecocéanos\' leder Juan Carlos Cardenas, mannen som målbar kritikken i Oslo.{ndash}Det virket som om ambassadøren var opptatt av å finne ut om vi var miljøfundamentalister, og om det kunne stå andre politiske og økonomiske interesser bak Ecocéanos, sier Cardenas til Magasinet.Han har uansett mektigere krefter å bryne seg på. EN DESEMBERNATT I FJOR var det innbrudd i organisasjonen Ecocéanos\' lokaler i en kjeller i sentrum av Santiago. Da de kom om morgenen, var harddisken stjålet, og dokumenter lå demonstrativt oppslått på bordene. Verdisaker og sjekkhefter lå urørt. Samme måned var det innbrudd etter samme mønster i flere andre chilenske organisasjoner som hadde talt lakseindustrien imot. Signalet var ikke til å misforstå.Enkelte større aviser gikk så langt som å kriminalisere hva de kalte miljøvernterrorister. «The establishment» så en sammensvergelse mot Chiles næringsliv. Alt på grunn av et par rapporter og en video som kritiserte lakseindustrien for å motarbeide en bærekraftig utvikling. {ndash}Vi er ikke redde. I 18 år kjempet vi under militærdiktaturet for å oppnå demokrati. Mange støtter vårt arbeid for å skape et demokratisk og mangfoldig samfunn, med sosial rettferdighet og miljømessig omtanke, sier Cardenas.Hva kjemper så den norske ambassaden for?Jo, under Brøther er det opprettet et handelskammer for norske og chilenske næringslivsledere. Det er inngått en frihandelsavtale mellom Norge og Chile. Samt en skatteavtale, som i ytterste konsekvens kan føre til at selskaper som Mainstream slutter å betale skatt i Chile. MEN HAR CHILENERNE GRUNN til å forvente seg noe mer av Norge?Seinest i en pressemelding 7. mai skryter Utenriksdepartementet av at Norge var inspirasjonen da Kofi Annan etablerte Global Compact, FNs initiativ for å fremme sosial ansvarlighet i internasjonalt næringsliv. Forbildet var Norges KOMpakt {ndash} Det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk engasjement i utlandet. Og KOMpakts program sier at myndighetene har plikt til å gripe inn dersom et norsk selskap ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter {ndash} som organisasjonsretten {ndash} i et annet land. {ndash}Norge har høyest levestandard i verden. Når norske selskaper kommer til Chile, forventer en at de gjør mer enn så vidt å følge chilenske lover og regler, sier arbeidsdirektoratets Estrella Dmaz. Før jul besøkte forskeren den norske ambassaden i Chile. Der informerte hun Norges chargé d\'affaires om sine nedslående funn. {ndash}Han erkjente problemene, men sa at ambassaden ikke kunne blande seg inn. De hadde ingen myndighet til å kalle noen inn på teppet, forteller Dmaz. {ndash}Hva syns du om den holdningen?{ndash}På et vis har de rett. Men når den norske ambassaden sitter på kunnskap om at det er problemer med de norskeide selskapene, burde den formidle dette til Norge. Man kan ikke late som om man er blind. Det er den norske stats image og omdømme som står på spill. KLOKKA TRE NATT TIL lørdag 21. juni mottar Magasinet en lang mail fra Mainstreams direktør Francisco Puga. Alt er en misforståelse. Dagen før hadde direktør Francisco Puga {ndash} med en inntekt 25 ganger høyere enn en filetarbeider, og en av laksehovedstaden Puerto Montts mektigste menn {ndash} innkalt den 22 år gamle filetarbeideren Elena Vega, opp på administrasjonens kontor. Der satt også finansdirektøren {ndash} samt den utskjelte fagforeningslederen Arturo Rumz, som innkalt vitne.Etter denne konfrontasjonen skriver direktør Puga i en e-post til Magasinet: «...Hun spurte sine ledere om å få lov til å arbeide nattskift fordi hun ønsket å være nærmere og sammen med Helmuth. Hennes situasjon tatt i betraktning, ble hennes anmodning akseptert av våre folk. Og vi syns fremdeles det var en riktig avgjørelse,» skriver direktøren.«Hun forstår ikke hvordan du kunne få et så galt og negativt inntrykk etter hva hun hadde sagt i intervjuet med deg.» OG ARBEIDSLEDIGE ELISABETH, med sin handikappede sønn Jonathan? Samme fredag troppet direktør Puga, selskapets finansdirektør og vitnet Rumz opp hjemme hos henne. «Hun sier hun spurte om å få bli sagt opp fordi sluttvederlaget (cirka fem månedslønner) var veldig viktig for henne,» skriver direktøren til Magasinet.«Siden jeg personlig har vært involvert i intervjuene med begge de nevnte kvinnene, og har hørt fra deres egne lepper hva de har sagt, konkluderer både Rumz og jeg at du åpenbart har mistolket eller fordreid informasjonen du har mottatt.»Søndag 22. juni ringer Magasinet vitnet Rumz. Fagforeningslederen sier han ikke har noen formening om hvorvidt Magasinet har fordreid intervjuene med de kvinnelige arbeiderne, for han var ikke til stede på noen av dem. Men han bekrefter at en nervøs Elena, stilt overfor direktør Puga, ikke hadde noe å utsette på Mainstream. Direktør Pugas framstilling av møtet med Elisabeth blir avvist. {ndash}Elisabeth forsøkte to ganger å forklare Puga at hun ble sagt opp fordi hun har et sykt barn. Begge ganger sa han at hun nok hadde misforstått. Puga insisterte på at ledelsen bare hadde forsøkt å beskytte henne. Siden hun hadde et sykt barn, burde hun ikke jobbe så langt unna som Calbuco. Derfor ble hun sagt opp. For hennes egen skyld, sa direktør Puga.Forteller fagforeningsleder Rumz. PLUTSELIG, ETTER at han ble intervjuet av Magasinet i Chile, har mye løst seg for Arturo Rumz. Han fikk vende tilbake til fabrikken. Han får være fagforeningsleder. Og han får all permisjon han måtte ønske til å drive fagforeningsarbeid. Dette trass i at direktør Puga, i en siste mail til Magasinet denne uka, mener Rumz og hans fagforening «korrumperer systemet». {ndash}Jeg håper den norske regjeringen vil anerkjenne min innsats, og støtte arbeidernes situasjon i Chile, sier Arturo Rumz. En litt tøff start fikk han likevel: Tre dager før Rumz vendte tilbake til fabrikken, la Puga til rette for oppstarten av en annen fagforening, med hans «juletrefestkomitépresident» i ledelsen. Den har etter sigende 39 medlemmer. Rumz starter på scratch. [email protected]

<HLF>I skyggen av norsk suksess:</HLF> Elena Vega var gravid og jobbet elleve timers nattevakter i den norske stats Mainstream, selv om nattarbeid for gravide er forbudt i Chile. Senere aborterte hun. Her sammen med forloveden Helmuth Garrido og sønnen Bastian.
<HLF>Raskere, raskere!</HLF> Filétarbeiderne ved Mainstream fabrikk inspiseres av en capataz - en type arbeidsledere beryktet for å drive arbeiderne hardt. Produksjonsbonusen lokker.
<HLF>«Takk skal dere ha!»</HLF> sier Mainstreams direktør Francisco Puga. Hans to fagforeningsledere, Sergio Segundo og Patricio Fernando, har nettopp skamrost arbeidsmiljøet i fabrikken. Eller var de egentlig fagforeningsledere...?
<HLF>Forfulgte miljøvernere:</HLF> Anklagene fra miljøverneren Juan Carlos Cardenas (t.h.) høsten 2001 ble raskt dementert av norske myndigheter. Cardenas og Patricio Igor (t.v) fortsetter sin kamp fra en kjeller i Santiago.
<HLF>Uten pappa:</HLF> Luis (4) og Karina del Carmen lever nå alene sammen med sin mor Nora, som overlever på pengene Mainstream ga henne som erstatning.
<HLF>Refses:</HLF> «Ulykkene som finner sted under dykking ... er foruroligende, skriver det chilenske arbeidsdepartementet.
<HLF>Ulovlig suspendert:</HLF> Den norske stats Mainstream er blitt bøtelagt for ulovlig suspensjon og utestenging av fabrikkens første lovlig valgte fagforeningsleder, Arturo Rumz. Her hjemme sammen med sin fem år gamle datter Solange.
<HLF>Problemet Jonathan:</HLF> Filétarbeideren Elisabeth Soto Tolido er alenemor med ansvar for to sønner, hvorav ni år gamle Jonathan har cerebral Parece. Det ble for mye å ta hensyn til for norskeide Mainstream.
<HLF>Varslet:</HLF> Estrella Dmaz i det chilenske arbeidsdirektoratet informerte den norske ambassaden i Santiago om problemene.
<HLF>Frikjente:</HLF> Fiskeriminister Svein Ludvigsen frikjente norsk lakseindustri i Chile og sier at norske myndigheter ikke vil gripe inn.
<HLF>Habil?</HLF> Ambassadør Mona Brøther undersøkte høsten 2001 anklagene mot norsk lakseindustri. Selskapene var ektemannens potensielle kunder.