Alt for Norge

Mens norske barn skysses til flere treninger enn noen gang, frykter ekspertene økt prestasjonspress. Hva tenker foreldrene på?

ATTEN OG EN HALV METER! Ole Kristian ropte det ut over sletta, vinterkvelden var mørk og gnistrende, kompisen min lå og siktet med øret i snøen i bånn av bakken. Jeg var tolv år og hadde hoppet atten og en halv meter på langrennsski i 20-metersbakken. Den lå bare tre hundre meter hjemmefra. Vi dro opp når det ikke var treninger, skrudde på lyset, kløv til topps på det gamle stillaset, kjente kilingen i magen og sluttet å tenke. Bare klinte til på hoppet, og trynet i nedslaget. Kveld etter kveld. Helt til jeg greide å holde meg oppreist til sletta begynte. Noen av de voksne sa at jeg var god. At jeg burde skaffe meg hoppski og begynne på trening. Jeg burde bli med på renn, høre speakeren lese navnet mitt, se alle de voksne stå langs unnarennet og vente, kjenne pulsen dundre i kroppen, så vidt høre rådene som treneren roper ut der nede. Det var da jeg begynte å tvile.DAGENS IDRETTSFORELDRE organiserer barna mer enn noensinne, og idrettsforskerne advarer mot økt vekt på resultater. Hva tenker foreldrene selv om ambisjoner og prestasjoner? Hva mener de som bruker mye av egen tid og egne penger på å la ungene bli bedre på banen?Jeg spurte en far som bruker 200000 kroner i året på at barnet på tretten konkurrerer i gokart. En mor som ser datteren av gårde på kunstløpstrening seks dager i uka. Og en far som bruker nesten hver eneste frihelg på å kjøre barn til håndballkamper og turneringer. De er ikke alene om å ofre både fritid, ferier og sparepenger på barnas idrettsaktiviteter. Men ifølge ekspertene balanserer de alle på stram line for ikke å gå i fella. For hva skjer? Rekordmange hopper av idretten så snart de slutter ungdomsskolen, og de voksne får ofte en stor del av skylda. Fordi de ikke støtter opp ivrig nok? Eller fordi de dytter for hardt og begynner for tidlig? Ekspertene krangler, mens idrettsforskerne innrømmer at det er ei gruppe som de ikke vet nok om ennå. Det er idrettsforeldrene. ASKERHALLEN, KLOKKA ER 22.30 en mandagskveld. Tomme tribuner. Ute på isen suser en gjeng ungjenter omkring på kunstløpsskøyter. En halvannen times treningsøkt er snart over, og Pernille Setsaas (14) stanser for å drikke vann. Mor venter på benken.- Hun trener seks ganger i uka, fra august til påske skjer det på isen her i hallen. Etter det pendler vi til andre ishaller fire ganger i uka fram til juni, da barmarkstreningen overtar. Så kommer tre ukers intens treningsleir i Tønsberg i juli, før sesongen starter igjen i Askerhallen i august. Det er ganske intenst, medgir Kari Setsaas. Hun står på sidelinja og følger datteren.Pernille øver piruetter og hopp, igjen og igjen.- Blir du ikke sliten av et slikt opplegg?- Det hender, men jeg er glad for å se at Pernille har glede av dette. Mannen min synes det blir mye innimellom, vi har jo tre yngre barn også. Men kunstløp er en teknisk og kondisjonskrevende idrett med fokus på konkurranser fra de er 11 år, og i tillegg vurderes de på kunstnerisk utførelse. Det nytter ikke å ta ferie da, vet du. Det nytter ikke å trene bare litt .PERNILLE BEGYNTE PÅ skøyteskolen da hun var sju. Kunstløpet lå til slekta. Mormor er superentusiast, og mors storesøster ble i sin tid norgesmester i juniorklassen. Kari Setsaas har også prøvd seg, uten at det ga særlig mersmak. Datteren Pernille, derimot, forsikrer at hun elsker det.- Hva er målet ditt med å la Pernille bruke så mye tid på dette?- Først og fremst skal det være moro. Dessuten ser jeg det som en investering i hennes liv og utvikling. Det er tøft å utsette deg for et dommerpanel som hele tida følger hver bevegelse du gjør. Hun må tørre å skille seg ut, være den hun er og stå rakrygget foran store forsamlinger. Jeg ser at hun får mer selvtillit, bedre konsentrasjonsevne og blir mer strukturert. Det tror jeg Pernille vil ta med seg seinere i livet. Den første konkurransen gikk Pernille som tiåring. Hun ble nest sist. På tribunen satt mamma med tårer i øynene og var så stolt, så stolt.- Jeg syntes hun var så modig! Det var gripende å se hvordan hun gikk ut der og gjorde sitt beste, helt alene på en stor isflate omgitt av masse folk.Drømmen om pallen er en viktig drivkraft, men denne sesongen har ikke vært den beste.- For mye motgang er ikke bra, da er det mange som hopper av. Samtidig har kanskje de som havner midt i mellom det morsomst av alle; de slår noen, men slipper forventningspresset fra foreldre og trenere. Her går vi en skjør balansegang mellom det som er bra og det som ødelegger, mener Kari.- Ikke alle barn er mentalt sterke nok til å drive denne typen idrett. Da må vi voksne være voksne nok til å si stopp. Men ikke alle er det, dessverre.PÅ HUSEBY I OSLO, borte i det som kalles Mærradalen, er det flust av akebakker. Tidligere verdensmester i friidrett Ingrid Kristiansen ser dem fra vinduene hjemme. Det er når hun står der og kikker at hun virkelig oppdager forskjellen på barneidrett før og nå.- Før vrimlet det av unger her borte i bakken. De akte, bygde hopp og slalåmløyper, de holdt på til kvelden kom. I dag er det nesten tomt. Ungene sitter i foreldrenes biler på vei til og fra trening. Det er et trist paradoks.- Hva med dine egne barn? - Mine to barn på ti og tretten år driver ikke med organisert idrett i det hele tatt. De går bare på tegne- og malekurs og dans, de. Og det synes jeg er helt i orden. De får likevel mye aktivitet ved å gå på ski, gå i fjellet og i det hele tatt leke utendørs. Jeg synes mye av dagens barneidrett krever altfor mye av både unger og foreldre. Mange idrettslag gjør mye bra, men jeg har selv reist meg på foreldremøter og spurt «hvorfor i all verden skal vi gjøre alt dette? Da får de jo ikke noe tid til å være sammen med hverandre!».- Hvordan ble det tatt imot?- Jeg ble alene om å stille spørsmål, men etterpå kom andre foreldre til meg og takket. Det virker som om mange foreldre synes det blir for mye, men ikke tør å si fra fordi de tror alle de andre synes det er greit. Vi tror at idretten er så bra fordi det er så sunt miljø der, men det finnes dessverre enkelte voksne som tenker mer på seg selv enn på barna. NORGES IDRETTSFORBUND HAR LAGET egne bestemmelser for barneidrett. De skal demme opp for konkurransepresset, og sier at barn under elleve år ikke skal rangeres i konkurranser. De kan bare konkurrere lokalt, uten føring av resultatlister eller tabeller - ifølge de omdiskuterte reglene. Skal det premieres, må alle deltakere få samme premie. - Dette er bra tiltak. Så snart de voksne begynner å legge vekt på resultatene, begynner barn å vise dårlig trivsel og dropper ut, sier Glyn Roberts. Han har forsket på barn og idrett i 25 år, og har lenge arbeidet ved Norges idrettshøgskole.Barn på elleve og tolv kan konkurrere friere, men Idrettsforbundet fraråder likevel å arrangere for eksempel kretsmesterskap i disse klassene.- Det er ikke konkurransen i seg selv som er problemet, men hvordan voksne fokuserer på vinn eller tap. Mange foreldre klarer ikke å skjule sine egne ambisjoner for barna, og det er direkte skadelig for ungene som føler presset, mener Roberts.Finn Aamodt i Olympiatoppen arbeider med å følge opp norske idrettstalenter som vil satse, og er ikke enig med forskerne.- Jeg har hørt disse påstandene tusenvis av ganger, og de stemmer ikke med virkeligheten! Bestemmelsen om å nekte unger å konkurrere med hverandre er en rent voksenstyrt avgjørelse. Det som de voksne gjør farlig, blir selvsagt også farlig. Jeg har aldri møtt unger som er redd for resultater. Hvis du har lyst til å bli god, må du begynne tidlig. De aller fleste internasjonale topputøvere i frie, tekniske idretter begynte tidlig, det er bare noen ytterst få unntak her - som forskerne selvsagt liker å trekke fram når de argumenterer. Olympiatoppen fokuserer ikke på selve resultatet, men på treningsmål og mestring, som normalt fører til gode resultater. - Husk at oppe på Idrettshøgskolen, der disse forskerne holder på, spilte de bedriftskamper i fotball på 70-tallet og fikk ikke lov til å telle mål! Jeg har utfordret dem til å fjerne alle mål fra norske fotballbaner og se hvor morsomt ungene synes det blir. ALLIDRETT. DET ER BEGREPET som skal unngå for tidlig spesialisering og sørge for at barna blir allsidige. Barn under elleve år får i dag tilbud om å drive allidrett, der de får leke seg i ulike grener.Finn Aamodt er skeptisk. Da sønnen Kjetil André var ti år gammel, så faren verdensmester-potensialet og la opp en mer målrettet trening i alpinbakken.Sønnen ble verdensmester og olympisk mester.- Jeg tror ungene kjeder seg hvis de bare skal få drive på litt med det ene og litt med det andre, og ikke får lov til å bli gode på én ting som de virkelig liker. Det som skjer i dag er at ungene hopper rundt fra den ene aktiviteten til den andre, og mange får bare mulighet til å fordype seg i dataspill. DET STÅR EN LYKKELIG PAPPA på sletta i Holmenkollen. Det er siste helg i januar, og Steinar Berthelsen fra Rollag i Telemark har sett sønnen Sigurd Pettersen ta sin første norgesmestertittel. Han er både ordfører og hopptrener, men i dag er han mest pappa.Sigurd begynte å hoppe i bakken som femåring, og ble fort ivrig. Men Berthelsen hadde studert på Idrettshøgskolen, ville unngå ensporet aktivitet og tidlig spesialisering, og presset på for å få Sigurd til å satse på kombinert - så han også fikk gått litt langrenn.- Det angrer jeg på nå. Jeg trodde det var viktig å være allsidig. Han trivdes ikke med det, og jeg har bedt om unnskyldning til Sigurd for dette. Det er viktig å snakke med ungene, og høre hva de faktisk sier når de ikke vil. De må ikke være allsidige for enhver pris, sier Berthelsen.- Hvilke andre krav stilte du til Sigurd?- Vi stilte aldri krav til resultater. Vi tok det som det kom, selv om det ble landing på kulen. Han måtte lære seg å smøre skiene og bære dem opp trappene da han ble stor nok til det. Slike krav kunne jeg stille, men ellers handlet det bare om å gjøre sitt beste. - Sigurd har sagt at han skylder dere mye. Hva ofret dere for å kunne hjelpe ham?- Vi sleit ut noen biler på vei til og fra hopprenn rundt omkring i landet, og har aldri vært noen rik familie med solide konti i ryggen. Men ofret? Vi har levd nøkternt for å kunne prioritere å være sammen med ungene i det de ville satse på, og har hatt enormt mye glede av det. GURO SOLBREKKE (13) hadde innersvingen på gokartbanen på Rudskogen da hjulene kom noen centimeter for langt inn. Et brøkdels sekund seinere fløy hun opp ned med gokarten over seg. Hun strakte instinktivt ei hånd i været for å beskytte seg. Øyeblikket etterpå ble hun kastet ut av setet. Da var beina i underarmen allerede brukket tvers av. - Det var ikke moro å være far akkurat da, innrømmer Audun Solbrekke (32).- Men selv om Guro ikke kunne kjøre med gips, ville hun tilbake på banen for å treffe venner. Armen grodde fort, og på den første treningen etter uhellet satte hun personlig banerekord. Det imponerte meg, sier han..Vi står i en garasje i Ørje, noen kilometer innafor svenskegrensa. Dette er verkstedet hvor de tekniske detaljene finpusses før pappa Audun og datteren Guro triller gokarten inn i teambilen og drar på løp. Hun var ti da hun begynte å kjøre. Nå satser de alt de har. ALENEFORSØRGEREN AUDUN HAR en vanlig jobb på Prior, men klarer med støtte fra familie og sponsorer å skrape sammen 200000 kroner til årets sesong. Hver eneste dag handler om gokart, hver eneste ledige krone settes på kontoen for motorsport.- Hvorfor bruker du så mye av tid og ressurser på at datteren din skal kjøre gokart?- Mest av alt fordi det er en morsom hobby for oss begge, og vi får mye tid sammen i et godt miljø. Det at jeg alltid har hatt en lidenskap for raske biler og teknikken bak, spiller selvsagt også en viss rolle.- Jeg har stor glede av å være den som skrur. Og hun har stor glede av å være den som får kjøre.- Hva er drivkraften som får dere til å satse så hardt?- Utgangspunktet er å ha det gøy. Men det er klart at konkurranse er viktig. Målet er ikke å bli best, men å bli bedre enn i fjor.- Bekymrer du deg noen gang for at presset på Guro skal bli for stort?- I grunnen ikke. Bekymringen handler mer om at det er en krevende gren. Gokarten drar fort opp mot 150 kilometer i timen på langsidene, og det krever selvsagt mye av både konsentrasjonsevner og kjøreferdigheter hos en trettenåring. Men Guro er kjapp i hodet, og klarer seg bra.Veien fra suksess til fiasko er kort i gokart. Nå er konkurransegrensen flyttet ned til åtte år, noen ivrer for å slippe femåringene til. Ungdommer som sitter gråtende langs banen etter å ha kjørt ut i det avgjørende øyeblikket, er ikke noe uvanlig syn i konkurransehelgene. Audun tar det med stor ro.- Slike fortvilelser går veldig fort over, og jeg tror ingen har vondt av å lære seg å takle skuffelser. Dessuten handler det ofte om å måtte ta konsekvensen av sine egne feil.Fram til barna er tolv år betyr foreldrene mer enn venner og trenere, mener idrettspsykologene. Derfor spiller det en stor rolle hvordan de snakker med barna om idrett. «Hvordan gikk det? Vant dere?» er standardspørsmålet når poden kommer hjem fra fotballkampen.- Uten at vi tenker på det, signaliserer spørsmålet hva vi mener er viktigst: Resultatet. Spør heller om det var gøy å spille i dag, råder Glyn Roberts. - VAR DET DE GULE SOM VANT?Ei jente på tretten roper til håndballtreneren sin. Det er ettermiddag i Sande i Vestfold, på innendørsbanen løper tolv jenter inn til sidelinja. HK-72 Sande ligger øverst på tabellen i sin gruppe. Nå har de delt seg i to, og spilt mot hverandre på trening.- Nei, det var de blå som vant.- Hæ?- De vant med ett mål!- Næh! Du hadde jo blåst av kampen, jo!- Nei, det siste målet telte.- Hallo?Svein Ivar Pedersen smiler fra benken. I Sandehallen er han flere ganger i uka, her følger han med datteren Lene (13) som spiller høyreback. Selv har Pedersen drevet med håndball hele sitt voksne liv. Som tidligere tillitsvalgt i Oslo Håndballkrets og trener for barn og ungdom kjenner han idretten fra innsida.Han rister på hodet over idrettsbyråkratene som nekter barn under tolv år å konkurrere på ordentlig, med tabeller og resultatlister som de eldre.- Jeg forstår ikke hva de er så redde for. Barns konkurranseinstinkt utvikler seg naturlig fra ung alder, og de konkurrerer både i skole og på fritid. Så hvorfor skal det være så farlig i idretten? Det er kjølig i hallen, gulskjæret fra lampene lyser grelt fra taket, men stemningen er god. Jentene oppmuntrer hverandre, flirer og ler innimellom øktene.- Hvorfor er konkurranse viktig for barna?- Uten konkurranser blir det jo ikke noe resultat, verken for voksne eller barn. Barna vil gjerne vite hvordan de gjør det, de liker å måle framskritt - og sammenlikner seg uansett med andre hele tida, sier faren på sidelinja.- Hva lærer barna av å tape?- De lærer at alt ikke går på skinner her i livet, men at det er bare å spytte i nevene og prøve igjen. Det er naivt å tro at barn ikke møter motgang utenfor idretten. Det møter de overalt, og det må de lære å takle.- Idrettsforskerne sier at man bør unngå å legge vekt på konkurranser og prestasjoner i barneidretten.- Jaså? Vel, hvis de har fått fram dokumentasjon på det, så er det sikkert sant for noen. Han smiler forsiktig.- Det er vel kanskje derfor det er tomt for gode skøyteløpere her i landet? I EI GATE RETT BAK SLOTTET i Oslo sitter forfatteren Jan Kjærstad og tenker høyt i telefonen. Hvor mye idrett drev han i ungdommen? Langrenn, selvsagt, hadde distansemerket i gull fem ganger før han var tretten. Lengdeløp på skøyter, det ble en tredje- eller fjerdeplass i et fireskolersmesterskap. Fotball, en selvfølge på Grorud. Og orientering, det holdt til seier i kompanimesterskapet i militæret. Og så må vi ikke glemme friidrett: særlig mellomdistansene, som han trente seriøst på. Han lekte ellers med både spyd og diskos, og fikk jammen et par fine plasseringer i stille lengde også. Men i dag?- I dag har jeg et ambivalent forhold til idretten, selv om jeg hadde mye glede av den som barn. Jeg har fulgt mine egne barn på treninger, og ble overrasket over å se hvor ivrig og krast den nye foreldregenerasjonen opptrådte fra sidelinja. Jeg har vært redd for Øst-Europa-fenomenet, at Norge skal bli best i idrett for å ta igjen for at vi ikke hevder oss på andre områder. Her forstår jeg ikke hva idrettslederne snakker om. Hvorfor er det viktig om vi tar ti eller null gull i OL?- Kanskje fordi norske seirer fører til bedre rekruttering?- Jeg er ikke så sikker på om det stemmer. Da sier de samtidig at barn ikke har evnen til å leke helt av seg selv. Hvis du slipper tjue unger ut på et jorde, så vil de stå utfor på ski eller bygge et hopp. Idretten blir ikke borte selv om vi ikke vinner ti gull i neste OL. Og for meg er det helt greit at mine egne barn trakk seg rolig ut av idretten.TILBAKE I HOPPBAKKEN hjemme i Gudbrandsdalen. Der jeg hoppet i den lokale 20-metersbakken på smale langrennsski, der noen av de voksne sa at jeg var god, at jeg burde begynne på trening, skaffe meg utstyr, bli enda bedre, satse litt, bli med i hopprenn. Der jeg så for meg alle hoppfedrene stå på rekke for å se om jeg slår sønnene deres, hendene mine som skjelver når det blir min tur, meg selv som feiler på hoppkanten, tryner i landingen mens speakeren sier «ai, ai, ai» og dommerne setter noen kjappe streker i papirblokkene sine, før jeg går rett hjem. Før alle de andre stimler sammen rundt de håndskrevne resultatlistene som blir stiftet opp på tavla ved hoppet.Noen uker seinere fikk jeg hoppski av far. Et par lange, tunge, lyseblå ski. Nå skulle han bare få montert på bindinger og skaffet sko. Men jeg stresset ham ikke med det. Jeg hadde tenkt over saken, ba ham vente. Skiene ligger kanskje i garasjen fortsatt, hvis de ikke ble gitt bort.Uten bindinger. geir.anders.orslien@dagbladet.no

FALKEBLIKK:</B> Svein Ivar Pedersen følger datteren Lene (13) til hver eneste håndballtrening i Sandehallen. Som tidligere aktiv spiller har han blikk for enhver detalj.
INTENST:</B> Kari Setsaas trivdes ikke med kunstløp selv, men støtter datteren Pernille (14), som trener seks dager i uka året rundt. - Det nytter ikke å bare trene litt i denne idretten, mener Kari.
<B>TOPPTRIM:</B> Audun Solbrekke ofrer alt han har av tid og penger for at datteren Guro skal få kjøre gokart-konkurranse. - Vi innser at vi neppe havner på pallen, men vi får mye tid sammen i et godt miljø, sier Audun.
<B>- BARN TÅLER Å TAPE:</B> Idrettsbyråkratene mistforstår når de nekter barn å konkurrere på ordentlig, mener håndballpappa Stein Ivar Pedersen. Han er glad for at datteren Lene trives på treningene.