Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Alt går

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- ALT GÅR, det er mitt mantra, sier gründeren Jan Vardøen. Vardøen er bareier, delikatesse- og klesselger, musiker og forfatter, dessuten Oslo- og særlig Grünerløkka-kjendis. Det er mye å fikse, det, sånn på en gang. Et stykke fra alt er det selvsagt likevel. «There\'s more to life than this,» som Björk synger. Mer, til og med, enn et forfatterskap eller en bar. Men på Grünerløkka, der det som kjent er vanvittig hipt, inneholder kanskje Vardøens yrkesliste det meste av det beste. Og det er klart den er både stilig og imponerende, som svært mye av det som unge, blide, flittige og fleksible folk får til. POENGET ER DET med «alt». Er det sant, det der, at bare man vil, så får man til? Alt? I den bydelen der både Vardøen og jeg bor, er det selvsagt nok av dem som sliter bare for å komme seg opp om morgenen. Ikke fordi de skeiet ut med en smule festkokain kvelden før, men av andre, dystrere grunner. Hippbydelen Løkka har en av landets laveste levestandarder og scorer til gjengjeld skyhøyt på alskens misbruk, psykiske lidelser og kriminalitet. Alt går i grunnen rett i dass for en masse folk på Løkka. «Alt går» er imidlertid ikke bare Vardøens mantra, men en generasjons og vel en kulturs. STORT SETT ER DET FINT. Folk som opplever at de kan få til alt, får ofte til en hel del, i alle fall. Men noen får nesten ikke til noe som helst. Og de to tingene er ikke uten forbindelse med hverandre. Og når verken klassetilhørighet eller kjønn eller etnisk opprinnelse eller noe som helst annet skal kunne hindre deg i å få til «alt» - hvem har da skylden når det likevel ender i dass? Ikke noe annet enn snart den eneste faktoren vi anerkjenner: individet. En selv. Den som ikke kommer seg opp om morra\'n, vet akkurat like godt som Vardøen at alt går. Bare man vil. Men for enkelte er det ikke annet enn tonnevis av skyldfølelse å få ut av den vissheten. ALLE KULTURER HAR SIN karakteristiske psykiske lidelse. Vår er antakelig den som kalles borderline. Den er blant annet sånn: voldsomme storhetsfantasier kombinert med en selvfølelse omtrent på størrelse med ei ert. Pingpong, att og fram. Alt går det ene øyeblikket, og alt går i dass det neste. Det er slitsomt, både for et individ og en kultur, å ha det på den måten. NÅ MÅ DET SIES at på tross av all teori om vårt nye, grenseløse samfunn, så er gjerne de gamle spøkelsene som klasse og etnisitet med når alt går i dass. Reint statistisk, altså. På Grünerløkka og andre steder. Det føles bare ikke sånn, ikke for den som opplever det, og ikke for Vardøen og oss andre. Men så er da også dette et trekk ved diagnosen borderline: et noe urealistisk bilde av virkeligheten.

Hele Norges coronakart