Alt om min mor

Etter rotfylling, nakkemassasje og terapi har forfatteren Espen Haavardsholm begynt å skrive igjen. Temaet er en tøff oppvekst.

- JEG DRØMTE OM HENNE nå nylig. Hun hadde blå kjole og nylagt hår, og hun sto ved en sånn kraftdemning i betong. Det gikk en sti gjennom gresset og jeg hjalp henne ned. Der lå det en ferje og ventet, en sånn vanlig vestlandsferje med mannskap og det hele. Jeg visste jo hvilken ferje det var. Det var ferja til dødsriket. Vi tok farvel og jeg sa «jeg elsker deg, mamma». Espen Haavardsholm har lagt bak seg sitt livs nest vanskeligste periode. Forfatteren med et tjuetall bøker bak seg, deriblant tre biografier og tolv romaner, sitter blankøyd på en fortauskafé. Ved siden av ham står den brune slitte skinnveska og i den manuskriptet til romanen «Gutten på passbildet». Gutten er ham selv, og boka er delvis biografisk. - Det var en ganske tøff oppvekst. Det er ikke rart jeg fortrengte den. Men i juni hadde jeg min siste time hos psykologen. - Så nå er du frisk? - Nå er jeg frisk, he-he. Jeg har nok vært frisk en stund nå. DET VAR ETTER AT han kom med romanen «Lilit» høsten 2001 at det brast. Det var en anmeldelse i Dagbladet som fikk hodet til å kortslutte. Poff, sa det og han var aldeles utladet.- Det var en liten enspalter skrevet av en ung kvinnelig kritiker med overskriften «Skakkjørte 68-ere». Hun var arrogant som jeg selv en gang var. Den var veldig, ja, veldig... Han begynner på nytt. - Jeg husker anmeldelsen som traumatisk. Jeg følte meg plutselig så utbrent. At jeg aldri fikk til noe. At jeg hadde startet høyt oppe som forfatter, og at det siden gikk rett ned i helvete. Jeg mistet livsmotet. - Huff. - Ja, det ble et fælt år. Men det var først på nyåret 2002 at jeg skjønte at jeg holdt på å bli gæren. Til slutt sa kona mi at hun ikke orket å høre på meg mer. Nå går du til en terapeut, sa hun. Han begynte å gå til psykolog. I et halvt år var han sykemeldt. - Hva jeg gjorde da? Jeg sykla mye. Det var en periode jeg følte at jeg ble reparert i kropp og sjel. For samtidig med depresjonen ble jeg stiv i nakken. Jeg fikk billig massasje av unge fysioterapistudenter på gamle Frydenlund Bryggeri. Og så måtte jeg rotfylle tre tenner. Etter hvert gikk det seg til. Tenna ble rotfylt, nakken mindre stiv og sjela mindre svart. Og så begynte jeg å skrive. - Om hva da? - At jeg ble sendt så mye fram og tilbake da jeg var liten. FAREN OG MORA BLE SKILT da han var to år. Mor ble sendt til København for å studere medisin, faren var igjen i Oslo. Første gang lille Espen reiste alene var han tre år gammel. I skinnveska har han en fotostatkopi av passet. En lattermild gutt blir holdt på skrå mot fotografen. Og med sirlig skrift står det: «Passinnhaveren reiser alene til Danmark» med stempel fra Oslo politikammer. Han ble dratt mellom to land, flere verdener. Mellom moren i København, sin psykologfar på Bislett, og det kulturradikale hjemmet til mormoren i en staselig slottsgul bygning i Homansbyen. - Far var den trauste sosialdemokratiske klippen. Mor var den som hele tida oppmuntret meg i det skapende og kunstneriske, men var samtidig flagrende og upålitelig.Da han var fire år, ble mora gravid. Espen Enebarn skulle få en bror. Eller som mor sier i boka: «Nå trenger du ikke leke med lufta lenger. Du skal få en ordentlig liten bror - er ikke det vidunderlig? Mamma tar neven min og legger den på magen sin.» - Halvveis i svangerskapet ble mor tvunget til å ta en ulovlig abort. Det opplevde jeg som forferdelig traumatisk. Jeg hadde ønsket meg en bror, hun hadde lovet meg en bror, jeg hadde til og med kjent ham sparke i magen. Og så drepte de ham, sier han. - Høsten 1949 må ha vært den verste perioden i mitt liv.FREMDELES KOMMER DRØMMEN tilbake. Han ser et lite guttebarn, han er tilsynelatende død, men så er han ikke død likevel. - Guttungen som ingen andre ville ha, han har jeg tatt vare på. Jeg har kapslet den lille tullingen inn i mitt liv og reddet ham fra dødsriket. Plutselig sto det klart for meg at dette er et tema som har dukket opp gjennom hele mitt forfatterskap. Fra første novelle i 1965. - Var det ikke hensynsløst av din mor å involvere deg i aborten? - Ja, hun var litt for åpen. Hun trodde at jeg var så begavet. Jeg ble sendt til et kontor hvor jeg ble testet og de fant ut at jeg hadde en IQ på 200. Hun var overbevist om at jeg var et geni og behandlet meg som en voksen. HAN SKRIVER: «Femtisju år gammel går det opp for meg i hvor høy grad mitt eget livs fasade har vært bygd med et stillas av illusjoner, jug og selvbedrag, og jeg innser at det er nødvendig å rive dette stillaset, og greie meg uten». - I disse vidt forskjellige miljøene som jeg vokste opp i, ville jeg bli sett. Jeg ville være morsom. Jeg lærte meg kodene, og ble ekstremt tilpasningsdyktig, en kameleon. Det har nok fulgt meg gjennom hele livet. - Hvordan da? - Jeg har alltid lyttet og gjettet meg til hva andre vil at jeg skal si. Noe i meg har vært en opportunist, en wannabe. Jeg har alltid foraktet folk som er sånn, og det plutselig å finne ut at jeg kan ha vært sånn sjæl, var en tøff erkjennelse. Samtidig som det var deilig å kunne rive ned alt sammen. Hvorfor skal jeg late som jeg er en annen? Men det tok altså 57 år før jeg skjønte det. Han forsøkte selv å lage den perfekte familie. Det klarte han ikke. - Da jeg var 33 år og ble skilt for annen gang, følte jeg meg passe mislykket. Han har nå vært gift med italiensk-amerikanske Francesca i 22 år og har fire barn fra tre ekteskap. - Barn trenger stabilitet og trygghet. Og jeg er kommet til at det beste du kan gi barna dine er raushet. Oppmuntring. Vær ikke gjerrig med rosen.MORA BLE SJUK underveis i arbeidet med romanen. Kreftsvulster vokste i hjernen. - Hun ble lagt inn på sjukehuset i Kristiansand. Og da fikk vi endelig snakka ut om ting. Jeg konfronterte henne med det: Hvordan kunne dere oppføre dere slik mot et lite barn? De var jo til og med fagfolk. - Hva sa hun?- Hun sa at hun ikke visste bedre. De mente at det var bra at barn ikke ble altfor knyttet til foreldrene. Men vi ble forsonet, og det er viktig her i livet: bli forsonet. - Er du ikke redd for at du utleverer henne for mye?- I all god litteratur ligger det et element av råskap og hensynsløshet. Jeg trodde at jeg hadde vært for utleverende, at jeg bare hadde vist vrangsiden. Jeg ble lettet da forlaget sa at portrettet av mor er blitt ganske sympatisk. Mora døde april 2003. - Savner du henne? - Neeeei. Jeg gjør egentlig ikke det. Hun var 85 år og skrøpelig. Hun hadde leddgikt, gikk på sterke medisiner og var plaget. Og jeg tror ikke jeg kunne skrevet denne boka om hun hadde levd. hallgeir.opedal@dagbladet.no