Dette er historien om den storslåtte moskeen i hjertet av Oslo som aldri ble noe av.

Og om hvorfor Oslo Plaza vender mot Mekka.

Publisert
Sist oppdatert
moske grafikk pengesedler

Skjult støtte fra autoritære stater

Les alle sakene her

Iført blå plasthansker sitter 78-årige Muhammad Anwar Soofi og blar forsiktig i sine egne håndskrevne notater, som er hentet opp fra kjelleren til Oslo byarkiv. De nær 50 år gamle, gulnede sidene med sirlig, blå kulepennskrift beskriver de mange møtene mellom pakistanske arbeidsinnvandrere og Oslo-ordførere, utenriksministere, ambassadører og Oslo-politikere.

Møtene skulle gi Norge sin første moské, midt i hjertet av Oslo sentrum.

– Vi var blitt så mange at vi trengte et møtested og et sted vi kunne be, sier Soofi.

SKAMMER SEG: Muhammad Anwar Soofi jobbet dag og natt for en stor-moské i Oslo. Det gikk ikke slik han håpet. Video: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

På 1970-tallet trengte Norge arbeidskraft. Fremmed­arbeidere fra Pakistan, Marokko og Tyrkia kom til Norge for å bidra. De fleste hadde planer om å jobbe noen år, for så å dra tilbake til hjemlandene sine. Sånn var det ikke for Muhammad Anwar Soofi. Han hadde mastergrad i økonomi, og var assisterende direktør i direktoratet National Savings i Lahore. Men til tross for en høy stilling, levde han og familien i fattigdom.

– Det var ingen rettferdighet der og jeg så ikke lenger noen framtid for hjemlandet mitt. Slektningen min, Ghulam Hussain Butt, jobbet allerede i Norge, på Oslo kjøttsenter. Han sendte meg et brev og spurte om jeg ville komme. Jeg nølte ikke, fordi jeg ville begynne livet på nytt, sier Soofi i dag.

Han var 34 år den gangen. Gift. Kona var gravid. Seinhøsten 1974 landet den unge økonomen på Fornebu flypass. Det første han så, var snøen.

– Den var overalt. På veier, fortauene, fjellet og jorda … Alt var hvitt. Jeg ble kjørt til en ny hybel på Furuset, og til og med der dekket snøen halve vinduet utenfor. Heldigvis var det varmt og veldig koselig inne, sier han i dag.

Så begynte Soofi i jobben der han skulle pakke kjøtt i esker. Men han var ikke sterk nok, mente sjefen.

– Jeg fikk sparken etter to uker, og da ble jeg redd. Men jeg fikk heldigvis ny jobb på et slakteri. Så på kjøttfabrikken til Jens Evensen, hos Oslo Sporveier som billettselger … Vi tok med glede jobbene nordmenn ikke ville ha, og sammenliknet med i Pakistan tjente vi gode penger, sier Soofi.

Det ble mange jobber for Soofi: Morsmålslærer på ulike skoler, så Postverket og så enda mer ­morsmålsopplæring. Fra 1980-tallet og til i dag har Soofi drevet en liten bokhandel på Grønland i Oslo.

Mange av Norges nye arbeidsinnvandrere på 1970-tallet var muslimer, eller muhammedanere, som de ble omtalt som på den tida. Det var rundt 5–6000 av dem midt på 1970-tallet, og de fleste bodde i Oslo-området.

– Jeg kom for å bli norsk, men Norge fortalte meg at jeg var en gjestearbeider og at jeg aldri kom til å bli norsk, sier Soofi.

Han meldte seg inn i fagforeningen Pakistan Workers Welfare Union (PWWU). Der startet de jobben for å få bygget Norges første moské og kultursenter, for å samle muslimene.

– Vi innvandrere hadde mange utfordringer på den tida, så jeg ble tidlig veldig aktiv i arbeidet for en vellykket integrasjon, sier han.

EKSTRAJOBB: En ung Muhammad Anwar Soofi på jobb i Jens Evensen-butikken, der han ryddet flasker på kveldstid. Foto: Privat
EKSTRAJOBB: En ung Muhammad Anwar Soofi på jobb i Jens Evensen-butikken, der han ryddet flasker på kveldstid. Foto: Privat Vis mer

Representantene for det pakistanske miljøet la fram ønsket om å bygge en moské og et islamsk kultursenter, aller helst i nærheten av Oslo S slik at også muslimer i andre deler av landet kunne få tilgang. Målet var å samle alle muslimske ­religiøse og kulturelle aktiviteter i et mangfoldig senter, samt å forbedre kontakten både muslimene imellom og med vertslandet, ifølge Soofi.

Både Egypt, Saudi-Arabia og Libya viste tidlig interesse for å bidra økonomisk til å få bygget en moské i Oslo sentrum. Også Tunisia meldte etter hvert at de var «høyst interessert», og ville «forsyne senteret med religiøse artikler eller annet utstyr», skrev landets generalkonsul til Oslo-­ordføreren i et brev fra 1984.

Allerede på 1960-tallet var misjonering en viktig del av Saudi-Arabias politikk for å få makt og innflytelse i verden. De neste tiåra ble milliarder av dollar fra landets nye oljerikdom brukt på å nå målet om å få verdens muslimer til å følge Saudi-Arabias svært strenge og bokstavtro form for islam, wahhabismen.

Skjult støtte fra autoritære stater

Kryptert tips
moske grafikk pengesedler

I dag ville mosképlanene til de pakistanske fremmedarbeiderne trolig blitt avslått, på grunn av de utenlandske finansieringsplanene. Så seint som våren 2020 ble politikerne på Stortinget enige om en ny troslov: Her blir det slått fast at trossamfunn som mottar økonomisk støtte fra land uten trosfrihet kan miste statsstøtte. Dette fordi politikerne – fra SV, via Ap til Frp – frykter at finansiering fra Midtøsten kan komme med krav om gjenytelser, føre til radikalisering eller bidra til at ekstremistisk tankegods spres.

Men på slutten av 1970- og starten av 80-tallet var politikerne positive til å la landets nye minoritet få et eget sted å være. At deler av prosjektet kunne bli finansiert fra utlandet, var ingen bekymring blant politikerne.

PARKERINGSPLASS: Vaterland og Grønland i 1979. Den store tomta vest for Akerselva, der Oslo Spektrum og Oslo Plaza ligger i dag, gjør nytte som trafikkmaskin og parkeringsplass. Foto: NTB
PARKERINGSPLASS: Vaterland og Grønland i 1979. Den store tomta vest for Akerselva, der Oslo Spektrum og Oslo Plaza ligger i dag, gjør nytte som trafikkmaskin og parkeringsplass. Foto: NTB Vis mer

Muslimene hadde mange hjelpere i arbeidet med å få bygget en moské. En av dem var den gamle krigshelten og stortingsrepresentanten Theodor Broch (Ap). Han var advokat for Fremmedarbeider­foreningen (FAF), som var blant dem som ønsket å få bygget en moské. Broch reiste til London for å se på moskébygg, og kom hjem full av inspirasjon etter å ha besøkt folkene som bygget den store moskeen i Regent’s Park. Broch anbefalte FAF om å søke finansiering i utlandet, først og fremst hos saudiaraberne i Muslim World League (MWL). De hadde også finansiert moskeen i London, ifølge Soofis notater.

VELVILLIGE: Både daværende utenriksminister Knut Frydenlund og statsminister Trygve Bratteli mente muslimene burde få et sted å be og møtes. Her er de to avbildet i Stortingets kantine i 1975. Foto: NTB
VELVILLIGE: Både daværende utenriksminister Knut Frydenlund og statsminister Trygve Bratteli mente muslimene burde få et sted å be og møtes. Her er de to avbildet i Stortingets kantine i 1975. Foto: NTB Vis mer

I juli 1974 ble statsminister Trygve Bratteli informert om at «Rabita-e-alam-e-islam» var villige til å finansiere etableringen av Oslo-moskeen. Denne organisasjonen er i dag kjent som MWL, og har vært Saudi-Arabias religiøse arm ut i verden siden oppstarten i 1962.

Også Dagbladet støttet muslimenes ønske, i nyhetssaken «Muhammedanere i Oslo kjemper for en Moské»: «De aller fleste muhammedanere i Norge er fremmedarbeidere. Ikke bare står de aller nederst i den norske sosiale lagdeling – de blir også trakassert åpenlyst etter hvert som fremmedhatet i Norge har grepet om seg. Hvis de hadde fått en moské, skal de komme gjennom sitt utenlands­opphold med selvrespekten i behold», skrev Dagbladet-journalist Olav Trygve Storvik i januar 1976, og fortsatte:

«5000-6000 mennesker er en stor menighet. Hadde de vært nordmenn ville de ha hatt en ­statskirke for lengst. (...) De muhammedanske fremmedarbeiderne betaler også skatt, men deres skattepenger går til norske kirkebygg. Nå har de imidlertid søkt Oslo kommune om en tomt for moské», skriver Storvik, før han oppfordrer Oslo-politikerne til å finne en tomt til muslimene.

Oslo-politikerne var positive til å skaffe de nye borgerne et sted, og eiendomssjef i Oslo Tormod Hellesnes foreslo at muslimene kunne få bruke Døvekirken på Bislett til moskélokale, ifølge Soofis arkiv. Men bygget falt absolutt ikke i smak:

«Den var for liten, var ikke utsmykket som en moské og var dårlig plassert, mellom restauranter som selger svinekjøtt og alkohol».

«FAF akter ikke å besøke det stedet igjen», skrev Soofi i notatene sine.

Da tilbød kommunen Torshov-teateret Soria Moria som mulig erstatning. Men moskéforkjemperne ønsket ikke å ta i bruk et gammelt bygg.

– Vi ønsket å bygge en ordentlig moské og et kulturhus, sier Soofi i dag.

Etter avslaget av Soria Moria fortsatte leitinga. Ordfører Albert Nordengen og de andre politikerne ville gjerne hjelpe det muslimske miljøet med en moské, og undersøkte hvor det kunne være mulig å finne en ledig tomt.

I 1977 vant Soofi valget og ble generalsekretær i PWWU. Allerede året etter, i 1978, tapte han ledervalget, og andre krefter i den pakistanske fagforeninga tok over styringa for moské-planene.

FEIRING: Pakistan Workers Welfare Union feirer hjemlandets 32. uavhengighetsdag i Folkets Hus i Oslo 14. august 1979. Da uten Soofi som leder. Foto: NTB
FEIRING: Pakistan Workers Welfare Union feirer hjemlandets 32. uavhengighetsdag i Folkets Hus i Oslo 14. august 1979. Da uten Soofi som leder. Foto: NTB Vis mer

Men pakistanerne var langt fra alene om å ønske en moské i hovedstaden. En av de ivrigste var den egyptiske ambassadøren til Norge, Gamal Naguib. Han hadde et godt forhold til Norges utenriksminister Knut Frydenlund.

– Mange, inkludert utenriksminister Knut Frydenlund, var engasjert i saken. Den egyptiske ambassadøren var initiativtaker og den som innkalte de ulike lands ambassadører til møtene våre. Han brant virkelig for denne saken, forteller Houchang Fathi, arkitekten som etter hvert tegnet den foreslåtte moskeen og kultursenteret. I dag er han pensjonert dr. arkitekt fra NTNU i Trondheim.

Den egyptiske ambassadøren var klar på at Norge måtte få sin første moské.

– På den tida der, i 70- og 80-åra, hadde Norge en sjømannskirke i de fleste land i Midtøsten. Da var det også naturlig å ha en moské i Norge, pleide den egyptiske ambassadøren å si til utenriksminister Frydenlund, forteller Fathi.

Ambassadøren og arkitekt Fathi møttes noen ganger på ulike sammenkomster i hovedstaden på den tida. En kveld var også utenriksminister Frydenlund på plass.

– Våren 1979 var vi samlet i den egyptiske ambassaden. Da spurte den egyptiske ambassadøren om utenriksminister Frydenlund kunne fikse en tomt for å bygge en moské. Siden finansrådmann Bernt Lund også var der, spurte Frydenlund ham, sier arkitekt Fathi og fortsetter:

– På den tida var det et stort prosjekt gående på Vaterland, men som til slutt ikke ble noe av. Derfor var det mange ledige tomter der. Vi fikk beskjed om å komme til Rådhuset for å se på en tomt, sier Fathi.

Dagen etter dro ambassadør Naguib og arkitekt Fathi til finansrådmann Lund på Rådhuset.

– Han lurte på hva vi syntes om tomta ved elva, og den mente Naguib var perfekt. Så da begynte vi å jobbe mot å bygge der, sier Fathi.

I april 1979 klarte moskékomiteen å overtale bystyret til å selge dem tomta på Vaterland, som den gangen var et uregulert område i Oslo by. Stiftelsen Islam senter Oslo ble opprettet, ved hjelp av daværende høyesterettsadvokat Jon Wikborg og de nye lederne i PWWU.

VENDT MOT MEKKA: Den planlagte moskeen ville blitt Oslo og Norges første moské, om den hadde blitt ferdigstilt. Bygget var hovedsakelig tenkt finansiert gjennom midler og gaver fra muslimer i islamske land. Foto: Oslo byarkiv
VENDT MOT MEKKA: Den planlagte moskeen ville blitt Oslo og Norges første moské, om den hadde blitt ferdigstilt. Bygget var hovedsakelig tenkt finansiert gjennom midler og gaver fra muslimer i islamske land. Foto: Oslo byarkiv Vis mer

Vaterland er området mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva i Oslo. Området fikk kallenavnet moskétomta på folkemunne, og er der Oslo Plaza og Oslo Spektrum står i dag. Selve moskétomta er i dag et friområde bak disse to byggene, og heter Vaterlandsparken.

De fleste politikerne var for prosjektet og plasseringen, men under bystyrebehandlingen høsten 1979 fikk Fremskrittspartiets Carl I. Hagen protokoll­ført at «mange Oslo-borgere ser med bekymring på planene for et større Islamsk kultursentrum på den meget verdifulle og sentralt ­plasserte Vaterlands-tomta».

– Jeg husker ikke annet i dag enn at jeg var skeptisk til islam allerede da, og jeg er blitt mer skeptisk etter hvert som jeg har lest og lært mer. Jeg har alltid vært opptatt av at de skal følge norske lover og regler, sier Carl I. Hagen i dag.

BOKHANDLER: Muhammad Anwar Soofi (78) har jobbet som lagermedarbeider, i kjøttbutikk, som morsmålslærer og mye annet. De siste tiåra er han kjent som bokhandleren på Grønland. Det er også skrevet bok om ham. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
BOKHANDLER: Muhammad Anwar Soofi (78) har jobbet som lagermedarbeider, i kjøttbutikk, som morsmålslærer og mye annet. De siste tiåra er han kjent som bokhandleren på Grønland. Det er også skrevet bok om ham. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Men flertallet ønsket å la muslimene få bygge moské og kultursenter på moskétomta. Arkitekter ble hyret inn, brosjyrer laget og kontakter ble pleid. Planene var omfattende. I tillegg til moskeen, skulle det være et seks etasjers kultursenter med forsamlingslokaler og bibliotek. Det skulle også etableres undervisningslokaler til både barn og voksne, sosial- og helsetjeneste, boliger, kontorer og forretningslokaler. Bygget inneholdt både kupler, minaret og ornamenter, og hadde både ytre og indre rom. Siden moskeer bygges mot Mekka, islams helligste by, ble også reguleringen av moskétomta og bygningene vendt den veien.

«Alle muslimer bosatt i Norge, uansett nasjo­nalitet, kan bli medlemmer av Islam Senter Oslo», sto det i brosjyren. Initiativtakerne var inspirert av en moské i Washington.

– De hadde nettopp bygget en fantastisk moské som både sjiamuslimer og sunnimuslimer delte. Det var meningen i Oslo også, forteller arkitekt Houchang Fathi i dag.

Fathi forteller videre at både utenriksminister Frydenlund, finansrådmann Lund og den egyptiske ambassadøren hadde samme mål:

– De ønsket å skape grunnlag for en bedre integrasjon og gjensidig kjennskap mellom de nye borgerne og nordmenn flest. Kultursenteret skulle blant annet bidra til at nordmenn ble kjent med kulturene til landets nye borgere, men også til at barna som ble født i Norge skulle bli kjent med kulturen der foreldrene deres kom fra, sier Fathi.

«Det er et bygg på 11 000 m², som er kostnads­beregnet til 83 millioner kroner, planlagt å stå ferdig i slutten av 1984. Intensjonen er å samle alle muslimske religiøse og kulturelle aktiviteter i et mangfoldig senter, samt å skape mulighet for å forbedre kontakten både muslimene imellom og med vertslandet», står det i brosjyren som ble laget.

EGEN BROSJYRE: Islam senter Vaterland Oslo var godt i gang, og laget også egen brosjyre. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
EGEN BROSJYRE: Islam senter Vaterland Oslo var godt i gang, og laget også egen brosjyre. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Fathi dro selv, sammen med styret i Det islamske senteret, til den saudiske ambassaden i Stockholm for å presentere moskeen i 1980. Saudi-Arabia hadde gitt signaler om at de ønsket å delta i finans­ieringen av moskeen i Oslo. Men da moskékomiteen kom for å diskutere dette, sa saudierne nei.

– De ville ikke ta imot oss engang, sier Fathi.

Et par år seinere begynte saudierne likevel å engasjere seg i saken. I 1985 sendte saudiske Muslim World League et brev der de understreket at de ville bygge moskeen, men mente at de kunne få tomta gratis av Oslo kommune.

Kvadratmeterprisen var allerede basert på en takst fra 1980, mens tomteprisene i Oslo siden hadde steget voldsomt. Kommunen ville ha en høyere pris, mens advokat Wikborg nektet. Sam­tidig presset Carl I. Hagen på for å omregulere tomta til næringsformål.

– Det ble bare tull med saudierne. Vi hadde tomta og alt var klart, men de ville plutselig ikke betale for tomta, men ha den gratis. Islam senter-styret sa jo at det ikke er noen som gir bort en gratis tomt, men det førte til at det hele rant ut i sanden, forteller arkitekt Fathi.

Men det var ikke saudierne som satte siste punktum for moskétomta, forteller Muhammad Anwar Soofi.

– Det var strid muslimene mellom her i Norge. Så lenge Vaterlands-tomta står uten en moské, er det en skam for pakistanerne. Vi er 50 000 pakistanere i Norge i dag. Likevel er vi en svak gruppe. Fordi vi alltid krangler, sier Soofi oppgitt.

Han tenker stadig tilbake på moskétomta.

SKAMMER SEG: Muhammad Anwar Soofi jobbet dag og natt for en stor-moské i Oslo. Det gikk ikke slik han håpet. Video: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

– Jeg er fryktelig lei meg for at vi ikke lykkes. Vi skulle ha bygget en kongelig norsk moské på den tomta. En moské til Gud og ikke til noen spesiell retning innenfor islam. Norge hadde vært et rikere og mer mangfoldig samfunn om vi hadde klart det, sier Soofi.

I dag er moskétomta blitt til Vaterlandsparken.

– Jeg håper fremdeles at vi kan få en moské der. Et sted der alle som vil kan gå og be, sier Soofi.

Til tross for at det aldri ble noe av moskeen, har prosjektet satt varige spor i Oslo.

– Vaterland var ikke regulert til noe den gangen. Jeg tegnet jo moskeen slik at bygget vendte mot Mekka, og gatene rundt går parallelt. Det førte til at alle bygg som ble tegnet etter moskétomta, ble regulert i samme retning, sier arkitekt Fathi, og legger til:

– Oslo Plazas fasade peker mot Mekka av den grunn.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer