Amerikanske øyeblikk

Biler, jukebokser, nygifte par og mennesketomme highways. Robert Franks fotobok «The Americans» har vært med på å forme vårt bilde av USA. Nå sendes 50-åringen ut på nytt.

Et amerikansk flagg som vaier i vinden, og dekker ansiktet til en kåpekledd kvinne som står inne i en leilighet i en mursteinsgård og titter ut, med en annen kvinne i liknende positur i vinduet ved siden av. Den knappe tittelen forteller at bildet viser «Parade - Hoboken, New Jersey». En bil som hviler på skrå i veikanten på en ensom vei, med en kvinne og en liten gutt som støtter seg mot hverandre i baksetet. «U.S 90, en route to Del Rio, Texas», står det ved siden av bildet av den forlatte bilen. Eller er den forlatt? Venter kvinnen og barnet på en mann som skal kjøre dem videre? De to fotografiene rammer inn en av etterkrigstidas mest berømte fotobøker, sveitsiske Robert Franks «The Americans». I år er det 50 år siden boka ble utgitt første gang, i Paris, og i den anledning sender det tyske prestisjeforlaget Steidl, i tett samarbeid med fotograflegenden selv, ut en nyutgave.

Etter å ha arbeidet med motefotografi i New York seint i 1940-åra og blitt kjent med den ekstremt innflytelsesrike fotografen Walker Evans, fikk Robert Frank (f. 1924) i tiåret etter et Guggenheim-stipend som gjorde det mulig for ham å reise USA rundt med bil og kamera. Midt på 1950-tallet la han ut på flere omfattende turer. Med seg hjem tok han nærmere 30 000 bilder. Han fotograferte cowboyer på rodeo, jukebokser i skrint befolkede barer i Las Vegas og New York City, nyopptatte studenter i mørke kapper på prestisjetunge Yale og et lykkelig ungt par i Renos City Hall. Han fotograferte voksne og barn, fattige og rike, transvestitter og ektepar, svarte og hvite. Han fotograferte arbeidsplasser, restauranter, politiske møter, begravelser, tv-studioer, filmpremierer, parkliv, storslagne fester og en rodeoantrukket ung herre i New Yorks gater. Ikke minst fotograferte han veier, bensinstasjoner, biler og menneskene som kjørte i dem. Franks gåtefulle, tilsynelatende lett skjødesløse «snapshots» av øyeblikk fra 1950-åras amerikanske kontinent, viser et folk i stadig bevegelse. Men det er uvisst hvor de urolige menneskene er på vei hen.

Mannen som først publiserte «Les Américains», som boka da het, var den tidligere medisinstudenten Robert Delpire, som i 1951 hadde startet et fotobokforlag der han siden hadde publisert både Brassäi og Henri Cartier-Bressons arbeid. Men om store navn som Simone de Beauvoir og William Faulkner skrev introduksjonstekster til den franske utgaven, var det beatlegenden Jack Kerouacs slentrende tekst, som året etter ledsaget bokas amerikanske utgave, «The Americans», som skulle bli stående som det definitive monumentet over Robert Franks personlige, muligens pessimistiske, billedverden: Frank «sugde et trist dikt rett ut av Amerika», ifølge Kerouac; sveitserens bilder fanget «den sprø følelsen i Amerika når sola varmer gatene og musikk kommer ut av en jukeboks eller fra en begravelse i nærheten». Da boka kom ut på Grove Press i New York i 1959, ble den begynnelsen på en fotografisk revolusjon. Men uten forløpere var den ikke: Utgivelsen gikk i tydelig dialog med Walker Evans’ like berømte bok fra 1938, «American Photographs».

Fotobokhistorikerne Martin Parr og Gerry Badger kaller «The Americans» en «shabby shocker of a book», og skriver i «The Photobook. A History» om hvordan Franks bilder sto i skarp kontrast til dokumentartradisjonen som kjennetegnet både datidas store amerikanske billedblader og den berømte Museum of Modern Art-utstillingen «The Family of Man» i 1955 (selv om Frank faktisk var representert med seks bilder der). Utstillingstittelen forteller om en lett naiv humanisme som representerer noe ganske annet enn Franks røffe, forfallsorienterte melankoli, hans tidvis uskarpe «beateksistensialisme». Fra Kerouac hadde Frank hentet det historikerne kaller en «other-side-of-the-tracks»-ikonografi som ga de 83 «The Americans»-fotografiene en hittil ukjent gjenklang i tiåret som framfor noe er blitt regnet som den familieorienterte konservatismens høytid i amerikansk etterkrigstid. Franks hemmelighetsfulle bilder er sterkt assosiasjonsskapende, men de forteller alt annet enn entydige historier. Parr og Badger sammenlikner dem med en saksofonsolo av Charlie Parker, og hevder at boka banet vei for de store fotografene som skulle følge i Franks fotspor de neste tre tiåra, da et mer personlig og poetisk billedspråk à la Frank ble vanlig: «Det finnes en mengde temaer - trist, glad, bitter, trassig, sint, sorgtung - men bare en finale». Bokas finale er allmennmenneskelig - døden.

I den toneangivende boka «Art since 1900» (2004) gir fire av vår tids ledende kunsthistorikere en mer politisk fortolkning av Franks klassiker: «Selv om den er kontemplativ, er «The Americans» fortsatt merket av den dokumentariske impulsen til å gjøre fotografi til et redskap for politisk opplysning og sosial forandring, og Franks ledemotiver signaliserer hans diagnostiske klarhet: repetisjonen av og den sentrale plassen til bilder av det amerikanske flagget, bilen og mediekulturens teknologier (kinoer, fjernsyn og jukebokser) identifiserer kreftene som former den amerikanske forbrukerkulturens økende dominans...». De fire understreker også Franks tematisering av sørstatenes raseskille, og plasserer ham dermed langt på vei inn i tradisjonene Parr og Badger i større grad ser Frank som et brudd med. Det sier en hel del om de mange fortolkningsmulighetene i «The Americans», om rikdommen, åpenheten og uutgrunneligheten som preger Franks uforliknelige portrett av 1950-åras amerikanere.

kabu@dagbladet.no

Ny æra: Med «The Americans» tok Robert Frank det ultimate portrettet av 1950-åras USA og utfordret, med sine uvante virkemidler, datidas «gode smak» på en ekstremt innflytelsesrik måte.
Ny æra: Med «The Americans» tok Robert Frank det ultimate portrettet av 1950-åras USA og utfordret, med sine uvante virkemidler, datidas «gode smak» på en ekstremt innflytelsesrik måte.
Vis mer
Amerikanske øyeblikk
Dagbladets Kåre Bulie.