Amerikas matboks

Feit mat, og enda feitere former. Dineren er designlekkerbiskenen i den amerikanske veikanten.

EMPIRE DINER I NEW YORK, søndag formiddag:{ndash}To enveisstekte speilegg med bacon og fritert potetskrell, takk. Og en kopp kaffe. Svart. Og nypresset appelsinjuice. Eller, nei forresten... tror jeg trenger en Screwdriver.Sånn skal det låte, tenker du. Håret ditt er passe bustete etter en natts clubbing i The Meatpacking District. Du har kjøpt en kilo søndags-New York Times. Og satt deg på en rund barkrakk langs en disk, inne i en avlang blikkboks fra 1946.Hangoveren kunne ikke fått en mer kosmopolitisk korrekt innpakning. I likhet med alle andre i lokalet gjør du ditt ytterste for å se uanstrengt gatesmart ut. Som om du ikke gjør annet enn å sitte her på stamstedet til Iggy Pop og reparere. På den aller kuleste av USAs knapt 1000 gjenlevende dinere. EN GANG, før McDonald\'s, Taco Bell og Kentucky Fried Chicken gjorde både fastfooden og langs-veien-arkitekturen kjønnsløs, fantes det over 6000 av dem. Dineren er det klassiske amerikanske billigmatkonseptet, et sted for ujålete mat i rause porsjoner. Rektangulær som en togvogn, fiks ferdig levert fra fabrikk en gang på 30-, 40- eller 50-tallet. Komplett med fasade og interiør i strømlinjeformet krom, milkshakemaskin, jukeboks og vaffelpresse. Art deco-avrundede hjørner, gjerne i glassmurstein. Keramiske fliser lagt i grafiske mønstre på gulvet. Og med det lekreste neon på taket. «EAT HERE», en funklende forsikring om at jo visst, dette er en «DINER». Servitrisene het alltid Doris, Betty, Susie eller Debbie i dinerens glansdager. De hadde struttepupper og serverte pannekake med lønnesirup over den lange disken 24 timer i døgnet. Til ensomme trailersjåfører, politimenn, tenåringsgjenger og kjernefamilier. Du har sett det på film en million ganger. MEN DET VAR først etter at den systematisk var blitt knuffet i grøfta av burgerkjedene på 60- og 70-tallet, at noen skjønte at dineren er mer enn en Hollywood-kulisse. Den er et kultikon. I dag reiser et ukjent antall dinerspottere på kryss og tvers av USA for å beundre en velholdt Sterling, som det bare ble lagd syttitre av mellom 1935 og 1941. De diskuterer detaljene som skiller en 1947 Kullman Blue Comet fra en 1932 Worshester Semi-Streamliner. Akker seg over bølgen av nyåpnede kvasidinere i karikert 50-tallsstil. Og stimler til niende aveny og trettitredje gate i New York for å si «ahh!» i skinnet fra det retrorosa neonskiltet på Cheyenne Diner, en autentisk Paramount. Magasinet har kjørt fra kyst til kyst med Richard J.S. Gutemans bibel «American Diner Then & Now» på dashbordet. Og spottet etter beste evne. Her er våre fire still-going-strong-favoritter. Den femte på lista åpner snart i Bærum, som Norges første. Kanskje. trude.lorentzen@dagbladet.no

<HLF>EMPIRE DINER</HLF><QL><HLF>Adresse: </HLF> 10th avenue/22nd street, New York.<QL> <HLF>Type: </HLF> Fabrikklagd, av merket Fodero. 1946-modell.<QL> <HLF>Stil: </HLF> Oppjustert art deco de luxe.<QL> <HLF>Frekventeres av: </HLF> Iggy Pop. Debbie Harry. Hippe homser og kreative individualister fra Chelsea-området. Minus for litt pretensiøs stemning.<QL> <HLF>Dresskode: </HLF> Utstudert rufsete. Gatesmart 2nd hand og designerbohemsk. <QL> <HLF>Fra menyen: </HLF> «Piggy Platter». «Dagens hedonist-sandwich». Vanlig brownie, eller brownie-all-the-way. Skylles ned med 50-kroners maltmilkshake eller en Möet & Chandon til 500 raske.<QL> <HLF>Fin finesse: </HLF> Veggur i krom over bardisken, minner deg om hvordan livet farer forbi mens du sitter der og later som ingenting.
<HLF>BING\'S DINER</HLF><QL> <HLF>Adresse: </HLF> 10961 Merritt street, Castroville (liten landsby på vestkysten, «verdens artisjokkhovedstad» ifølge bannerne over hovedgata).<QL> <HLF>Type: </HLF> Berkeley/Oakland-trikk fra 1920-tallet, ombygd til serveringssted med primuskjøkken i 1946. <QL> <HLF>Stil: </HLF> Rustikk og antikvarisk, fra dinerens barndom. Rutete gardiner, respatexdisk og vaklete stoler med lakserøde skaiseter. <QL> <HLF>Frekventeres av: </HLF> Lokalbefolkning, spesielt interesserte og folk som har kjørt seg vill. Var i en årrekke Bing Crosbys hemmelige frokoststed, men da de tidligere eierne oppkalte dineren etter ham, sluttet han å komme. John Wayne er en annen fordums stamgjest.<QL> <HLF>Dresskode: </HLF> Cowboyhatt og boots er like gangbart som «God Bless America»-T-skjorte og hvite joggesko. <QL> <HLF>Fra menyen: </HLF> Pannekaker, hermetisk kjøttfarse og alt mulig med artisjokk i. <QL> <HLF>Fin finesse: </HLF> Originale trikkelamper i taket. Rutemalt linoleumsgulv.
<HLF>CHEYENNE DINER</HLF><QL> <HLF>Adresse: </HLF> 9th avenue/33rd street, New York.<QL> <HLF>Type: </HLF> Fabrikklagd, av merket Paramount. Ukjent årgang.<QL> <HLF>Stil: </HLF> Ærlig og ubesudlet art deco, med indianertwist (jamfør navnet, oppkalt etter et reservat i Wyoming).<QL> <HLF>Frekventeres av: </HLF> David Letterman. Nicolas Cage. Hugh Grant. Grekere. Nasale husmødre. Og et skranglete ektepar på minst 90 år. <QL> <HLF>Dresskode: </HLF> Variert. Alt fra jeg-er-ikke-kjendis-forkledning til gåstol. <QL> <HLF>Fra menyen: </HLF> Laksesmørbrød. Frisk fruktsalat. Pannekaker med kliss på. Dryppende feite cheeseburgere (Lettermans favoritt).<QL> <HLF>Fin finesse: </HLF> Høvdingmalerier og ei rekke 180 graders sladrespeil over disken.
<HLF>FOG CITY</HLF><QL> <HLF>Adresse: </HLF> 1300 Battery street, San Francisco.<QL> <HLF>Type: </HLF> Arkitekttegnet for Real estaurant Group, 1985.<QL> <HLF>Stil: </HLF> Nyklassisk diner i uovertruffen luksusklasse. <QL> <HLF>Frekventeres av: </HLF> Feinschmeckere, både innen arkitektur og gourmet. Særdeles highbrow. <QL> <HLF>Dresskode: </HLF> Sofistikert. I nakken på mange av gjestene står det Prada på lappen.<QL> <HLF>Fra menyen: </HLF> Kalvecarpaccio med trøffel-aïoli, så fresh at ortodokse dinernostalgikere snur i døra. Har også østersbar og god, egenbrygget Fog City Pale Ale.<QL> <HLF>Fin finesse: </HLF> Kobberskilt med stamgjestenes navn montert i flere av båsene. Morsomme meldinger ved inngangen «Get in here», «No crybabies», «Don\'t worry».