André, 31 år

I dag er jeg norsk. For inntil en måned siden visste jeg ikke hva jeg var. En moderne landstryker kanskje, en romantiker som startet livet i en venezuelansk overklassefamilie, hvor alle de voksne hadde smittsomme brister de fylte igjen med alkohol, dop og hemmeligheter.

Ronald

«Jeg hadde ødelagt livet mitt. Jeg hadde ingenting lenger.»Les mer→

Hedda, 45

«Et nytt barn begynte å vokse i magen min, et barn som ikke har noe av mitt arvemateriale.»Les mer →

Per

«Du vet, man ble dytta på en del forskjellig under krigen.»Les mer →

Nina

«Den ene dagen var mamma frisk, den neste natta sviktet hjertet hennes.»Les mer →

Aisha

«Jeg var ung og dum og erklærte: Jeg trenger ingen utdanning, dere ser bare en taper!»Les mer →

Allerede som tiåring gjorde jeg opprør. Jeg ville ikke bli som dem og begynte på kostskole i USA. Etter fire år måtte jeg tilbake, men rømte videre til Europa da jeg var seksten. Alene streifet jeg omkring, blant prostituerte og andre velvillige som tok vare på meg, inntil jeg møtte en sju år eldre fransk kvinne. Etter noen måneders romanse sa hun: «Jeg er gravid», mens jeg svarte: «Jeg tror jeg er homofil».

Min unge alder frigjorde meg. Allerede før barnet ble født møtte jeg mannen jeg giftet meg med, i London da jeg var 18. Men på de fem årene vi levde sammen gikk han fra å være bioingeniør-student til å bli sjef i en internasjonal storbank, og det forandret også ham. Igjen ville jeg videre, og gjennom en omvei til Island, endte jeg i Norge. Her fikk jeg en utdanning og en base i mange år, men få norske venner. Å bare være sykepleier var heller ingen drøm, jeg ønsket meg ansvar, lede mitt eget team, i stedet stanget jeg i et glasstak.

I fjor orket jeg ikke mer av dette konservative, innesluttede landet, og jeg reiste til Australia – en nasjon av immigranter hvor mangfold er selve fundamentet. Der fikk jeg raskt både drømmestillingen og et stort nettverk, men etter noen måneder begynte jeg å kjenne på et savn i brystet. Etter kultur og tradisjoner. Til min store forskrekkelse skjønte jeg at feiringer jeg før hadde gjort narr av, som 17. mai og St. Hans, bandt folket sammen, selv når man ikke deltok, og en slik kultur fantes ikke i Australia. Jeg ville dit jeg følte meg hjemme, og hjem var plutselig blitt Norge. Når jeg så slik på det, var det ikke lenger så ille bare å være sykepleier, så lenge jeg kunne delta i alt dette andre jeg nå skjønte ga livet dypere mening.

Men allerede etter ett døgn tilbake i Norge satt jeg på et fly til Reykjavik, i panikk. Åtte dager i Island gjorde meg klar til å reise tilbake, og nå føles alt rett. Jeg er norsk og bare norsk nå, men det er krevende. For det norske skal bare være et supplement, jeg skal ikke miste meg selv på veien.

logo

Trykk på knappen under for alle historiene.

Gå til Benken ➞