Ankerkvinnen

TV 2 har ikke for vane å rekruttere russisktalende, kvinnelige kulestøtere. Men så dukket Siri Lill Mannes (34) opp.

- OG SÅ GNED HAN leggen sin mot meg. Sånn.- Mot beinet ditt?- Ja. Sånn som dette, sier Siri Lill Mannes og strekker de lange beina sine under bordet.- Og du hadde skjørt?- Ja, til hit.Hun peker på et sted omtrent midt på låret.- Så mens kamera går stryker Frithjof Wilborn, som sitter i shorts, sin legg mot din?- Ja, det var helt på slutten av sendingen. Han er morsom, da, Frithjof. - Morsom?- Å ja. Da jeg var fersk som programleder, gjorde gutta på sporten alt for å få meg til å le. Men nå ler jeg ikke så mye lenger.- Jo, det gjør du.- Nei. Jeg har jobbet med det. Jeg har jobbet med latteren.I BERGEN ER DET HØST, en riktig vakker sådan. Og på Hotel Norge er lunsjbuffeen satt fram. Ved bordene, bøyd over store tallerkener, sitter eldre damer tett. De har nye frisyrer og gamle klær, og de spiser som om det gjaldt livet. Bergens ungdom er andre steder, de er kanskje ikke så begeistret for buffé. Men Siri Lill Mannes synes det er fint. Hun synes visst alt er fint. - Deilig, sier hun til og med.Den tidligere kulestøtersken fra Karmøy har travle dager. Programlederjobben i TV2-nyhetene tar mye tid. Det gjør også barna Tord (9) og Silja (6). Nylig var hun i Kaukasus og lagde tv-reportasjer. Og for en som er ekspert på Tsjetsjenia, har det vært mange spørsmål å svare på den siste tida. Ikke minst etter gisseldramaet i Beslan. I fjor kom boka «Livvakt i helvete», der Siri Lill Mannes fortalte historien om den russiske soldaten Aleksandr Voda, og hans øyenvitneskildring fra Tsjetsjenia. Ei bok som gjorde det klart at det blide ansiktet med den prisbelønte nynorsken kan mer enn å presentere nyheter. - Systemet som fungerer i Tsjetsjenia i dag, er helt forferdelig. Jeg er sikker på at hvis vanlige russere hadde visst hva som skjedde i Tsjetsjenia, så hadde de forlangt at det skulle ta slutt. Men de får ikke vite hva som skjer. Det er problemet. ANKERKVINNEN HAR HENTET seg mat. For noen er det kanskje en overraskelse at Siri Lill Mannes i det hele tatt spiser, tynn som hun er. Men hun gjør faktisk det. Ikke «som en hest», slik TV2-kollega Morten Sandøy hadde sagt. Men hun spiser. Så mye som hun trener, må hun det. Tidligere denne dagen hadde hun ligget på magen hjemme i stua, i det gamle, rødmalte huset i Os. Hun hadde hørt på russisk rock, kanskje hadde hun sunget med på refrenget, hun er god i russisk. Hennes mann, næringssjef Tor Helge Eiken, var på kontoret. Barna var på skolen. Og hjemme i Os lå altså Siri Lill på gulvet og tok armhevinger. Men ikke for mange. En venninne av hennes mor hadde jo sagt det at Siri Lill hadde begynt å likne Skipper\'n. De som så hennes reportasje fra Georgia nå nylig, der hun gikk rundt i singlet, forstår hva morens venninne mente.- Men nå har jeg kuttet veldig ned på styrkeprogrammet. Det vises så fryktelig fort, sier hun. Og så ler hun igjen.- Hvorfor ler du så mye?- Jeg ler da ikke så mye. - På slutten av sendingene gliser du nesten alltid.- Men vi pleier å ha en god tone i studio. Det er viktig, for det er nok av triste nyheter. Hvis det bare er en elendighetsrevy, tror jeg ikke folk kjenner seg igjen. - Men Davy Wathne er da temmelig plump?- Jeg synes Davy er morsom, jeg.SIRI LILL MANNES. Lærerdatteren som fikk så gode karakterer at hun i dag nekter å snakke om det. Som vokste opp på bygda og ønsket seg til storbyen. Som reiste til Australia, og tok gymnaset på halvannet år. Som 18 år gammel tok Forsvarets russisk-kurs, som tidenes yngste. Men som mest av alt drømte om University of Oxford. Universitetet som hadde utdannet konger, statsministere og nobelprisvinnere.- Oxford, ja. Det var det som var drømmen.Hun ber om et øyeblikks pause. Vil ikke snakke med mat i munnen. - I Australia forsto jeg at jeg likte det britiske skolemiljøet. - Hva var det du likte?- Det var veldig fagorientert. Mindre kos, og mer fag, noe som passet meg godt. Jeg kjedet meg på ungdomsskolen, hadde det ikke vært for at jeg jobbet i radio ved siden av, så ja... Men i Australia fikk jeg jobbe. Og Oxford, det var en drøm.Da Siri Lill Mannes kom hjem til Karmøy etter studiene i Australia, tok hun opp telefonen. - Så ringte jeg til Oxford. Jeg fikk snakke med en hyggelig gammel dame med fantastisk Oxford-dialekt. Hun sendte meg søknadsskjema og prisene for å studere der.Hun retter på servietten, smiler. - Dessverre var de også ganske fantastiske.I DEN LILLE BYGDA Vea, på Karmøy utenfor Haugesund, står ei 12 år gammel jente og kaster stein. Det er tidlig 80-tall, håret hennes er høyt, vinden river i det. I hånda hennes, tett mot brystet, holder hun en tre kilo tung stein. Det er en god stein, hennes far har funnet den i fjæra. Hun snurrer kroppen rundt, skyter den tynne armen fram, og slipper steinen. Plukker den opp, og støter den fra seg igjen. Forsøker å få kraften gjennom steinen, slik hun har lært. Hvis hun står på, rekker hun enda noen kast før andakten begynner. Bedehuset ligger like over gata.- Jeg var ikke spesielt sterk, men jeg var teknisk god.Siri Lill Mannes rødmer. At hun en gang var et stort talent innen kulestøt, er ikke lett å forstå. Som hennes mann sier det i dag: «Hun har vel ingen typisk kulestøter-kropp.»- Jeg var liten den gangen også, sier hun selv.Likevel vant hun Tyrvinglekene i Oslo tre år på rad. Takket være en god teknikk, og en utrolig vilje. Et par av rekordene hun satte den gangen, står fortsatt. Med håndledd som fyrstikker ble Siri Lill Mannes tatt ut til en nasjonal samling for landets beste kulestøtere. Hun slo kraftige, østtyske jenter i internasjonale konkurranser. Men så fikk hun beskjed om å legge på seg. Hvis hun ville bli bedre, var hun nødt til det.- Da sluttet jeg, og dro til Australia.- De sa du måtte gå opp ti kilo?- Ja. Og det var helt uaktuelt.5. SEPTEMBER 1992, BERGEN. I Grieghallen danser Dan Børge Akerø rundt seg selv. Det er TV2s aller første sending, og programleder Akerø er spinnvill. Kongen holder tale. Kjell Bækkelund og Sputnik gjør en duett det seinere skal snakkes lenge om. De første TV-bildene flimrer over skjermen, og en festkledd Gro Harlem Brundtland mener dette lover godt. Og mellom alle de elleville innslagene, midt oppe i all festen, kommer et innslag fra Somalia. 22 år gamle Siri Lill Mannes er sendt sørover for å dekke sultkatastrofen. Hun har et alvorlig ansikt. Et lite sekund stopper festen opp, gjestene ser ned i gulvet, de kjenner ubehaget.Dette er Siri Lills første reise til Somalia. Etter kort tid drar hun ned dit igjen.- Jeg husker vi landet i Mogadishu. På den tida var det mange fly som ble beskutt, så det var ganske spennende. Vi var glade vi kom oss ned. På bakken sitter bevæpnete vakter i en lastebil og venter på Siri Lill og fotografen fra TV2. Det lille, uerfarne teamet skal lage TV2s første egne utenlandsreportasje. Plutselig går det av et skudd, og en av vaktene faller av lasteplanet. Han har skutt seg selv i hodet.- Han drev og klødde seg under haka med kalasjnikoven. Det var ikke så lurt.«DET VAR IKKE SÅ LURT.» Akkurat sånn beskriver Siri Lill Mannes det, kaldt og rolig. En afrikansk mann har blåst av seg hodet, hun er 22 år gammel og står like ved. Det må da ha vært en fullstendig sinnssyk opplevelse? - Det høres helt forferdelig ut, men jeg tenkte faktisk ikke så mye over det. Det var sånn det var der nede. Folk døde på alle kanter, det var som å være i en film. Man beskytter seg ved å gjøre jobben sin. - Noe av det må vel ha gjort inntrykk?- Det som derimot gjorde sterkest inntrykk, var å se alle ungene som døde av sult. Noe av den samme følelsen fikk jeg da jeg seinere møtte tsjetsjenske torturofre. Folk som har vært i konsentrasjonsleirer i russisk varetekt. Jeg har sett de skadene de har vært utsatt for, helt groteske ting. Å se mennesker som er fysisk lemlestet, uskyldige ofre i en meningsløs krig, det er sterkt. - Hva har det gjort med deg?- Du blir forferdelig opprørt. Fordi det er så utrolig urettferdig.ÅRA SOM UTENRIKSREPORTER er heftige. Siri Lill Mannes møter noen av verdens største politiske ledere. Hun treffer Nelson Mandela den dagen han blir valgt til president. Hun møter Tsjekkias leder Vaclav Havel i Praha. Men så, etter tre år i TV2 får hun og ektemann Tor Helge Eiken sønnen Tord.- Det var fantastisk. Jeg hadde aldri vært typen som drømte om å få unger, kanskje det var derfor det var så utrolig flott. I den første svangerskapspermisjonen kjedet jeg meg ikke et sekund. Jeg begynte å lese om Tsjetsjenia, og jeg gikk på Universitetet med Tord på magen. Å være i den permisjonen er kanskje det fineste jeg har gjort. Tre år seinere får Siri Lill Mannes et nytt barn, datteren Silja. Det er tid for en ny barselpermisjon, og mer lesing. Hun skulle så gjerne ha gjort ferdig det hovedfaget hun begynte på da hun hadde født Tord. Ikke minst fordi veilederne hennes, professor Alf Grannes og Odd-Bjørn Fure, var så enormt inspirerende. Sommeren 1998, tre måneder etter at hun fødte Silja, begynner hun for alvor å lese. - Hvordan fikk du det til?- Jeg fant ut av sovemønstret hennes. Hun sov regelmessig om dagen, og våknet bare en gang om natta. Jeg fikk lest tre timer hver dag. Men det er et problem. Siri Lills veileder og inspirator er svært syk. Alf Grannes har fått diagnosen ALS, en dødelig muskelsykdom. Mannen som snakker 12 språk, sju av dem flytende, mister snart evnen til å snakke. Dersom Siri Lill skal bli ferdig med hovedoppgaven sin sammen med Grannes, må hun gjøre det i løpet av den høsten. For Alf Grannes er døende.- På eksamenen min kunne han ikke snakke. Han var kraftig lammet, men skrev inn spørsmål til meg på en maskin. Jeg tror jeg var den siste studenten han hadde.Siri Lill skriver ferdig sin hovedoppgave på fire måneder. Karakteren blir 1,8, som er sjeldent godt. Eller som hun selv sier:- Det var ikke så verst.HUN FORTSETTER Å FORTELLE om professoren. Om hvordan han satt i stolen sin, lammet, og sendte henne små meldinger. Alf Grannes fortalte Siri Lill Mannes om perspektiver. Om hvordan han, med sin korte tid igjen, hadde lært å sette pris på de små tingene. Som at hun, i en ellers alvorlig nyhetssending, kunne by på et smil.- Jeg husker nyttårsaften ved årtusenskiftet. Det var hans siste nyttårsaften, og jeg jobbet på nyhetene. Alf var lagt inn på institusjon, han klarte ikke lenger puste og svelge sjøl. Men han klarte å sende en e-post, der han fortalte hvor høyt han satte pris på jobben jeg gjorde. Særlig på en kveld som denne.Hun tar en kort pause.- Det er rart, men jeg har fått en del oppringninger. Særlig hvis jeg har jobbet i jula. Folk som har hatt det tøft etter en skilsmisse, som kanskje har sittet alene, uten ungene sine. Så ringer de meg og takker fordi jeg har hatt et smil under nyhetene. Det er sterkt. Jeg hadde aldri trodd at sånne ting kunne skje.I BERGEN GÅR KLOKKA FORT. Om to og en halv time skal den tidligere kulestøtersken Siri Lill Mannes på lufta. Hun skal diskutere saker, skrive introer, sminkes, og kanskje spise litt. Før hun klokka 18.30, i et pent, men ikke for pent antrekk, skal bringe krig og elendighet, men også et smil, til seerne. - Jeg liker når det er høy puls. Jeg får gjort mye mer da. For eksempel liker jeg ikke å gå tur, jeg liker å springe tur.Hun har fortalt om den gangen hun løp 800 meter. Hvordan hun alltid ga alt de første fire hundre meterne. Så stoppet hun for å spy, før hun løp en runde til. - Du tenker aldri at du kan ha gått glipp av noe, sånn som du har levd?- Nei. Jeg synes jeg har fått oppleve masse. Så lenge du lever, lærer du. Siri Lill Mannes smiler. Hun vil aldri bli en intellektuell, sier hun. For det aller beste hun vet, er å springe over Vidden. Hun ser ut vinduene og opp mot de bergenske fjellene. Slettene der hun pleier å løpe i timevis. Der hun får ut grumset, hva nå det kan være. Noe er det nok. - Hvis jeg hadde en dag igjen å leve, ja da ville jeg gjøre det. Da ville jeg løpe over Vidden. thomas.holst-hansen@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen