Ankerkvinnen

Nyheter er det viktigste i livet for Mah-Rukh Ali (25) . Derfor er hun headhuntet til å fronte TV2s nye storsatsing.

DET ER MØRKT i Bergen. Vått og mørkt. Ifølge taxisjåføren regner det på søttitredje dag på rad. Men innenfor den strømlinjeformede resepsjonen i TV2-huset syder det. Kameraer surrer og skjermer skurrer. Aktiviteten er som i en bikube en varm vårdag. Grunnen synes åpenbar: 15. januar lanserer TV2 sin nyhetskanal, som skal ha døgnsendinger hver dag.

-  HEI, DET ER jeg som er Mah-Rukh!

TV2s yngste ankerkvinne hilser fra hofta. I nyhetsredaksjonen hersker det et kontrollert kaos av forberedelser og planlegging, justeringer og prøver. 25 år gamle Mah-Rukh Ali sitter rak i ryggen bak studiobordet og leser nyheter med utpreget nyhetsdiksjon. Hver dag skal hun og makkeren Terje Svabø sitte slik i fem timer mens fire digre tv-kameraer zoomer inn på dem. Hun har ikke tid til å snakke med oss nå.

Ved lunsjtider er arbeidsdagen over. Mah-Rukh har vært oppe siden halv tre om natta. Hun har lovet seg selv å ikke legge seg før Dagsrevyen hos konkurrenten NRK. Men det er ikke bare søvn som er mangelvare. Det er liten tid til å spise når man sitter fem timer i studio. Vi går ut i et regnfylt Bergen og inn på en tørr kafé. Etter at Mah-Rukh kom hit i fjor høst, har hun ennå ikke blitt særlig kjent i byen. Hun skal pendle fram og tilbake fra Oslo. Når hun har jobbeuke, blir det tid til lite annet enn jobben.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MAH-RUKHS JOURNALISTKARRIERE begynte etter at hun som fjortenåring skrev boka «Den sure virkeligheten» i 1996. Den handlet om hvordan det var å vokse opp som jente med pakistanske foreldre midt i Oslo. På dette tidspunktet hadde hun allerede skrevet for det antirasistiske bladet Samora. Mah-Rukh ble kontaktet av Klassekampen og spurt om hun kunne skrive en spalte om det samme temaet der.

-  Jeg har vært sterkt engasjert i dette, fordi det berører meg direkte. Noen har sagt at boka er svart-hvitt og bombastisk, men det er egentlig helt greit. For det var sånn jeg følte det da. Det var morsomt å få uttrykke seg over 160 sider i ei bok skrevet på pappas gamle pc nede i kjelleren.

Mah-Rukh har alltid vært glad i å uttrykke seg. Noe av æren får foreldrene Yasmin og Mujahid.

-  Jeg snakket norsk, punjabi og urdu flytende fra jeg var liten. Mamma var lærer og pappa journalist i blant annet NRK, og de er begge opptatt av språk og kultur. Så selv om vi vokste opp i Oslo og Norge, skulle vi kunne kommunisere med familien i Pakistan. I oppveksten snakket jeg norsk utenfor huset og med brødrene mine Haris (15), Sohaib (19) og Awais (22). Med foreldrene mine snakket jeg urdu og punjabi, eller norsk dersom det var noe veldig seriøst eller alvorlig, ler Mah-Rukh.

-  Når skjønte du at du ville ha en plass i offentligheten med engasjementet ditt?

-  Det har aldri handlet om det. Jeg engasjerte meg ikke i disse spørsmålene fordi jeg hadde veldig lyst til å bli en offentlig stemme. Jeg brydde meg fordi det rett og slett handlet om det som var rundt meg, om det å vokse opp som en muslimsk jente i Oslo og ha pakistanske foreldre. Men jeg har alltid hatt lyst til å bli journalist. Jeg har nok blitt inspirert av pappa. Jeg tror ikke det finnes uengasjerte journalister.

FØR HUN BESTEMTE seg for å studere journalistikk ved Høgskulen i Volda, dro Mah-Rukh til foreldrenes hjemland. I Lahore i Pakistan tok hun en Bachelor of Artsgrad fra 2000 til 2002.

-  Hvordan var det å studere i Lahore?

-  Det var et større kultursjokk å komme til Volda seinere! Jeg er veldig glad for at jeg har opplevd Pakistan på egen hånd, utover det å få et sjeldent besøk fra slektninger derfra her i Norge. Jeg husker at vi sto på Fornebu og ventet på bestemor med varm kakao. Vi hadde ikke sett henne på fire år. Det var stort. Etter å ha studert der selv, føler jeg at jeg har fått et forhold til Pakistan, annet enn å ha foreldre derfra og kunne språket, sier Mah-Rukh ettertenksomt.

Da hun kom hjem gikk kursen videre mot nyhetsjobbing i Aftenposten og Dagbladet. I 2003 jobbet hun i NRK Dagsnytt, samtidig som hun begynte på journalistutdannelsen sin.

-  Jeg gikk i Volda i to år, men jeg var jo ikke der. Jeg jobbet som journalist i Oslo. Var det en vakt eller en jobb som dekket flyreise tur-retur Oslo, dro jeg.

ETTER TO ÅR i Volda pakket hun kofferten, vasket hybelen og satte seg på nattbussen som skulle ta henne hjem til Oslo. Da ringte mobiltelefonen.

-  Det var vaktsjefen i Dagsrevyen. Han spurte om jeg kunne sette meg på et fly til Pakistan dagen etter! En norsk kvinne var funnet død, og han ville at jeg skulle dekke saken. Så kom jordskjelvet der nede etterpå og jeg dekket det også. Det var veldig sterkt.

-  Så ble du programleder på NRK?

-  Nyhetsoppleser for NRK, ja. Men jeg laget også reportasjer.

-  Du ble NRKs første nyhetsoppleser med minoritetsbakgrunn på rikssendingene i 2005 og fikk mye oppmerksomhet. Føler du det har gått på bekostning av oppfattelsen av deg som journalist?

-  Nei, jeg skjønner interessen. På en måte er jeg glad for at jeg var den første. Det er hyggelig! Men på tv er jeg først og fremst journalist.

-  Vi kommer ikke til å få se deg som underholdningsprogramleder?

-  Nei, sier hun kontant. -  Nei, nei, nei! Det er gøy å komme gjennom ruta og hjem til mennesker, men jeg hadde ikke klart å gjøre det med noe jeg ikke interesserer meg for.

Fruktbollen er tømt, kaffen drukket opp. Mah-Rukh vil gå for å finne en elektrosjappe. Hun savner nemlig noe i TV2-leiligheten sin i Bergen sentrum: Selv om den er fullt møblert, mangler den noe av det viktigste. En radio. Dessuten kunne hun trenge en kaffekopp eller to.

PLANEN VAR å vende tilbake til skolebenken i år. Mah-Rukh ville studere statsvitenskap på Universitetet i Oslo og hadde kjøpt pensumbøker for 6000 kroner. Slik skulle det ikke gå.

-  Du ble headhuntet til TV2s nyhetskanal?

-  ...

-  Du søkte ikke på jobben?

-  Nei. Og det var jo veldig smigrende å bli spurt, kommer det blygt.

-  Jeg ble oppringt i høst. Det tok ikke lang tid

før jeg bestemte meg for å takke ja til TV2-jobben. Den var alt jeg kunne drømt om. Det er så tydelig

hos alle som jobber i Nyhetskanalen at vi er med på å skape noe nytt. Vi har ingen standard å lene oss på her i Norge. I framtida tror jeg nok det blir en

belastning at noen andre skal bestemme når du skal se på nyheter på ditt språk, sånn som det har vært hittil. De gamle formatene har vært så stramme. I

Nyhetskanalen blir det mer tid til å høre på folk.

Det blir mer rom for analyser, ikke bare meninger. Det er masse meninger i Norge, og det er fint, men den virkelig gode informasjonen man får fra dyptgående analyser har vi tradisjonelt ikke hatt her i landet.

-  Hvordan er det å være med på noe sånt?

-  Det er mye kaos, det er nytt for alle. Jeg er veldig spent på hvordan kanalen vil bli mottatt.

-  Kanalen har ikke vanlig ratingsystem?

-  Jeg har tenkt på det ... Jeg får et litt merkelig kick når jeg lager en sending eller når jeg vet at jeg har over en million seere. Man vil jo gjerne bli sett og hørt. Men jeg har aldri tall i hodet når jeg sitter i studio. Jeg har aldri tenkt: «Skitt, nå er det så mange som ser på!» Men det å sitte der med det røde lyset på, gir et kick. Jeg blir mye mer oppmerksom og skjerpet. -  Så du har med andre ord troen på kanalen?

-  Ja! Hadde jeg ikke hatt det hadde jeg aldri sluttet i NRK. Mange har spurt om vi trenger en egen nyhetskanal i Norge. Altså, ja, Norge er lite. Men det skjer mye i Norge. Og det skjer veldig mye i verden. Veldig mye vi aldri får tid til å lage noe på.

-  Men hva gjør du når du ikke er på jobb?

-  Ingenting! He-he ... Jeg gjør vel helt vanlige ting. Jeg har en jobb jeg elsker. Det er også hobbyen min. Det er gøy med denne farta, og jeg synes det er vanskelig å slappe av. Å gå til leiligheten for å hvile, blir veldig kjedelig. Men jeg skulle gjerne hatt en annen sær hobby. Malt, eller noe.

Hverdagsskifte: Etter fem timer i studioet er det deilig å fjerne sminka som har ligget på siden grytidlig morgen.
Shopping: Det er ikke mye hun trenger til leiligheten i Bergen. TV2 har fullmøblert den. Men et par kaffekopper er kjekke å ha, konstaterer Mah-Rukh og plukker et par hvite ned fra hylla.
Halvveis bergenser: Siden i fjor høst har Mah-Rukh pendlet til og fra Bergen. Hun holder ennå på med å orientere seg i den regntunge vestlandsbyen.