Anne Oterholm

Den første setningen, det første avsnittet i ei bok. Hvorfor det ble akkurat slik?

Forfatter: Anne Oterholm Bok: «Etter kaffen» (Gyldendal) Begynnelsen: «Jeg vet ikke hva jeg skal si. Julie bare ser. Som om hun ikke lenger skjønner hvem jeg er. Ikke vet hvorfor jeg står her. Om jeg bor her. Om jeg bare tilfeldigvis er innom. Snur seg plutselig rundt. Forsvinner inn i stua, hun også. Lang. Slank. Ung. Mer suveren enn meg. Har hele livet foran seg. Jeg snur meg. Jeg tenker ikke. Hva skal jeg tenke på? Hun kommer til å slutte å elske meg hvis jeg gjør det. All tilliten hennes til meg vil forsvinne.» Begrunnelsen: {ndash}Den siste siden er lik den første. Det vil si, det er omtrent ti nye linjer på den siste som ikke er på den første. Grunnen til at jeg har gjort det? Den er egentlig helt enkel. Et menneske som hadde lest det nesten ferdige manuset til «Etter kaffen» mumlet noe om forutsigbarhet. Er det ikke litt for opplagt at hun kommer til å forelske seg i denne typen? Jeg gikk tilbake til manuset mitt og leste. Og leste. Jo, det var opplagt. Og hva var feil med det? Ingenting. Det som var feil var at det iblant kunne se ut som om spenningen i boka skulle ligge i om Hanne kom til å forelske seg i sin datters kjæreste, eller ikke. Hvilket absolutt ikke var meningen. For fokus og interesse skulle rette seg mot: Hvorfor og hvordan i helvete er det mulig at en mor som ikke egentlig er en drittsekk, forelsker seg i sin datters kjæreste? Det var ikke meningen at det skulle være spennende om hun kom til å gjøre det eller ikke. Så dermed satte jeg slutten først. Spenningen punktert! Og da ble det vel innlysende at fokus måtte være et annet sted. Kanskje heller på selve forelskelsen? bente.bakken@dagbladet.no