Åpen kategori

Anja Garbareks (35) liv i London ble etter hvert så deprimerende at mamma måtte hente henne hjem til Norge.

-  JEG LIDER AV EN SYKDOM man burde ha piller mot.

Ansiktet med de umiskjennelige garbarekske vinkelbrynene og hakekløften lyser opp mens Anja Garbarek ler en uanstrengt triol i -  anslagsvis -  høy A.

En del av sykdomsbildet er visstnok at hun uavbrutt fører kranglevorne debatter med seg selv hvor siste taler aldri har rett. En annen at hun er så altfor følsom og inderlig. En tredje en forelskelse som altså er en sykdom og som regel slår seg på magen. En fjerde at hun blir deprimert -  som i sykdommen depresjon -  av ikke å få skape. En depresjon som for to år siden sendte henne hjem etter seks år i London og har gitt navn til hennes nye album «Briefly Shaking» som lanseres i disse dager. Mer om depresjoner siden.

Akkurat nå er hun for pratsom. Og svett, forteller hun og drar i den mildt sagt utvaskete T-skjorta med avklippete ermer og hull på skuldra. Jeg spør om det kan være det lumre været, men hun forklarer at det er menstruelt. Allerede med platedebuten for tolv år siden fikk Anja Garbarek ord på seg for å fortelle deg mer enn du er sikker på om du vil vite. Hun var tjueto, og albumet med den ganske presise tittelen «Velkommen inn» avstedkom kommentarer, brev og leserinnlegg om pinligdirekte tekster om sex og kjærester.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Det var noen som mente at jeg var for ung til å vite noe om sånt. Men det var jeg jo ikke. En mente det hadde noe med djevelen å gjøre, jeg husker ikke hva, det må jeg sjekke hjemme ...

NÅ ER DET BLITT trettifem år siden Anja kom til verden, komponert av Vigdis og Jan Garbarek. Datteren til den verdensberømte norske jazzmusikeren vokste opp i en blokkleilighet på Romsås. Og selv om Anja sier at drabantbyen ikke var så monoton og grå som sitt rykte, var hun ifølge folk som kjenner henne helt fra begynnelsen av sitt liv en umonoton og fargesterk kontrast til verden for øvrig.

-  Jeg var vel det. Jeg husker da jeg var åtte og på vei hjem med foreldrene mine fra Japan hvor jeg hadde forelsket meg i en gutt. På flyet spilte de «Yesterday». Jeg hadde aldri hørt Beatles hjemme hos oss, og denne låten ble så intens for meg. Noen dager etter begynte jeg i ny klasse og i den første musikktimen spilte læreren selvfølgelig «Yesterday», og jeg begynte å gråte. Det var jo helt naturlig for meg. Som et slags sirkusbarn som hadde hatt mest omgang med voksne kunstnere hadde jeg lært at å vise følelser var noe positivt. Gi seg tid til å kjenne etter, liksom. Så jeg satt der i klasserommet på Romsås og gråt fritt og voldsomt. Det var først i skolegården etterpå, da jeg oppdaget at de andre omgikk meg som om jeg var en smittsom sykdom, at jeg skjønte at det kanskje hadde blitt litt mye for dem.

DA ANJA VAR TRETTEN gjorde familien Garbarek den sosiologisk interessante forflytningen fra Oslo øst til beste vestkant på Frogner.

-  Jeg hadde annerledes klær. Foreldrene mine reiste utenlands og der fant moren min mye klær som jeg i ettertid ser at var kjempestilige. Men når du er tretten år vil du jo bare være lik de andre. Hjemme hos oss var det mye hjemmelagd. Jeg hatet hjemmelagd brød, og på skolen byttet jeg med en venninne som hadde ferdigbrød med servelat. Og da de andre dro til Mallorca på pakkeferie, var jeg pottesur fordi jeg måtte bli med foreldrene mine til Japan og sånne dumme steder ...

På skolen var Anja en av de irriterende elevene som ville kalle gult grønt fordi «hun følte for det.» Var under middels i matte og skrev det lærerne kalte «noe svevende» stiler. Og diktanalyser som var veldig inderlige, men helt feil.

På Nissen gymnas begynte Anja med teater - og skjønte hva hun ikke skulle bli.

-  Jeg trodde skuespiller var greia, men problemet var at jeg ikke fikk styre sjæl, jeg var en brikke som framførte andres ting.

Men det var heldigvis andre som skjønte hva hun skulle bli.

-  Jeg var med i en musikal på skolen, og en dag ringte Eivind Rølles fra plateselskapet BMG. Han ville høre om jeg kunne lage musikk.

-  Og det var da du sendte ham den orgasmetapen?

-  Jeg laget en demotape sammen med en kompis. Den er kjempefin. Orgasemetape?

-  Det var Eivind Rølles som kalte den det. På grunn av all stønningen ...

-  Jeg tror det var en journalist som ga den betegnelsen etter at jeg hadde prøvd å forklare meg. Eivind syntes kanskje at jeg var modig. Han tenkte vel at hun der kan vi få noe ut av.

Og det fikk de. Anja skrev tekster hentet fra dagbøker og egne dikt, og Håkon Iversen hjalp henne med musikken. Og det kan synes pussig i dag, men hun diskuterte samarbeid med Jørn Hoel og Frode Alnæs.

-  Det var gøy, men min musikksmak gikk mer i retning av Laurie Anderson, Billie Holiday og Kate Bush. Og Dalbello.

-  Kanadisk åttitallsdame med dramatiske sanger og høyt hår?

-  Ja visst. Og det var faren min som introduserte meg til de fleste av disse damene. Han lette alltid etter nye ting, musikere han kunne bruke og sånn.

-  Som din far komponerer du musikk, men du har fortsatt ikke lært deg å spille noe instrument. Er du lat?

-  Jeg har prøvd å spille piano hele mitt liv, men jeg har ikke tålmodighet. Musikken er der fordi jeg vil legge en tyngde på hva teksten handler om. Det er filmmusikk, på en måte. Det ville vært fint å kunne spille, så jeg fikk ut den musikken som er i hodet mitt der og da. Først og fremst er jeg en slik person som er nødt til å leke og skape selv. Hvis ikke, visner jeg.

MEN FØR HUN VISNET, blomstret hun. Med «Balloon Mood» som kom ut i 1996 til samlet hyllest fra musikkpressen. Så samlet at det mange mente hun ble snytt for Spelemannsprisen det året.

-  Noen fortalte meg at da programleder Vera Micaelsen leste opp de nominerte i kategorien Pop mumlet hun klart hørbart «...men hvor er det blitt av Anja da?»

En historie Vera Micaelsen for øvrig bekrefter på telefon og legger til:

-  Jeg var personlig indignert over at det skulle være greit å ikke like Anja, liksom. Men å se bort fra «Balloon Mood» var arrogant. Jeg hadde ikke klarert uttalelsen med NRK så, ja, jeg misbrukte min posisjon.

Om «Balloon Mood» ikke innbrakte pris, innbrakte det i hvert fall en ektemann.

-  John jobbet i studioet i London der vi spilte inn plata. Jeg sang og han skrudde på lydknottene i kon-trollrommet. Øynene våre møttes gjennom vinduet ... det var sånn klassisk tekniker-møter-kvinnelig-vokalist .

For dem som måtte innvende at dette ikke høres spesielt klassisk ut, kan nevnes at det nettopp er teknikerne som har sjekket opp staselige jentevokalister som Ingrid Bjørnov, Herborg Kråkevik og Gudny Aspaas.

-  Jeg ble kjempeforelsket. Da helga kom og vi ikke skulle jobbe i studio, tenkte jeg at han sikkert var en sånn type som vanket på Camden Market på lørdager. Så jeg dro dit. Tenkte at hvis jeg traff ham kunne jeg bare si sånn: «Oh, what are you doing here?» Når jeg er forelska kjennes det som jeg er sjuk, ikke sant?

-  Det setter seg i magen. Jeg gikk rundt der på markedet og fikk nesten ikke puste. Og så...

-  Ja?

-  Vet du hvor svært London er, eller? Selvfølgelig traff jeg ham ikke.

Hun ler fornøyd.

-  Vi begynte å jobbe igjen, og selv om jeg syntes John flørtet med øynene, kunne jeg jo ikke vite om han var like forelsket som meg. Kanskje var han likedan mot alle syngedamene som var innom. Dessuten syntes jeg han hadde sånne gå-til-sengs-øyne. Jeg kunne jo ikke vite da at John var verdens snilleste, uskyldige, ingen-vil-ha-meg-fyr som syntes jeg var helt uoppnåelig. I tillegg var vi i et studio med masse folk. Så jeg gikk ustanselig på do og til kaffeautomaten i håp om å treffe ham på tomannshånd i en trang gang.

-  Aha, trang-gang-trikset.

-  Ja, og det var nettopp det som skjedde! Vi ble stående sånn tett opptil hverandre. Og så ... så kysset vi.

-  Sikker?

-  Eh, jeg husker ikke helt, jeg tenker jo litt sånn film da. Men jeg kunne kjenne lukten hans. Og det er kjempeviktig. At du liker lukten, altså.

DET MÅ HA LUKTET svært godt, for seks måneder seinere var Anja Garbarek og John Mallison gift og bosatt i London. Hvorfra «Balloon Mood» -  som i mellomtida var blitt oppdaget av London-avdelingen av plateselskapet RCA -  skulle erobre verden. Men London og verden er altså svære steder.

-  Jeg gråt to ganger i London. Den første gangen var da jeg fikk brev fra Barclays Bank som ønsket meg velkommen som kunde. Det var første gangen noen ønsket meg velkommen dit! Den andre gangen var da en fyr på plateselskapet sa at han og noen venner skulle på kino, og om jeg ville bli med? Jeg ble plassert mellom dem og satt der og så meg rundt og tenkte «Nå har jeg venner». Og da begynte jeg å grine. Jeg er så følsom, skjønner du. Gjør alle sånne små ting altfor store.

«Balloon Mood» ble den klassiske historien om norske artister-møter-store plateselskaper. Og store ting som ble små. Om nøkkelpersoner som plutselig hadde fått sparken, om lovede videoer som aldri ble laget og om gode anmeldelser og dårlig salg. Men Anja hadde allerede begynt å jobbe med neste plate, «Smiling&Waving» som kom ut i 2001. Men ikke på RCA.

-  RCA syntes det var en veldig sær plate. Det som gjaldt akkurat da var Spice Girls og boyband. Og jeg var kommet dit at jeg ikke hadde noe behov for å selge dette til deg, liksom. Jeg var frustrert og irritert. Da ringte jeg Per Eirik Johansen, som var platesjef på Virgin. Vi snakket, han kom over, hørte på plata og sa ja, dette vil han ha.

Det fikk han. Og Anja fikk Spelemannsprisen hun skulle hatt for «Balloon Mood». Riktignok i Åpen Kategori. Men det er kanskje der hun tross alt hører hjemme?

-  Etter «Velkommen inn» var jeg ved et musikalsk T-kryss. Jeg kunne tatt til høyre mot det kommersielle, men jeg valgte venstre og det rare og skakke. Men jeg har så behov for å inspireres, jeg dør hvis ting blir for kjent, for satt, for ...

Hun leter og tyr til sitt skriftspråk - engelsk:

-  ... formula.

Hun gjør ofte det, sier samme ting på minst tre forskjellige måter, en slags språkets krysspeiling for å angi meningens nøyaktige posisjon.

-  Ikke at jeg har noe mot det fengende og popaktige, men jeg har ting i hodet som bare ut. Jeg tenker klanger og stemninger, ikke om refrenget burde vært kortere eller lengre. Jeg vet at man må ta slike hensyn når vi lager radioversjoner av låtene, men da må jeg bare gå ut av studio.

-  Åpen kategori, altså?

-  Jeg har alltid følt meg annerledes. Særlig da jeg var yngre. Det var deilig å bli eldre og oppdage at alle føler det slik. Men også litt kjipt. For det betyr jo at jeg er helt normal. Så nå føler jeg meg nokså vanlig, egentlig.

Hun ler den triollatteren igjen.

-  Skjønner du? Der motsa jeg meg selv igjen.

DET KAN OGSÅ VIRKE SOM en selvmotsigelse at hun gir ut et album som heter «Smiling&Waving» samtidig som hun er på vei inn i en tilstand som fører til at Anja, John og deres nyfødte datter Emily flytter fra London til Oslo.

-  Alle tingene kom etter at jeg har fikk barn. Jeg hadde jo hørt om fødselsdepresjoner. Og jeg skulle plutselig være veldig mye for veldig mange: Verdens beste kone, mamma, elskerinne, kokk og samtidig uttrykke meg og lage musikk. Men med Emily hadde jeg plutselig ikke noe tid til meg selv. Og jeg som var så bortskjemt med å få holde på med det jeg følte for! Og da kom depresjonen snikende. Noe som jeg aldri har vært borte i før.

På det nye albumet er denne tilstanden skildret spesielt i låta «The Last Trick»:

-  Det handler om at alle andre fikser det, mens jeg ligger på bakkenivå og kjenner meg verdiløs, talentløs. Det verste var at jeg ikke ville ut av det. Jeg ville gi opp, la meg forsvinne i dette mørke hullet, ikke stå opp, ikke delta i noe som helst. Jeg greide ikke engang lukten av meg selv.

Hun forteller med en åpenhet en statsminister kunne misunt henne. Og forklarer:

-  Depresjonen kommer i folk som er kreative hvis de ikke får lov å være kreative. Kreativiteten råtner inni deg. Du får ikke vært det du skal være. Det blir så stort trøkk. Jeg var enebarn og vant til plass. Nå hadde jeg mann og barn rundt meg tjuefire timer i døgnet, jeg holdt på å bli gæren. Jeg sto opp tidlig for å få være alene. Du skjønner, jeg må ha halvtimen min med te og rista brødskive med brunost. Da kan jeg ta ting.

-  Er halvtimer nok?

Hun ler høyt. Og blir alvorlig igjen.

-  Nei, det er ikke nok. Jeg må ha hele dager. Hele uker. Ett år er kanskje nok. Jeg var naiv og trodde jeg kunne sette meg ned og være kreativ når jeg ville, men trøkket bare var der og jeg var støkk i et knøttlite oppussingsobjekt av en leilighet uten råd til de rådyre barnehageplassene i London.

Påsken 2003 kom Anjas mor på besøk til London.

-  Hun sa: «Nå er du sjuk, du må komme hjem.»

OG NÅ BOR ALTSÅ Anja, John og Emily på Frogner i leiligheten under foreldrene.

-  Det var merkelig. Mens jeg bodde i London ble Norge en drøm, en god, gammel norsk film. Jeg ble oppmerksom på alt som er kult ved Norge. Jeg ville kjøpe med meg norske folkeeventyr og gi til venner i London. Få oversatt Pompel og Pilt, sånne ting. Jeg skjønte først hvor norsk jeg var da jeg kom til London. Vi snakker snø! Hva det gjør med deg når du står opp på Romsås og skal til nullte time på Bjøråsen skole i mørket og det er bare deg og snøstorm og kjempeskummelt. Jeg prøvde å forklare i London at jeg tok heisen ned fra 6. etasje, spente på meg skia og gikk rett inn i skauen. De syntes det var helt absurd. Men alle de små oppdagelsene gjør at jeg synes det er så mye bedre å bo her nå. Det er et vakkert og fantastisk land.

-  Og John istemmer?

-  John var enda mer vant til det hektiske livet i London enn meg, så det tok litt tid før han skjønte det norske konseptet med å bare sitte og se utover et landskap og kjenne at nei, nå koser vi oss, dere. Men han er en helt. I ett år sto han opp hver morgen klokka sju for å gå på norskkurs.

-  Engelskmann på norskkurs, er ikke det den ultimate kjærlighetserklæringen?

-  Jo, og så skaffer han seg et nettverk på siden av meg og min verden. Kommer hjem og forteller meg om folk han -  og ikke jeg -  kjenner.

Hun stirrer taust ut mot Oslofjorden.

-  «Det skjer jo ingenting her,» sier vennene mine av og til. «Ja,» tenker jeg da. «Og gudskjelov.»

DEN FØRSTE TEKSTEN til det nye albumet kom for tre år siden.

-  Teksten kommer alltid først. Det er merkelig å tenke på at folk nå skal mene noe om det. Hva har hun ment med dette? Hvor vil hun hen? De skulle visst hvor lite sånt som ligger bak. Ofte vet jeg ikke hva jeg skriver før det er ferdig og jeg kan se hva jeg har ment med det.

Førstemann med på prosjektet var John.

-  Det har vært beinhard jobbing. Men selv på det jævligste har vi sagt til hverandre: «Nå lager vi minner.»

Siden fikk hun hjelp av islandske Gisli til arrangering.

-  I fasen deretter jobbet jeg sammen med faren min.

Og nå skal det altså ut. Og kanskje er hun ørlite redd for nye fødselsdepresjoner?

-  Jeg er litt for mye av en perfeksjonist og tenker av og til at dette må jeg slutte med, jeg er altfor følsom. Det er rart og tungt å gi noe fra seg, si at nå er det ferdig. Selv om det også innebærer at jeg endelig er fornøyd.

-  Men du kommer ikke til å slutte, gjør du vel?

-  Hvis jeg er heldig, får jeg lage musikk resten av livet mitt. Og får treffe folk jeg kan kommunisere med.

Så ler hun igjen. En latter jeg altså anslår til en høy A. Men som hun forklarer at sannsynligvis ligger midt mellom A og G.

-  Når jeg synger uten instrumenter, viser det seg etterpå at jeg alltid har lagt meg midt mellom to toner. Min naturlige grunntone er liksom midt mellom. Akkurat som skonummeret mitt. Ikke niogtredve eller førti, men niogtredve og en halv. Og jeg tror det er der det interessante skjer. Mellom. På det halve nummeret.