Åpen svenske

Svenske Peter Jöback (33) var så lei av å få spørsmål om han var homofil at han skrev en sang om det.

-  I HVERT ENESTE intervju pleide vi å sitte sånn som dette og snakke om den nye plata, og for hvert spørsmål så jeg at journalisten bare ble mer og mer nervøs. Helt til slutt, når vi var ferdige, kom det: «Eh, så var det én ting til som avisa - ja, ikke jeg, altså - vil vite. Er du homo?»

Det er Peter Jöback - rikskjendis i Sverige siden han var 19 år, og norgesvenn etter juleduetten «Gå inte forbi» med Sissel Kyrkjebø i 2003 - som snakker. Han er som vanlig kjekk der han sitter i trang T-skjorte, dressjakke og jeans i lobbyen på Bristol Hotel i Oslo.

Han har hatt mange, store musikalhovedroller, både innenlands og utenlands, og popplatene hans har solgt til platina. På utsida så det ut som om Peter Jöback levde et drømmeliv som pen, rik og berømt. Bortsett fra at homseryktene svirret.

Men Peter unngikk å svare. Han sa det var privat. Helt til plata «Det här är plätsen» ble sluppet i fjor. Låta «Ingen skyldighet» tok opp spekulasjonene og startet sånn:

«Kan du gissa min hemmelighet / det kanskje du kan / vem jag egentligen är / är det så interessant».

Så valgte han elegant å fortelle om sin seksualitet i et intervju på TV4. Overskriftene lot ikke vente på seg. Den homofile superstjerna George Michael hyllet ham. Publikum elsket ham bare mer. Og i år ble han kåret til årets homo i Sverige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Ja, nå vet folk at jeg er det, så nå er det ikke noen big deal lenger - og jeg får fantastiske intervjuer i avisene hvor de fokuserer på at jeg er musiker. Men dette burde være et signal til media. Vi lever i 2005! Jeg er kjempestolt av den jeg er.

-  Men hvorfor sa du ikke dette før, så hadde du vært ferdig med det?

-  Jeg lette jo etter svaret selv, og måtte få den tida jeg trengte. Skal jeg liksom si: «Ja, i dag gikk jeg ut med den her personen, og nå tror jeg kanskje at jeg føler dette ..?» Altså, det er mitt liv. Forstår du hva jeg mener?

-  Ja.

Det blir stille.

-  Har du type nå, da?

-  Nei, det snakker jeg ikke om.

-  Men du har det bra?

-  Ja, sier han, og smiler like sjarmerende igjen.

FOR DET ER en karismatisk fyr som nå prøver å synge seg inn i flere hjerter på soloturné i Norge. Men bak det hvite smilet har det ikke alltid vært bare lykke. Allerede som 15-åring flyttet han hjemmefra.

-  Faren min solgte huset og kjøpte ny leilighet med fasjonabel adresse. Men det var ikke plass til meg, så jeg flyttet sammen med broren min som er seks år eldre. Det var tøft. Og da faren min døde, var jeg bare 23 år, og vi hadde aldri fått snakket ut.

Da Peter var 30, kom alt han hadde feid under teppet.

-  Jeg hadde jobbet i ett siden jeg var 15 år. Jeg hadde relasjoner som ikke funket i familien og forhold som bare varte et halvt år, men jeg bare fortsatte å kjøre på. Til slutt følte jeg at jeg ikke visste hvem jeg var.

-  Du møtte veggen?

-  Ja, det kan man si. Jeg var ganske dårlig en periode, men nå er jeg bedre, sier han, og smiler.

-  Det beste du kan gjøre, er å skrive ned det du føler. Jeg husker jeg satt hos terapeuten min og tenkte: «Faen, det er jo så mye! Herregud, så mange tanker!»

PETER FANT TIDLIG ut at han hadde et sangtalent utenom det vanlige. Da han var fem år, sang han «Värmlandsvisen» hjemme i stua i Stockholm.

-  Jeg husker det fortsatt. Jeg tenkte: «Shit! Jeg synger jo jättebra!»

Så da bar det på musikkskole og auditions - som brakte Peter til scenen. Et sted han trivdes og syntes godt. Det ble flere roller i barneteater og musikaler. Og suksess med Lisa Nilsson i bandet Stage Four. Han var bare 19 år, men allerede stor stjerne og tenåringsidol i Sverige. Egoet til unggutten svulmet i takt med oppmerksomheten. Da han meldte seg på Melodifestivalen (Sveriges Grand Prix) i 1990, regnet både han og pressen med at han skulle vinne.

-  Sangen var litt sånn diggilo-diggilei-aktig.

Han begynner å synge.

-  En sensation, la la la la ... Ja, men jeg trodde jo at jeg skulle vinne. Jeg var jo Peter Jöback, liksom! Ha-ha-ha.

Isteden kom han nest sist og fikk omtalen «årets kalkun». Det svei.

-  Jeg ble ydmyk etter det. Det ble et vendepunkt. Så jeg søkte på musikkhøgskolen og kom inn som eneste sanger av 5000 søkere. For å få en slags oppreisning husker jeg at jeg sendte brev til alle avisene.

-  Skrev de om deg da?

-  Ja, men bare en sånn bitte liten greie.

NÅ 15 ÅR ETTER, er CV-en til Peter stappfull med oppturer, seier og suksess. Og du kunne lagt ved tusenvis av avisutklipp. Det virkelig store gjennombruddet kom i 1995 med musikalen «Kristina frän Duvemåla», regissert av Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Over en million så stykket med Peter i en av hovedrollene. Og sangen «Guldet blev til sand» har fortsatt rekorden med 110 uker på svensktoppen.

-  Før det syntes alle at jeg var flink. Men jeg var ung og søt. Jentene likte meg, og da blir man jo aldri tatt seriøst. Men når Björn og Benny sier: «Vi vil ha Peter Jöback i en av rollene,» ja, da forandret ting seg.

I DAG ER HAN nærmere både sin mor og bror. Faren har han tilgitt. Og med kjøp av ny leilighet i Stockholm har han endelig fått en base. Som er der uansett.

-  Så hva nå, Peter Jöback?

Han legger ut. Om at han vil synge mer, reise, og få barn.

-  Broren min har to barn, og når jeg ser forholdet deres tenker jeg bare «Ah! Jeg vil ha barn!» Og jeg adopterer gjerne, sier han, og ser veldig glad ut.

Han forteller at han har begynt å få rynker.

-  Endelig, liksom. Jeg har jo alltid sett ut som et babyface.

Etter tre år er trettiårskrisa hans offisielt forbi.

-  Jeg har forsonet meg med min oppvekst. Jeg har funnet meg selv.

Smilet blir enda bredere.

-  Jeg har et bra liv.