Arakatakk for maten

Et par timer på Arakataka gir mye billig spiseglede.

- JEG TROR DETTE er en god dag for Arakataka, og følgelig for oss også, hvisket Robinson og så seg omkring i det minimalistiske lokalet der halvparten av bordene sto tomme. Det var en heit kveld, men i den svake luftingen nær det store, åpne vinduet mot Mariboes gate, fant Robinson og Fredag situasjonen behagelig, godt hjulpet av blid og effektiv service.

Isvann, loff, grovt brød og brune, libanesiske olivener i smaksframhevende olje/balsamico var ekspeditt levert av en servitør som forble blid, oppmerksom og informativ gjennom hele måltidet, og Arakatakas tidligere ry som et himmel-eller-helvete-sted viste ingen tegn til ny gyldighet.

- Kokken later også ut til å ha toppformen inne, bemerket Fredag da forrettene kom på bordet.

- Hvis vichyssoisen din er like god som den ser ut til, og denne vårsalaten med klippfiskcarpaccio, asparges og posjert egg holder tilsvarende mål (begge kr 89) må jeg si at forholdet pris/kvalitet faller godt ut sammenliknet med mye annet i Oslos restaurantverden.

Robinson trengte ikke lang betenkningstid.

- Vichyssoisen er en øyeblikkelig hit, kom det.

- Potet- og purresmak i nydelig, lett kremet suppeforening, og med et stykke kritthvit, porøs tannfisk som en perfekt partner. Servitøren var ikke borte da hun foreslo et glass silvaner heller, den friske syrligheten treffer godt.

- Hun traff bra med denne chilenske Sauvignon Blanc’en også, sa Fredag.

- Klippfisken var heldigvis ikke spesielt salt, og med passe sprø asparges til, blir dette en veldig bra start. 

BEST I BY\'N: Når det kommer til forholdet pris og kvalitet, må Arakataka være blant byens beste, konkluderer Robinson & Fredag. Foto: NINA HANSEN
BEST I BY\'N: Når det kommer til forholdet pris og kvalitet, må Arakataka være blant byens beste, konkluderer Robinson & Fredag. Foto: NINA HANSEN Vis mer

I VALGET mellom dagens tre- eller femretter, eller Arakatakas à la carte-meny der dagens-alternativene også inngår som enkeltretter, landet både Robinson og Fredag på det siste.

Robinsons ytrefilet av okse, dagens kjøttalternativ, kom som to møre og velsmakende, rosastekte skiver, og sammen med en kraftig mørk saus, urtepotetmos med sprø baconsmuler på toppen, søtlig gulrotmos med små gulrotbiter og passe kokte aspargesbønner utgjorde de en solid, men ikke sprekkmettende hovedrett.

- Mens jeg sliter litt mer, sukket Fredag.

- Arakataka-varianten av osso bucco, kalvekotelett med en fritert kjøttkake på toppen og en veldig kraftig chorizo/tomatsaus i bunnen, er god, men i seg selv mektig. Når den kommer sammen med denne sitronrisottoen, som også er mektig og dessuten i salteste laget etter min smak, blir det i meste laget. Til gjengjeld har risottoen perfekt konsistens, og jeg synes også at denne ganske enkle Barbera d’Alba’en er en akseptabel anbefaling, selv om den Dão-vinen som du fikk - Vinha Paz - nok byr på litt mer smak og lukt.

De var likevel ikke mettere enn at dessertkartet måtte studeres. Fredag fant etter samråd med servitøren ut at dagens dessert, peppersyltet ananas, en liten mandelkake og jordbærsorbet med basilikum i noe som skulle vise seg å være en elegant smakskombinasjon, lå innenfor rammen av det forsvarlige.

- Melkesjokoladebrûlée til meg, sa Robinson uforferdet, og nøt den søte puddingen skamløst da den kom sammen med kaffeis, romrosiner og et vaniljesøtt strø. Nesten like stor var nytelsen da oppgjørets time kom, og regningen viste 1073 kroner, inkludert en avrundende espresso.

- Jo, det var en god dag for både Arakataka og oss, sukket en bare ørlite for mett Fredag da de gikk ut i oslogatene.

- Og det tåler å gjentas at forholdet pris/kvalitet må være blant byens beste. På snarlig gjensyn, tross den overflødige kjøttkaka.

Arakatakk for maten