Årets mor

Bob Geldof (54) kan løse sultproblemene i Afrika. Julematen hjemme er det verre med.

-  FUCKING HELL! Hva sa foreldrene dine?

Om det er et øyeblikk man virkelig skjønner man er blitt voksen, må det være et slikt: Bob Geldof på bar i Oslo, demonstrativt liggende på tvers i en stol. Han likner en uoppredd seng. Geldof er trøtt slik bare rockestjerner kan være, en blasert, inngrodd trøtthet som tilsier at nattas aktiviteter langt overgår dagens. Bilder fra Nobelprisutdelingen viser at Geldof småsov seg gjennom den. Da han seinere traff statsminister Stoltenberg, måtte han sette seg ned i en trapp. Taleflommen er likevel upåklagelig. Skjellsordene hagler. Han kaller vestens bistandspolitikk a fucking disgrace og sin egen reiserute a bloody nightmare . Hadde han vært en CD, ville han vært merket med advarsel til foreldre om banning og tabuord. Men når jeg forteller ham at jeg var på turné med bandet hans, The Boomtown Rats, som utsending for en musikkavis da jeg var 19 år, setter han seg plutselig fortørnet opp og sier:

-  Men hva sa foreldrene dine?

Og jeg må forklare den aldrende rocker, selv far til fire døtre, det alle tenåringsjenter vet: Hvis man reiser av gårde med et rockeband, sier man det ikke til foreldrene sine.

TEMPERAMENT HAR Geldof alltid hatt. Rasende over at det var solgt for få billetter til Boomtown Rats\' konsert i Göteborg den gangen på åttitallet, tok han fly til Oslo et døgn for tidlig, så jeg ble stående igjen med fire sure bandmedlemmer og en skranglete buss. Først tilbake i Oslo traff jeg ham. Søkkvåt etter en aketur var han likevel fryktinngytende. Geldof var mer av alt: Mer verbal enn en gjennomsnittlig rockestjerne, mer rasende, mer bråkete, mer politisk engasjert. Ingenting tydet på at han i 2005 skulle bli kåret til Årets Mor i et engelsk jentemagasin.

Mer om det seinere.

HAN HAR ET våkent blikk og et varmt håndtrykk, det er bare kroppen som later til å ville gå i dvale. Bob Geldof er sitert på én ting i New Oxford Dictionary: At alt han ønsket seg i livet var «å bli berømt, å bli rik og å få meg et knull». I den tykke og detaljerte selvbiografien «Var det alt?» bruker han fire sider på å beskrive sitt første samleie. Han forteller hvordan det var å vokse opp i det katolske Irland, der Playboy var forbudt og erstattet med et blad som het «Helse og effektivitet». Yndlingsanekdoten hans handler om hans første smak av det søte rock\'n\'roll-livet:

«Med mitt utseende var det ikke lett å komme til hos jentene. Men etter den første konserten med The Boomtown Rats, kom ei jente bort til meg og sa at hun ville ligge med meg. Da tenkte jeg at dette er jobben for meg».

-  Virker det fortsatt?

-  Nei, dessverre.

Han drar på det.

-  Eh ... noen ganger.

Han trekker pusten.

-  Jeg gjør det ikke så verst, egentlig.

EGENTLIG VAR DET vel Bob Dylan man kalte His Bobness. Med Bob Geldof er det mest Sir Bob, etter at han ble adlet av dronning Elizabeth. Mange kaller ham dessuten Saint Bob, for innsatsen for Afrika. Fire ganger er han foreslått til Fredsprisen. Men denne helgenen har glemt å pusse glorien til jul. Han er klar for å reise på turné igjen.

-  Jeg spilte i Dublin for to uker siden. Faren min på 92 år og søstrene mine kom, familien utgjorde halve jævla publikum. Jeg synger de sangene som fremdeles føles friske, i repertoaret fra 30 år tilbake. «I don\'t like Mondays» fungerer fortsatt. Da jeg sang den på Live Aid, der alle måtte servere hits, og hørte strofen «the lesson today is how to die», ble jeg helt sjokkert. Ordene fikk en ny og konkret betydning.

«I don\'t like Mondays» er Boomtown Rats\' største hit. Få husker den nest største. Geldof er sjelden i Dublin, sjeldnere på konsert. Men det er vel med rockelivet som The Eagles\' synger i «Hotel California»: You can check out anytime you like, but you can never leave . Geldofs musikkarriere ble satt på pause på åttitallet, og soloalbumene fikk den ikke helt i gang igjen. Nå er han profesjonell Afrika-lobbyist. Så tett er han på makthaverne, at mange mente han kunne trenge litt frisk luft da han nylig sa at president Bush hadde gjort mer for Afrika enn noen annen amerikansk president.

-  Faren min og jeg har det felles at vi har et enormt uavhengighetsbehov. Vi kom ikke så godt overens da jeg var liten. Han prøvde alltid å presse fram en meningsutveksling. Far var selger, han reiste av gårde mandag med en koffert full av håndklær og kom hjem først fredag. Mor døde da jeg var sju. Så det var bare en ting å gjøre, og det var å gå ut og oppdra seg selv, sier Geldof.

Han lever av gode penger tjent på salg av to TV-selskaper, men bruker mest tid på lobbyreiser.

-  Far ble med meg til Roma for noen uker siden, og jeg ble spurt om jeg ville møte Paven. Greit for meg, men far nektet blankt. Som irsk katolikk var forakten for paven stor. Vi er sta i min familie. Onkelen min, som er 94 år, kjører daglig tre mil for å komme seg på jobben, og tre mil hjem igjen. Og tanta mi er 96. Hun går på snekkerkurs tre timer i uka. Det innebærer at jeg får de skrekkeligste skap og treboller til jul.

LIVET TIL BOB GELDOF forandret seg 23. oktober 1984, da han så TV-nyhetene hjemme sammen med kjæresten, programlederen Paula Yates. Han så utmagrede unger som døde som fluer under sultkatastrofen i Etiopia. Der andre ble apatiske, reagerte Geldof resolutt. Den egenskapen førte til den største veldedighetskonserten i verden.

Sist Geldof var i Afrika, var for seks uker siden. Første gang var i 1985.

-  Etiopia var et marxistisk diktatur, og jeg kom med en hale av journalister. Vi ble møtt av en offisiell utsending, som ble temmelig sjokkert over at jeg var meg, og så ut som jeg så ut. Fra flyplassen kjørte vi under en stor triumfbue i tinn. En gave fra Nord-Korea. «Veldig nyttig under en hungersnød,» sa jeg, og det lettet ikke akkurat stemningen.

Geldof husker at Addis Abeba luktet av eukalyptus. Men så dro følget ut på landsbygda.

-  Der fikk jeg se i virkeligheten det jeg hadde sett på TV. Men det som slo meg, var at det var mye verre på TV. Fjernsynet komprimerer, setter sanseinntrykkene tettere inntil hverandre. Det jeg husker fra sultkatastrofen, og som jeg fremdeles kan gråte over, er TV-bildene. Så turen var egentlig helt uviktig for meg.

REISEN GIKK GJENNOM dysenteri- og malariainfiserte områder, men Geldof var mest opptatt av å unngå viruset han kalte PCS: Prince Charles-syndromet. Overalt hvor han kom, ble han behandlet kongelig.

Han klaget sin nød, selvfølgelig - med hans nye forbindelser- til Prince Charles selv, da de to like etter spiste frokost i Kensington Palace. Lå han på stolen der også?

-  Det er mulig. Når du mister moren din som sjuåring, blir du ikke så nøye med å klippe håret eller stryke skjorter, sier Geldof.

Stilen, som er blitt et varemerke, forløser replikker av typen: «Herr minister, er det greit om vi kutter drittpreiket og kommer i gang?»

-  Tony Blair var ung og spilte gitar da Band Aid ble laget. Han har elendig musikksmak - han liker Genesis! - men vi har til felles at vi hadde Englands to styggeste frisyrer i 1976. Kanskje derfor klarte jeg å overtale ham til å gå radikalt til verks da G8-landenes erklæring om fattigdomsbekjempelse skulle skrives. Det førte til et løfte om 25 milliarder dollar i året til fattigdomsbekjempelse i Afrika framover, og gjeldssanering til 18 av de fattigste landene. Til sammenlikning samlet Live Aid inn et engangsbeløp på 200 millioner. Veldedighet er greit nok, men det er de strukturelle problemene vi må ta fatt i. Det er jeg skikkelig hard core på.

UNGENE I GATA der Geldof bor, går nå fra dør til dør og synger julesanger.

-  De tror «Do they know it\'s Christmas» er like gammel som «Glade jul».

-  Blir du stolt?

-  Ikke egentlig, for det er ikke min sang. Jeg satte den bare sammen etter Lennon-oppskriften fra «Give peace a chance», med et svulstig refreng der hovedbudskapet - «Feed the world» - synges som en salgs-pitch. Men den sangen slutter aldri å forundre meg. I fjor sang jo alle de nye, kule folka den inn, og vips - to millioner solgt, igjen. De hadde en jævla diskusjon om hvem som skulle synge Bonos linje, og jeg vet jo hvilket helvete jeg hadde for å få ham til å synge den i utgangspunktet. Han mente den var elendig.

-  Hvilket han for så vidt har rett i: «Thank God this year it\'s them instead of us »...?

-  Ja da, ja da, og likevel ender han med å synge den inn en gang til ! For et jævla spetakkel. Den yngste tenåringsdatteren min blir for øvrig bedt om å synge åpningsstrofen i skolekoret. Hun dør av skam.

-  Det kan man forstå.

-  Hun har en progressiv lærer som vil at klassen skal skrive essay om Bob Geldof.

-  Huttetu! Er hun like opprørsk som du var?

-  Jeg håper det. Jeg har fire fantastiske jenter. Den eldste tenåringen diskuterer stadig politikk med meg, omtrent som jeg gjorde med faren min. Hun er 16 - og skal bo i et islamsk kloster over jul og være sufi-nonne.

-   Din datter skal bli islamsk nonne?

-  Yeah, men det er bare fordi hun lager en dokumentarfilm om det.

NÅR HAN SNAKKER om døtrene, kaller Geldof dem bare ved nummeret de har i rekka. Kanskje fordi navnene er en munnfull: Fifi Trixibelle, Peaches Honeyblossom og Pixie Frou-Frou, pluss lille Heavenly Hiraani Tiger Lily.

Geldofs privatliv har elementer av en shakespearsk tragedie: Akkurat da ekteskapet hans med Paula Yates - blekblondert rockehustru par excellence - virket stabilt etter 19 år i 1995, forlot hun ham til fordel for INXS-sangeren Michael Hutchence, og fikk Tiger Lily med ham. To år seinere døde Hutchence, i det som ifølge Yates var en sexlek som involverte struping med et belte, alene på et hotellrom i Sydney. Så kom søndagsmorgenen i 2000 da fire år gamle Tiger Lily tok telefonen hjemme hos Yates og sa at hun ikke klarte å vekke mamma. Paula Yates var død av en blanding av piller, dop og alkohol. Ingen tok det tyngre enn Geldof. Han sa like etter til The Observer:

«Jeg var et vrak. Før trodde jeg uttrykket {lsquo}knust hjerte\' var en metafor, men jeg hadde så vondt at det kjentes som om jeg hadde fått hjerteinfarkt. Legen skrev ut betablokker. Paula gjorde ikke noe galt. Hun sluttet bare å være forelsket i meg. Det var forferdelig å se hvor selvdestruktiv hun ble, men jeg hadde døtrene mine å tenke på».

Geldof adopterte Tiger Lily. De tre andre hadde han allerede foreldreretten til, etter flere runder i rettsapparatet.

-  Barnefordelingsreglene vi har i dag, er basert på ei tid da far kom hjem fra jobb klokka seks og gikk på puben halv sju. Men i dag utgjør kvinner halvparten av arbeidsstokken og tar initiativ til de fleste skilsmisser. Dermed har man funnet på noen moralske forestillinger, som at menn er mer brutale og mindre omsorgssterke enn kvinner. Selvfølgelig bullshit! Det betyr at når en mann blir forlatt, mister han ikke bare kona si, men barna også. Og fordi de trenger huset, mister han huset i tillegg. Og hvis han vil starte en ny familie, har han ikke råd, fordi han må forsørge den gamle. Alt dette ..., roper Bob Geldof, og vifter opprørt med armene.

-  Alt dette skyldes én ting og bare én ting: At han har en pikk.

Gitt at Bob Geldof er som han er, utløste engasjementet hans for fedres rettigheter at han ble frontfigur for saken i Storbritannia.

-  Alt jeg engasjerer meg i, har utgangspunkt i mine egne erfaringer.

-  Oppleves det urettferdig at dine unger, i likhet med deg selv, mistet moren sin tidlig?

-  Nei. Sånn er livet.

I KVELD SKAL Bob Geldof forberede 1.juledagslunsjen. Eller, med hans ord, den helvetes 1.juledagslunsjen. Han bor sammen med døtrene og den franske skuespilleren Jeanne Marine, men ingen av dem kan lage mat. Dermed kan det komme godt med at han, som nevnt, ble kåret til Årets Mor av et ukeblad, på grunn av sitt engasjement for fedre og barn.

-  Men tre av barna er vegetarianere, og hvordan faen lager du julesmak på en brokkoli? Det blir fire typer pasta og en stor kalkun, bare til meg. Julepuddingen kjøper jeg på en Seven-Eleven, hvis ikke søstera mi sender meg en. Så har jeg glemt å kjøpe erter, og må gå en tur til i butikken, og der spiller de faen meg «Do they know it\'s Christmas», og jeg er så sliten at jeg bare nynner med av gammel vane helt til jeg hører hva jeg gjør og kryper beskjemmet hjem.

-  Tenker du noen ganger på hvordan livet ditt ville vært om Band Aid aldri hadde blitt noe av?

-  Boomtown Rats ville gått i oppløsning uansett. Jeg ville jobbet videre med en solokarriere, og jeg ville engasjert meg i TV-produksjon. Livet ville nok ikke vært så annerledes. Men jeg er vel i ferd med å finne ut at Bob Dylan hadde rett da han sa det var kjedelig å være en levende løpeseddel. Jeg tror du får bli med oss på turné igjen.

-  Men du har jo ikke noe band?

-  Å det, sier 54-åringen Geldof med et skjevt smil.

-  Det er bare midlertidig.