Årgangsrebellen

Bellonas jubilerende leder Frederic Hauge (40) trorfortsatt det er håp for kloden. Hvis folk bare gjør som han sier.

– HVA SLAGS FORHOLD har du egentlig til miljøvernministeren vår?

– Til hvem? spør Frederic Hauge.

– Ministeren.

– Hvem?

– Eh, Helen Bjørnøy.

– Hvem er det?

– Hvem det er?

– Ja. Han ler litt nå, tennene spriker til alle kanter slik de pleier.

– Neeei, jeg tror hun er velmenende, jeg.

– Du tror det?

– Ja, jeg tror hun vil alt godt her i verden. Intensjonene er nok de beste.

– Hva er problemet da?

– Problem?

FREDERIC HAUGE GÅR bort til pc-en sin, dette er et innøvd trekk, han har gjort det i intervjuer før. Han klikker seg inn på nettsidene til Miljøverndepartementet og finner statsrådens ukesprogram. Så leser han opp, med forakt i stemmen:

– Skal vi se ... feiring av verdens miljødag i Beijing, kunstsamling i Nordland, besøk i Lillesand, et eller annet miljøfyrtårn. Jordvern i Ski, tilrettelegge stor miljøfest i Tromsø. Miljøfest, ikke sant? Og så er det tur til Ålesund, som blir grønn barneby, ja vel, og verdens miljødag i Tromsø 2007. Jeg mener uuæææh.

Han ler, eller hoster, det er ikke godt å si.

– Det er bare piss, for å si det rett ut. Dette er det miljøvernministeren holder på med nå, i en situasjon der EU-kommisjonen sier vi må redusere eksisterende nivå på CO²-utslipp med 50 prosent innen 2050, hvis ikke jorda skal ha en gjennomsnittlig temperaturøkning på to grader de neste 95 åra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han rister på hodet.

– Vi kan ikke bruke tid på å irritere oss over Bjørnøy. Vi må bare konsentrere oss om å gjøre jobben sjæl. For ikke lenge siden hadde hun invitert lederne for miljøvernorganisasjonene på et seminar om hvordan vi skulle «skape engasjement». Jeg hadde ikke anledning til å komme, men han som stilte for oss, var ganske rystet.

Frederic Hauge slurper i seg kaffen, slurping kler ham i grunnen godt.

– Så vi legger til grunn at hun er velmenende og har gode intensjoner. Utover det har jeg ikke mange kommentarer, ass.

HAN ER TILBAKE i rampelyset, den karismatiske miljøverneren Frederic Hauge. Hans elskede Bellona er 20 år. Journalistene ringer ustanselig, alle vil snakke med ham og lage store intervjuer. Det er nesten som i glansdagene seint på åttitallet, da han hang i fabrikkpiper med islender og et fåret glis. Krøllene er der fortsatt, de har formet et lite fuglerede på hodet hans, og i likhet med Bellona har også Hauge est ut litt i størrelse. I dag er han sjef for en stiftelse med 60 ansatte, som disponerer flotte kontorer ved Akerselva i Oslo, i St. Petersburg, Murmansk, Washington og Brussel. Men hva har Bellona egentlig drevet med de siste åra? Har det ikke vært litt vanskelig å få øye på dem? Hauge fnyser av spørsmålet. Klokka er bare ti på formiddagen, men han har allerede svetteringer under armene og lufta på kontoret er temmelig stram.

– Du vet at det ikke alltid er tida for å være opptatt av å synliggjøre det vi gjør. Når vi har behov for å gjøre det, så er det for å skape momentum.

– Momentum?

– Se på Russlands-arbeidet vårt. Siden vi aksjonerte mot atomprøvesprengningen på Novaja Zemlja, har folk i Nordvest-Russland visst hvem vi er. Og vi har vært gjennom en sak som har vært av nasjonal og internasjonal karakter, nemlig Nikitin-saken. Vi har fått store programmer inn i G8, vi sitter i ekspertkomiteer i EU, og vi har høringer i Senatet og Kongressen.

Han virker tydelig stolt.

– Men det er ikke så veldig viktig at dere vet det. Det viktige er at vi oppnår det vi er ute etter. Hvis vi bare skal fyke rundt og fortelle hvor farlig atomavfallet er ... Det eneste vi oppnår med det, er at folk i Øst-Finnmark flytter.

HAN KLATRER IKKE i piper lenger. Han jobber annerledes nå, og ambisjonene er større. Bellona er ikke lenger aktivister i islendere, men en stiftelse bestående av atomfysikere, finansrådgivere og jurister. Da de i september i fjor presenterte en stor rapport om deponering av CO²-gass i oljefelt, fikk Bellona applaus fra politikere på både venstre- og høyresida. Rapporten virket nesten for god til å være sann, for plutselig fikk politikerne et svar på hvordan de kunne rense og deponere CO² på en lønnsom måte. Da den rød-grønne regjeringen en måned seinere presenterte sitt petroleumskompromiss på Soria Moria, var det som snytt ut av Bellonas rapport. Men Frederic Hauge er lite imponert over hva den nye regjeringa har fått til etter Soria Moria.

– De har fortsatt litt tid til å vise om det er en regjering av statsmenn og kvinner, eller om de vil være de skitneste i klassen. Hvis de gjør som vi sier, og etablerer en verdikjede for CO², så kan det redde oss ut av drivhuseffekten. Spørsmålet er om vi har en statsminister som tør. Jeg tror han er for feig. Det bør komme noen solide greier i statsbudsjettet nå, for det som er kommet så langt, er makkverk fra regjeringens side.

DETTE VET VI om Frederic Hauge: Vi vet at han vokste opp i strandkanten i Sandefjord, en by han seinere har omtalt som «et reaksjonært høl». Vi vet at hans mor Alexandra selv er miljøverner, at hans far Knut var sivilingeniør, og at han har en bror som heter Joakim. Vi vet at den unge Frederic var glad i å stå på vannski, flink på skolen, og at han 17 år gammel sluttet på gymnaset for å vie livet sitt til miljøvern. Vi vet at han i 1989 ble tatt i tollen i Osaka, Japan, med seks gram hasj. Vi vet at han ble fengslet, men så løslatt, fordi venner av ham sa det var deres hasj. Vi vet at Frederic Hauge hater å bli konfrontert med dette hver gang han blir portrettintervjuet. Vi vet at han har en tenåringssønn fra et tidligere forhold, og tre små barn med sin Siri som han traff i Bergen for 12 år siden. Vi vet at hun i en periode var Bellonas daglige leder og Frederic Hauges sjef, og at de hadde en avtale om ikke å kysse hverandre åpenlyst på jobb. Vi vet at de bor i et hus på Grünerløkka i Oslo, et steinkast fra Bellonas kontorer, og vi vet at spørsmål om familien fører til at det straks snurper seg i skjeggfjeset.

– Din tenåringssønn, er han opptatt av miljø ...

– A-a-a-a-a, sier Hauge, og så sier han ikke mer, bare:

– Neste spørsmål.

– Hvorfor kan vi ikke spørre deg om familien?

– Det er ingen hemmelighet at jeg har barn. Men de skal få lov til å gjøre akkurat det de vil uten å være mer enn nødvendig belastet av at jeg er fatter’n deres. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal bidra med noe der, hva skulle miljøkampen tjene på det? Det eneste måtte være at det kunne sette meg i et litt mer sympatisk lys, men det driter jeg i. Jeg har virkelig ikke noe behov for det, tvert imot. Jeg har ikke gitt noen lillefingeren der, jeg har aldri stilt opp på sånt, og stort sett opplever jeg at det blir respektert. Det er viktig for meg.

Spør Frederic Hauge om de mest avgjørende øyeblikkene i hans liv, og han snakker om det å starte Bellona, om Titania-aksjonen, Novaja Zemlja, den gangen han reiste gjennom Sibir og løslatelsen av Aleksandr Nikitin.

– Ingen ting som handler om deg, eller familien din?

– Nei, men jeg snakker jo ikke om det. – Så når du bare nevner miljøvern, da er du ikke helt ærlig.

– Nei. Jeg har selvsagt hatt fine ting privat også. Det er klart det, å få barn, det er selvsagt stort. Her følger en lang, trykkende stillhet, før han elegant flytter fokus:

– Men Sellafield-seieren ... den var morsom, den!

I DE SISTE ÅRA har Frederic Hauge brukt stadig mer tid blant byråkrater i Brussel. Å jobbe mot EU har kanskje ikke gitt så mye spalteplass, men det gir resultater, sier han. Han forteller om hvor flinke finnene er i EU, om svenskene som ikke er like populære, og om nordmennene som står veldig lavt i kurs.

– Det er ikke bare pent det jeg ser av norsk kutyme i EU-systemer, ass.

Men når det gjelder Bellona, er det ifølge Hauge annerledes.

– Jeg opplever at vi har noe å komme med. Vi har sakte, men sikkert jobbet opp forståelsen for CO²- håndtering i EU, og det siste året har vi også levert. Det er jo kjempespennende dette, vi sitter og jobber med direktørene i de store leverandørbedriftene, Vattenfall, BP, SHELL, det er ekstremt lærerikt.

– En del av disse folka jobber for selskaper du sikkert mener litt av hvert om?

– Jo, men vi bruker mye tid sammen, vi spiser middag sammen, og da får du et profesjonelt forhold til det. Jeg er vant til dette, jeg kommer fra et møblert hjem. Jeg mener, fatter’n og mutter’n har jobba for enhver krone de har, men jeg er vant til å oppføre meg.

Frederic Hauge sier Bellona først og fremst jobber mot bedrifter der det er et stort forbedringspotensial, og han innrømmer at han av og til er svett når han går ut derfra. Men så forsøker han å løse det opp med litt humor.

– Hvis vi for eksempel sitter i et kjellerlokale, uten mobildekning eller Internett, med sånne glugger øverst i vinduet, da er det morsomt å kunne si: Kan vi ikke finne et annet kontorlokale, dette minner for mye om glattcella på Oslo politikammer. He-he, da detter de litt av. Men du oppnår respekt med fagkunnskap og godt arbeid. Det er ingen der som ikke har lest hele CO²-rapporten vår, ikke sant? Alle vet at vi sitter på kilder og referanser og er i stand til å gjøre en jobb her. Så det er mye mer inspirerende enn jævlig, selv om jeg ofte kunne tenke meg å være på fjorden i stedet.

Han lener seg bakover i stolen. Kanskje ser han for seg en virkelig fin dag på fjorden. Kanskje tenker han på den splitter nye fiskestanga som står lent opp mot den ene kontorveggen. Men det går bare et sekund før hodet hans er tilbake i EU.

– Jeg er ganske sikker på at vi i Bellona treffer EUkommisjonærene oftere enn de norske ministrene. I hvert fall oftere enn miljøvernministeren.

I OVER 20 ÅR har Frederic Hauge snakket om «avgjørende øyeblikk», om «tida som renner ut», og om «viktige veivalg». Nå gjør han det igjen.

– Det som kommer til å skje på kloden de neste 10–15 åra, kommer til å være veldig viktig for hvordan dette vil se ut i lang, lang tid framover. Det høres kanskje ut som et langt perspektiv, men det er ikke det. Det jeg tror kommer til å skje, er at mange av de teknologiene vi nå ser, vil bli komqmersialisert og implementert.

Hauge sier at vi petrolikere og gassomane må ta noen veivalg nå. At ingen land i verden har bedre forutsetninger for å ta i bruk CO²-håndteringsteknologi enn oss.

– Og det er her denne regjeringens fall kan bli så utrolig grusomt, sett i historiens lys, hvis de ikke gjør noe. Jeg vil ikke at Jens skal bli skitneste gutt i klassen, jeg skal gjøre alt for å hjelpe ham, men han må ville hjelpes. Han må vise seg som en statsmann. Så for å si det sånn: Vi skal bruke dette 20-årsjubileet til å si ifra at klokkene ringer for denne regjeringen.

Han har fått den selvsikre minen nå, det fårete gliset som forteller at «jeg vet best» og «jeg har løsningene».

– Vi skal jo bygge landet! Vi skal sørge for at offshore- supplybåtene går på hydrogen, at vi kanskje kan produsere bioenergi med CO²-fangst, og at vi fjerner CO² fra atmosfæren. Vi skal sørge for at ferjene går på hydrogen, og vi skal utvikle teknologien som kan gjøre kull reint. Jeg er helt sikker på at vi kommer til å gjenåpne lukkede oljefelt i Nordsjøen for å produsere hydrogen til Europas samferdselssektor. Og jeg er helt sikker på at vi kommer til å ha en mye større verdiøkning av de ideene vi skisserer for Nordsjøen enn alle planene til sammen for Nord- Norge, når det gjelder Barentshavet. Jeg vet nøyaktig hvordan oljesektoren vil se ut om 20 år, jeg kan tegne det. Vi har tegnet før, og da er det blitt sånn.

FOR FIRE ÅR SIDEN skjedde noe som Frederic Hauge ikke hadde tegnet opp, for å si det sånn. Faren Knut fikk kreft i magen, og døde etter et års sykdom.

– Han døde tidlig?

– Altfor tidlig.

– Du sa i et intervju at det siste året var det fineste året dere hadde sammen?

– Ja ... I en sånn situasjon, som er veldig trist, tar du godt vare på den tida du har. Det er kanskje det som er forskjellen på å miste noen brått, at man deler noe av sorgen sammen på forhånd. Nei, det var trist. Jeg hadde veldig respekt for far min, han var en knakandes kjekk kar. Og han var fornøyd med de dagene han hadde levd. Det var dem han talte, ikke de dagene han ikke fikk leve.

– Hva gjorde det med deg at han døde?

– Jeg vet ikke hva det gjorde med meg ... men det å miste noen i nær familie er også noe av erfaringsgrunnlaget her i livet. Kanskje er jeg blitt enda mer bevisst på å bruke dagene så godt jeg kan. Men det har jeg i grunn vært bevisst på ganske lenge.

TELEFONEN HANS RINGER, det er en kollega som lurer på når de skal dra ned til Porsgrunn og hente båten «Kallenika», den har ligget på verft lenge nå. Hauge sier han snart er ferdig. Han gleder seg til å komme seg på vannet igjen, det er kanskje det beste han vet, sier han, å være til sjøs.

– Får du tid til å bruke naturen som du er så glad i, da?

– Jo da. Noen ganger, når jeg har sittet lenge og jobbet og blitt stiv og støl, da kan jeg godt ta meg en tur langs Akerselva, gjerne klokka ett om natta.

– Akerselva er kanskje ikke det beste stedet å gå tur midt på natta?

– Hvis du går oppover, er det ikke noe problem. Og der går han altså, miljøverneren Hauge, alene langs Akerselva seint på natta.

– Har du alltid følt deg litt som en outsider?

– Jeg føler meg ikke som noen outsider, jeg. Det er egentlig ganske mange sære mennesker. Alle har noe, alle falt i en eller annen gryte.

– Men du, det er en ting en kollega av meg lurte litt på. – Ja? – Når man henger dagesvis i en sånn pipe ... hva gjør man hvis man må på do?

– I gamle dager kjøpte vi kulltabletter. Men du kan holde deg ganske lenge, og det finnes jo metoder. Men, kjære deg, er ikke Magasinet noe man leser til frokosten på lørdag?

Kjekkas: Frederic Hauge, snart 20 og klar til å stifte Bellona.
Et stort øyeblikk: En glad Frederic Hauge i Moskva da Bellona-medarbeider Aleksandr Nikitin ble frikjent for spionanklagene i april 2000.
Rikes bord: Mange rikinger sponser Bellona. I 2001 bladde Christian Ringnes (t.v.) og Petter C.G. Sundt opp hver sin million til Bellonas aksjonsskute.
Sporty: Det ser ikke slik ut, men Hauge har alltid likt å gå i marka. Foto: Privat
Vannmannen: En ung miljøverner står på vannski. Foto: Privat
Dyrenes venn: Frederic og kråka «Flash». Foto: Privat