Arne Danielsen

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Arne Danielsen Bok: «Åttenderaden» Begynnelsen: 5. juni 1962, den dagen jeg fylte sju, åpnet fattern den tunge porten og vinket meg ut av den trange og mørke bakgården, der muttern alltid holdt øye med meg fra vinduet i verkstedet. Sola fulgte meg opp Motzfeldts gate til jeg dukket inn i Heimdalsgatas skygge ved Fredstiehjørnet. Tre barn sto ved sokkelen til den store statuen, så jeg snek meg langs utkanten av plassen, lot som jeg så på bladene i vinduet til den lille tobakksbutikken og strente opp langs luseanstaltens grå mur der jeg kjente eimen fra pissoaret som lå som en utlagt tarm rundt hjørnet, fortsatte til høyre ved nettinggjerdet mot Vahl skole og videre ned langs Boligslottets kjempefasade. Ti minutter senere var jeg trygt hjemme igjen.{ndash}Fort gjort, sa fattern, {ndash}traff du ingen?{ndash}Joa, jeg dro på det, {ndash}men jeg kjente dem ikke.Han sukket.{ndash}Da får vi gå opp sammen. Begrunnelsen: Begynnelsen fikk en trang fødsel. Jeg hadde først en annen start, der hovedpersonen Herold var elleve og skulle ha seg ny sykkel. Men så møtte jeg Roy Jacobsen gjennom sjakkmiljøet, han syntes ikke at begynnelsen satt ordentlig. Derfor bestemte jeg meg for å starte med Herolds første møte med verden på egen hånd. Tøyen var ikke helt trygt, så han ble holdt inne i den mørke bakgården og fikk ikke gå ut alene før han var sju. Jeg ville også fortelle leserne at dette dreide seg om en forsiktig gutt. Begynnelser er viktige. Nå har jeg akkurat skrevet begynnelsen til min andre bok, men kanskje blir det til at jeg endrer den også etter hvert. alexandra.beverfjord@dagbladet.no