Arroganse og ferdighet

Gyldendals direktør Geir Mork (47) synes det er en fest å slå William Nygaard. Det kan være derfor han lar konkurrenten gi ut boka si.

{ndash}JA, DEN BIDRAR NOK VEKTIG til Aschehougs underskudd i år. He-he-he. Det er Geir Mork som ler. Konsernsjefen i Gyldendal forteller om boka han får utgitt på konkurrentens forlag i august, en mammut av ei bok om Arne Garborgs ironi. « Den reflekterte latteren» er en syrebadet versjon av doktoravhandlingen Mork var ferdig med for 13 år siden. Siden den gang har han både blitt dummere og mindre arrogant, påstår han.{ndash}Jeg har beholdt arrogansen i avhandlingen. Jeg synes det er styrken ved den. Jeg har forsøkt å være lojal mot den yngre, mer arrogante delen av meg. Mork vil ikke røpe om boka er så bra at han ville ha gitt den ut på sitt eget forlag, men det har hele tida vært planen å utgi dette.{ndash}Tanken var at dette skulle bli bok i 1991. Men jeg fikk litt for mye annet å pusle med. GEIR MORK HAR BLANT ANNET puslet med å bli øverste sjef i Norges største forlag. Han har vært med på å kjøpe opp og dele Universitetsforlaget, noe han fikk tilnavnet «Slakteren» for. Han har også puslet med å lage skandale i Forlags-Norge ved å kjøpe opp en haug med bokhandlere, og dermed bryte en uskreven lov om at forleggere skal holde seg unna forhandlerleddet. Over sommeren skal Konkurransetilsynet avgjøre om noe skal gjøres med Aschehougs og Gyldendals felles dominans i bokbransjen. Cappelens direktør har vært i samtaler med kulturministeren for å få satt dem på plass. Men Geir Mork slapper av, for han har ikke talent for å være nervøs. Han sitter på toppen av Grand Hotel iført lyse linbukser, mørk blazer og en blå, glitrende stein i venstre øre. Han har flettede skinnsko. Han forstår ikke at noen kan være bekymret for at han og William Nygaard monopoliserer bokbransjen.{ndash}Nei. He-he.{ndash}Overhodet ikke?{ndash}Hæ-hæ-hæ. Jeg forstår at det har blitt bråk i de skravlende klasser og i bokbransjen etter de beskjedne grepene vi har foretatt. Det var kontroversielt og det var ubehagelig å merke hvor sterke reaksjonene ble. Jeg har polemisert lite i bransjen de siste åra, og jeg har ikke tenkt å ødelegge relasjonene i et intervju med Dagbladet. Men når det er sagt, synes jeg vi er rikt utstyrt med sutrepaver. Mork er stolt av det Gyldendal har gjort, som å kjøpe bokhandlere for 185 millioner kroner i 1999.{ndash}Det kan komme til å vise seg at dette var en lykke for norsk bokbransje. Husk på hvem vi sto opp imot. Kjell Inge Røkke. Han hadde gjort leksa for dårlig, satte for dårlige folk på jobben. Røkke var for kunnskapsløs og arrogant.Mork tar en slurk te.{ndash}Det var en stor fest å lure både Røkke og Aschehoug. FORHOLDET MELLOM ASCHEHOUGS William Nygaard og Geir Mork har blitt beskrevet som en «testosteronkamp». I det ene hjørnet: dannede William fra Oslo vest, sin fars arvtaker, han har vokst naturlig inn i denne bransjen og turnerer norske og utenlandske celebriteter med klasse og stil. I det andre hjørnet: Mork, en oppkomling fra Sunnmøre. Men også han hadde lesende foreldre som ga ham respekt for kunst og litteratur, forklarer han. Dessuten ga de ham selvtillit. Hjemme i Brattvåg ble Geir Mork oppdratt til å gå ut fra at ting kommer til å gå bra. Har han bestemt seg for å konkurrere, er han fast bestemt på å vinne. Et element av personlig konkurranse mellom Mork og Nygaard er sterkt til stede, selv om mange hevder at selskapene de to forleggerne driver, snarere er samarbeidspartnere. {ndash}Opplagt. For meg er William en livgivende figur. Det er ingen i verden det er så morsomt å slå som ham. Jeg synes William er en flott kar. Han har en imponerende energi...Mork tar en lang pause.{ndash}...hans høye alder tatt i betraktning. He-he. Han er vanskelig å slå til marken. Dessuten er han en ertekrok. Mannen mobber og fleiper. Men om det redaksjonelle snakker vi aldri med hverandre. Med unntak av leksikon og ordbøker er vi hovedkonkurrenter. {ndash}Er det sånn at de andre også er seriøse konkurrenter, eller er det bare dere to som tullekonkurrerer og erter?{ndash}De andre?{ndash}De andre forlagene. {ndash}Det er noe spesielt med kulturene på Sehesteds plass. Rivaliteten. Men det finnes mange gode forlag. Jeg synes det ser bra ut i bransjen. Det er viktig med alternative miljøer. {ndash}Vurderte du noen gang å gå til Cappelen for å få doktorgraden din utgitt?{ndash}Nei, men det har naturlige årsaker. Aschehoug ble til slutt Arne Garborgs forlag.{ndash}Har William Nygaard lest « Den reflekterte latteren», når han nå gir den ut?{ndash}Nei, det kan jeg ikke tenke meg.{ndash}Fordi han ikke er interessert, eller fordi han ikke ville skjønne noe av det?{ndash}Jeg vil ikke utdype svaret. He-he. En forlegger har et myteomspunnet yrke, selv om Mork personlig mener det er skrevet altfor få skjønnlitterære parodier på yrkesgruppen i Norge. Ta legenden Harald Grieg i Gyldendal. Han hevet en skyhøy gasje, ble kjørt i svart Cadillac, og hadde det lengste kontoret i landet. Geir Mork har et lite kontor, men tjener halvannen million og blir ofte sett i hvit Armani-dress på forlagstilstelninger.{ndash}Ja, klart jeg er forfengelig. Vi har alle store remmer av narsissisme og forfengelighet. Å ikke innrømme det er tåpelig. Jeg synes dessuten ikke det gjør noe at vi ikke ser ut som takras alle mann. Det hender at del to av Morks arbeidsdag har glamour nok til å matche klærne.{ndash}En del består av det som med et gammelt gresk ord heter strategi. Jeg holder meg orientert om hva som skjer i omverden. Trender. Framtidsforståelse. Jeg preiker med folk. Så kommer andre økt, kveldsskiftet eller nattskiftet, etter å ha tatt meg en kjapp liten blund, da leser jeg manuskripter og skriver notater. Av og til har jeg representasjon, middager, som er en stor glede. Jeg synes det er kjekt, som vi sier på Vestlandet, fordi du treffer så mange spennende mennesker. Nadine Gordimer, Thorvald Stoltenberg, Kjartan Fløgstad. Du får tilgang på tanker og erfaringer som er kolossalt inspirerende. Når Mork snakker om folk han synes er spennende, sier han at det er en fest å møte dem. Gro Harlem Brundtland, for eksempel:{ndash}Vi hadde noen herlige middager. Det var en fest å jobbe med henne.Eller Herbjørg Wassmo:{ndash}Hun skriver spesielt morsomme brev. Hun er saftig. Frekk. Jeg har blitt bedre kjent med henne de siste åra. Det har vært en fest. Hun er subjektiv, klok og rasende når hun synes at verden er urettferdig.Mork presiserer:{ndash}Når hun synes at jeg er urettferdig. Geir Mork synes også det er en fest å ha fest hjemme. Men drikkingen blant bokfolk er ikke så voldsom som mytene vil ha det til. {ndash}Jeg tror mange forfattere har hatt en stor glede av å overdrive. De fleste av dem hadde aldri klart å skrive så mye hvis de var på fylla så mye som de hevdet. Men deler av norsk åndsliv har ligget på sprit. Noen av dem ble jo alkoholikere. Olaf Bull, for eksempel, døde av det. Han har en aforisme Jon Michelet forelsket seg i: «Når jeg er fuld, er jeg en dødsseiler!! Men ædru, et ganske alminnelig vrak.»{ndash}NÅ VIL JEG GJERNE HA et glass hvitvin, sier Mork. Han har kastet et blikk på armbåndsuret. Det kommer gjester i kveld, og tida er inne for en aperitiff. Vi velger en nokså billig vin, og snakker om økonomi. For Mork har blitt kritisert for å være mer opptatt av å tilfredsstille de økonomiske kravene enn å fremme litteraturen. Få er i tvil om konsernsjefens oppriktige interesse for litteratur, langt mindre hans evner. Han skal være lynende intelligent, og en svært god leser. Det er bare det at han snakker så mye om penger. Har han glemt hva hans legendariske forgjenger Harald Grieg skrev i fredsåret 1945? Den forlegger som betrakter handelen med bøker som enhver annen handel, og boka som rett og slett en handelsvare, han er ingen forlegger. Forlegger er bare den som føler sitt yrke som et kall. {ndash}Jeg er forlegger i ånd og sjel. Det preger alt jeg foretar meg. Men forleggeri er ikke noe kall. Resten av utsagnet er jeg enig i. Hvis kroner og øre blir eneste målet for vår virksomhet, da er ikke jeg med lenger. {ndash}Er du best til å lese litteratur eller til å være økonom?Mork venter. Han leter etter en fyndig formulering.{ndash}Jeg synes det er lett å lese tall. Vanskelig å lese litteratur. Begge deler er interessant.{ndash}Har du noen gang sagt nei til et viktig bokprosjekt av økonomiske grunner?{ndash}Aldri. Du kan spørre samtlige av våre forleggere. Om du så hadde skjenket dem kanon , ville svaret være nei. Kanskje er problemet snarere at Geir Mork ikke er flink nok med penger? Finanskyndige folk har uttalt at han snakker som en idealist, men oppfører seg som en dårlig kremmer. {ndash}He-he-he. Jeg synes det er morsomt at folk på veldig uhellige premisser er bekymret for at vi ikke tjener nok penger. Men det skal vi gjøre noe med. Vi har satt pengene i arbeid. Det viktige for oss og eierne er at utviklingen går sånn. Mork lager en slak oppoverbakke med underarmen. {ndash}Hadde jeg vært næringslivsmann hadde jeg sagt at jeg er komfortabel med situasjonen. {ndash}Men det er du ikke, så da sier du ikke det?{ndash}Jeg er fornøyd, sier Mork, og tar en slurk vin.DET ER VANSKELIG Å SLIPPE unna Morks blikk når han snakker om noe han synes er interessant. Og hvis han ikke synes noe om samtaleemnet, gjør han det klart at han nå vil snakke om noe annet. For eksempel at det er hans plikt som forlegger å få fram synspunkter som i prinsippet spriker mest mulig. Mork fester blikket.{ndash}I fjor utga Gyldendal over 1400 titler. Det er jo bøker der som fremmer holdninger og livssyn som jeg er dypt uenig i. Men det er poenget. Vi er Nordahl Griegs forlag. Nordahl Grieg har skrevet et av de mest avskyelige forsvar for stalinismen {ndash} «Ung må verden ennu være». Meningsløst oppvurdert. Samtidig publiserte vi Knut Hamsun, som var den mest konsekvente apologet for Adolf Hitler, og som fullførte med sin redselsfulle nekrolog for Hitler 8. mai 1945. Det er to eksempler på at du ikke alltid skal høre på hva forfattere mener om politikk eller moral. Det er også mange andre eksempler på hvor fatalt man har tatt feil. Jeg har selv som ung mann tatt feil. Feilen Geir Mork gjorde, var å gå inn i den politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land på 1970-tallet. Det er etter hvert mange som blir bedt om å ta avstand fra sin fortid i ml-bevegelsen, men få som har angret så kraftig som Geir Mork. Det er ikke bare anger, det er skam. I «Rikets tilstand» på TV2, uttalte han: Individuelt og moralsk er dette en periode av mitt liv som jeg forbinder med skam, og som førte meg ut i en dyp krise som gjorde at jeg brukte de tre{ndash}fire åra etter 1978 på å gjenvinne en form for intellektuell anstendighet. {ndash}Skam er et eksistensielt begrep som beskriver en tilstand hvor du er nær den totale taushet. Hvordan i all verden kunne vi innta så autoritære posisjoner? Den intellektuelle selvrefleksjonen rundt dette er jo katastrofal i Norge. Se på Klassekampen. Det pågår nå en vervekampanje som fyller avisa med selvtilfreds jubel. Det er forbausende å se noen av de verbale bidragene fra norske intellektuelle. Når Samtidens redaktør får seg til å si at Klassekampen er «Nordens mest energiske og kompetente kulturavis», er dette både en ellevill og sjåvinistisk overdrivelse. Men aksjepushere skal man som kjent ikke stole på, sier Mork fornøyd.{ndash}Jeg leser Klassekampen hver dag, og har gjort det så lenge den har vært dagsavis. I perioder med redsel og gru. Jeg kommer aldri til å kjøpe en aksje i den avisa der. Fordi refleksjonen over avisas egen historie er helt fraværende. {ndash}Av og til, som i «Rikets tilstand», kan man få inntrykk av at det ikke er refleksjon som blir etterlyst, man vil bare ha folk til å legge seg flate? Mork snakker raskere.{ndash}Jeg har ikke sett det programmet, og kan bare svare for det jeg sa. Jeg har skrevet ei bok om maoismen. Jeg har skrevet tidsskriftartikler om dette. Jeg forsvarer historisk retten til å ta feil. Jeg beklager at det var nødvendig å ta så feil som vi gjorde. Men jeg er ikke selvpisker, altså. Det synes jeg er en latterlig posisjon. {ndash}Er det noe annet du angrer på her i livet?{ndash}Nei. Jeg har ikke så stort talent for anger.Mork kan ikke engang angre på at nettbokhandelen som er deleid av Gyldendal fikk det navnet den fikk. Det var nemlig ingen som spurte ham, da man besluttet å kalle den «Mao». {ndash}Det var pokker ikke mitt navnevalg. Jeg synes det er et ufølsomt navn. De har full redaksjonell frihet. Også til å velge idiotiske navn. Det er ingen som spurte meg. Prinsipielt er jeg glad for det. Praktisk er jeg dypt ulykkelig. {ndash}Føler du deg diskvalifisert fra å mene noe politisk?{ndash}Nei. Men jeg er forsiktig med å mene noe om de store svarene. Vi lever dessuten i ei tid med små svar, så slik sett er jeg tidsriktig. Man bør jobbe mye mer med å få fram kritiske holdninger. Gjerne radikale nytenkere, men ikke minst reaksjonære hoder. På slutten av 1800-tallet hadde vi en mann som filosofen Marcus Jacob Monrad, en usedvanlig skarp samfunnskritiker. Det vi har manglet i åndslivet i Norge, særlig de siste 20{ndash}30-åra, er jo slike store, reaksjonære ånder. Vi har ikke funnet dem foreløpig, men vi hadde ikke nølt et sekund med å gi dem ut. DET SÅ LENGE UT SOM Geir Mork kunne bli fotballspiller av yrke. Mork var et «brukbart talent i middelsjiktet» i norsk fotball da han var yngre, men skadde seg stygt i hodet. Nå har han fått fotballforbud av legen. Det plager ham ikke nevneverdig. {ndash}Jeg har blitt så uinteressert i fotball. Telenor stjal fotball-VM, da merket jeg at det ikke gjorde meg noe særlig. Fotballen har blitt sekularisert for meg. Det er en tapt lidenskap. Og når det skjer, ser du hvor meningsløst mye det skrives om fotball. Det er en absurd interesse for fotball. Synes jeg. Da fotballkarrieren var avblåst, kunne han fokusere på akademia. Mork kom til Kristiania i 1876, nei, 1976, og la seg ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som han sier. Samme året giftet han seg med Inger Elisabeth Haugerud, som han hadde oppsøkt i en hippiejesusbevegelse i hjembygda. Paret har tvillinger på 24 år. {ndash}De stakk av så snart de kunne. Først Magnus, så Hilde, de reiste til Frankrike og gikk på gymnaset. De dro videre til studier i England, og nå er de midlertidig hjemme i Norge. Mork lener seg tilbake.{ndash}I Frankrike, sier han. {ndash}Der har de denne franske arrogansen. Så lenge man ikke har den innpå seg daglig, synes jeg jo den er praktfull.{ndash}Du har brukt mye tid på karrieren. Har det vært greit for deg at barna har vært så mye i utlandet?{ndash}Sett i bakspeilet, så er det slik at det ville være uklokt å svare nei. Men jeg håper jeg har vært en god far for det. De har blitt to usedvanlig selvstendige og frittgående sjeler. Men så har de jo en praktfull mor.De som synes Geir Mork er besatt av å framheve seg selv (noen mener at han rett og slett er stormannsgal), nevner gjerne hans plan om et Sverre Fehn-tegnet påbygg til Gyldendal-huset som eksempel. {ndash}Påbygg? Nei, det er mye, mye større. Vi vil rive alt mellom Nasjonalgalleriet og Sehesteds plass. Vi har en helt håpløs bygningsmasse, og har valget mellom å flytte og å rive alt. Heldigvis skjønte vi at hvis vi skulle gjøre noe med dette, nytter det ikke å fikle. Maestro Fehn er engasjert som arkitekt, han skaper et kraftfullt uttrykk som fanger spenningen mellom tradisjon og modernitet i Gyldendal. Vi har så brukt lenger tid enn planlagt, fordi vi har laget så mye spetakkel i bokbransjen. {ndash}Skal du ikke beholde fasaden heller? spør Graff bekymret.{ndash}Jo. Fasaden er vernet. Uansett {ndash} hvis vi skal klare å realisere dette, er vi avhengige av å tjene nok penger. Mork legger trykket på «penger», og utdyper:{ndash}For helvete. {ndash}Du må tjene ganske mye penger, da?{ndash}Ja. Og det har vi tenkt å gjøre. simen.ekern@dagbladet.no

<HLF>Gro og Geir:</HLF> Her fra en signering av Gros selvbiografi. <QL>Foto: Oddmund Lunde
<HLF>Geir Mork blir ofte sett </HLF> i Armanidress på forlagstilstelninger. <QL>Foto: Sveinung Uddu Ystad
<HLF>- Jeg synes det er lett å lese tall. </HLF> Vanskelig å lese litteratur. Begge deler er interessant, sier Geir Mork. <QL>Foto: Tor Arne Dalsnes