Åsne Seierstad

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Åsne Seierstad Boka: Romanen «Bokhandleren i Kabul» (2002) Begynnelsen: Da Sultan Khan syntes tiden var inne for å finne en ny kone, var det ingen som ville hjelpe ham. Først gikk han til moren sin. - Det får holde med den du har, sa hun. Så gikk han til den eldste søsteren sin. - Jeg er så glad i din første kone, sa hun. Samme svaret fikk han fra de andre søstrene. - Det er en skam for Sharifa, sa hans tante. Begrunnelsen: Jeg sitter i halvmørket i en bokhandel i Kabul. Ei gasslampe oser på disken. Jeg nipper til glohet te. Det er iskaldt. Bokhandleren snakker om livet sitt. Mens jeg sitter og hutrer, begynner han å fortelle om hvordan han skaffet seg sin andre kone. Han lever seg inn i historien om hvordan han beilet til den unge piken, og plutselig klinger det i hodet mitt: «Dette må bli starten på boka.»Den middelaldrende bokhandlerens frieri til tenåringen er ladet av symbolikk, og fungerer som et preludium til resten av boka. I sin knapphet er den historien som et lite eventyr. Den antyder temaene for resten av beretningen, og vekker opp leseren med sin innføring i det afghanske samfunnet. Til tross for de dramatiske kullkastene to kvinners liv tar i løpet av få sider, har jeg holdt en lavmælt tone.For å få til starten, slik den er nå, nøyde jeg meg ikke med Sultans beretning i bokhandelen, men oppsøkte alle historien handler om. De er blitt intervjuet i flere omganger, for sannheten sitter ofte langt inne, noen ganger gjemt bak flere lag av sorg. Det tok meg mange runder å forstå hva som egentlig skjedde da Sultan Khan syntes tida var inne til å finne en ny kone. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix