Åsne Seierstad

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Åsne Seierstad Bok: «Hundre og én dag - En reportasjereise» (Cappelen) Begynnelsen: Først var lyset. Det trengte seg gjennom øyelokkene, kjælte seg forbi søvnen, smøg seg inn i drømmen. Ikke som det pleide, ikke hvitt og kjølig, men gyllent. Mysende øyne mot et vindu med lange tyllgardiner, to mønstrede lenestoler, et vaklevorent bord, speil og skap. En spraglete skisse på veggen. En basar der skygger av kvinner i lange svarte sjal glir gjennom mørke smug. - Jeg er i Bagdad! Begrunnelsen: Jeg ville begynne med begynnelsen, ja, faktisk med Begynnelsen og leke litt med skapelsesberetningen. For dette er Mesopotamia, der forstillingen om Edens hage og paradiset ble skapt. Jeg ville ha med dette som en kontrast til det Bagdad som ellers figurerte i media - inspektører og masseødeleggelsesvåpen. Dessuten har jeg forsøkt å skrive akkurat slik det var - jeg mener selvsagt akkurat slik jeg opplevde at noe var. Jeg kan jo bare kjenne min opplevelse av noe, og den kan være annerledes enn andres. Nemlig. Lyset var mitt første, bevisste møte med Bagdad. Etter en tolvtimers kjøretur gjennom ørkenen, sovnet jeg fort, sov tungt og våknet til det smygende, gylne lyset. Det virket i alle fall gyllent der det sivet inn gjennom gardinene. Etter en stund skjønte jeg det - gardinene var gule, de fikk lyset til å virke varmt og omsluttende. Husk at ting er aldri slik de ser ut. Men gule gardiner får i alle fall enhver morgenstemning til å virke gyllen. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix