Atombyen som ble slettet fra kartet

Russerne kastet ut esterne og lukket Paldiski for å lage kjernefysisk reaktorer her.

PALDISKI (Dagbladet.no): «Velkommen til helvete» står det på en husvegg i den estiske byen Paldiski. En av innbyggerne har tagget den selsomme hilsenen til besøkende.

Så jævlig var byen at den svenske regissøren Lukas Moodyson fant det passende å spille inn traffickingfilmen Lilja 4-ever her. Han lette etter den stusselige østblokkfølelsen, og den fant han.

Filmen ble spilt inn på 2000-tallet. Før murens fall hadde ikke regissøren kommet inn i Paldiski.

I 1962 kom russerne hit med piggtråd. Mange av esterne som bodde her ble kastet ut, samtidig med at russerne ble fraktet inn. Myndighetene satte opp skilt med \'adgang forbudt\'. Så ble byen slettet fra kartet. Fra da av var den hemmelig.

DET KNASER NÅR MAN GÅR på knust glass i den gamle treningsanlegget for ubåtmannskap som sovjetiske myndigheter bygget her i 1962. Forsatt står byggverket, tak og vegger er i solid betong, men alt inventar er røsket ut.

De russiske soldatene tok med seg alt av verdi da de dro, senere har lokalbefolkningen tatt ned det de kunne bruke. Det finnes ikke en lampe her, og dagslyset slipper ikke igjennom, de fleste vinduene er spikret igjen.

Her trente det sovjetiske militæret opp personell til atomubåtene. En gang var dette den største marinebasen i sitt slag i Sovjetunionen. Det enorme komplekset kalles på folkemunne Pentagon, det har form som en femkant.

To kjernereaktorer ble satt opp, som en del av maskineriet til ubåtene. Mannskapet fikk opplæring i å bruke kjernekraftkildene. Utstyr til å å måle effekten av radioaktivitet på mennesker fantes også. Anlegget var stort nok til å romme en atomubåt. Mange tusen arbeidet på anleggene, som var så hemmelige at byen måtte viskes av kartet, gjerdes inne med piggtråd og stenges av for utenforstående.

Atombyen som ble slettet fra kartet

De militært ansatte reiste rundt i uniform, men også de måtte vise fram dokumentene sine for å komme inn.

MAN KAN FORTSATT VANDRE INN og minnes kald krig. Bygningene finner man like utenfor byen, og de står der uten noen slags form for virksom avsperring eller vakt. Opp trappeganger uten rekkverk kan man vandre i mørket i etasjene, liste seg innover uendelig lange ganger med rom som fører ukjente steder. Hva de ulike delene av bygningene ble brukt til, kan man bare gjette oss til.

Et sted henger gamle klær, noen sko ligger slengt og på veggene har lokale kunstnere utfoldet seg. 

For noen tiår siden drillet stramt kledde marineoffiserer yngre soldater i hemmelige treningsopplegg. Opplæringen for en ubåt-besetning tok over et år, og bare de aller flinkeste folkene ble sendt hit. 

I dag er det helt stille, det er ingen mennesker her, bare lyden av glasskår mot betong når man finner veien ut av krinkelkrokene.

EN GANG HET STEDET RÅGERVIK. Svenskene grunnla bosetningen på 1600-tallet.

Fortsatt i dag er forbindelsene til Sverige sterke. Ferjene har daglige avganger til nabolandet. Estlands økonomi vokser raskt, så raskt at finnene pendler til lukrative jobber i landet. Det er opprettet helikoptertransport mellom de to hovedstedene. Estland tiltrekker seg investorer og turister, boligprisene stiger raskt. Til og med finnenes kjente selskap Silja line har kommet på estiske hender, oppkjøpt av Tallink.

I tiår har den vært preget av alkoholisme, prostitusjon, arbeidsledighet og kriminalitet. Men det går bedre nå. Også i Paldiski bygges det i sedvanlig, estisk, frenestisk takt.

- Det er billigere leiligheter her, ikke som i de andre byene i landet. Folk flytter hit på grunn av det. Også kan de jobbe i Tallinn, sier Piret Meos, som jobber i det bittelille museet i byen. Hun gjør det motsatte av alle andre, hun bor i Tallinn og pendler til Paldiski hver dag. Reisen tar en times tid.

Men ennå trengs mye arbeid med de slitne sovjetstil-områdene før dette vil se ut som en boom town i det suksessrike, baltiske landet. Og ennå står mange av de militære anleggene sovjeterne bygget her, noen i ferd med å smuldre opp, andre rives eller bygges om.

DA DEN SISTE SOLDATEN DRO fra Paldiski på midten av 90-tallet, etterlot han seg en nedfallsby full av radioaktivt avfall. Det har kostet mange millioner euro å rydde opp i dette, og fortsatt er det ikke ferdig.

Forsatt er en rekke ruiner fra den gang synlig over hele byen. Bunkere, søppel og sammenraste, militære bygninger finnes over alt.

Før sovjetstaten ble eneste arbeidsgiver, var Paldiski en liten småby, der de fleste drev med fiske, jordbruk eller jobbet på toget og på havna.

FLERE BYER forsvant fra kartet under Den kalde krigen. I Paldiski hindret piggtråd og grensevakter gjennomfart, og de som bodde her måtte vise pass hver gang de skulle reise inn og ut av byen. Fram til 1994 levde de med sjekkesteder og hemmelighold. Det samme skjedde flere steder i Østblokken. Også i Vest-Europa ble selvsagt militære områder holdt utilgjengelige, men ikke i slikt omfang.

I dag bor det bare rundt 4000 mennesker her. Noen av esterne som deportert, kom tilbake da russerne forlot landet. Og mange russere ble igjen i Paldiski.

Fortsatt er det vanlig å høre russisk i gatene. Estland har en stor russisk minoritet på rundt 25 prosent. I Paldiski er det mange fler, over 60 prosent er russere.

- Alle de gamle ble boende, noen av de militært ansatte dro tilbake til Russland. Paldiski er bedre nå, en fin by å bo i, sier Victor Kalder, som jobber på havna. Den estiske faren hans arbeidet her mens byen var stengt, som sjåfør. Moren er russisk.

Russisk innflytelse har vært sterk her siden 1700-tallet. Peter den store opprettet havn her, og byen ble hetende Baltiiskii. Det var en populær havneby fordi havnen ikke var frosset til så lenge hver vinter. Senere ble navnet forenklet til Paldiski av esterne.

I 1939 fikk russerne byen som følge av ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin. De bygget marinebase her, og en stor del av den lokale befolkningen ble deportert allerede da. Fra Paldiski gikk det tog til Sibir. Under andre verdenskrig okkuperte tyskerne byen, de opprettet en konsentrasjonsleir. Når russerne tok over, ble det bygget KGB-leir og straffleir for "vanskelige soldater" i byen.

ETTER JERNTEPPETS FALL ble det nye tider i Paldiski. Etter 55 år med hemmelighold og russisk kontroll, startet arbeidet med å demontere kjerneraktorene i 1994. Lokket på reaktorene ble løftet bort og brenselsstavene fjernet, rapporterte NTB i april det året. Byen ble åpnet.

- Det er første gang på 55 år at våre barn kan gi seg på skoleveg uten å møte fremmede soldater på skoleveien, sa statsminister Mart Laar.

Han kunne skåle i sjampanje denne dagen. Tre år tidligere lovet han å ikke drikke en eneste dråpe sprudlevann før den siste russiske soldaten var ute av landet. For ham var det først nå Den andre verdenskrig var over. Og slik følte nok mange estere det.  

- Om to - tre år er denne byen kjempefin, sier taxisjåføren på vei hjem. Han viser fram områdene ved havna, der det er stor byggeaktivitet og ny industri. Som mange andre estere ser han optimistisk på fremtida. Han bor i et av de landene som har hatt størst økonomisk vekst i Europa de siste årene.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

MILITÆRE MINNER:</B> Fortsatt kan man vandre i det gamle opplæringssenteret for det sovjetiske militærpersonellet. Men alt inventaret er tatt ut.
<B>MOT BEDRE TIDER:</B> Estlands økonomi vokser i rekordfart. Håndverkerne jobber på spreng i Paldiski for å forvandle den gamle, grå østblokkbyen.
ET LIV MED OKKUPASJON:</B> De gamle i Paldiski husker tyskernes konsentrasjonsleir som ble satt opp under andre verdenskrig, og deretter sovjetisk okkupasjon.
<B>HUSET ATOMUBÅT:</B> Opptrening av de russiske soldatene tok over et år. Her inne fikk de lære seg å jobbe på atomubåt. To kjernereaktorer ble satt opp.
TUSENVIS JOBBET HER:</B> Da Sovjetunionen bygget marinebase ble tusenvis av russere fraktet inn til byen for å jobbe her. Mange estere ble deportert.
I DAG KAN BARNA GÅ PÅ SKOLEVEI:</B> Uten å se en eneste russisk soldat. I årene etter murens fall har Paldiski imidlertid slitt med andre problemer, som arbeidsledighet og alkoholisme.
EN BILLIG BY:</B> Folk flytter til Paldiski for å bo billig, mener Piret Meos.
KOSTET MILLIONER I OPPRYDNING:</B> Da den siste russiske soldaten dro på midten av 90-tallet startet opprydningen. Fortsatt står ruinene igjen.
ADGANG STRENGT FORBUDT:</B> Slike skilt ble spikret opp utenfor Paldiski, med beskjed om at det er strengt forbudt å passere bak skiltet. Alle som ville ut og inn av byen måtte vise fram pass og reisetillatelse.
ET GODT LIV:</B> Victor Kalder (41), lever godt med kone og barn i Paldiski.
<B>OG SLIK SÅ DET UT:</B> Lilja springer mellom husblokker i Paldiski. I filmen oppgis det bare at historien utspiller seg i en gammel Sovjet-stat.
DRO I 1994:</B> Den siste sovjetsoldaten forlot Paldiski i 1994. Da ble atomreaktorene fjernet, og bare radioaktivt søppel og militære anlegg sto igjen.
RUSSERE DOMINERER:</B> Forsatt bor det over 60 prosent russere i byen. En del av soldatene og deres familier dro hjem, men mange ble igjen.
ØSTBLOKKFØLELSE:</B> Da den uhyggelige traffickingfilmen Lilja 4-ever skulle spilles inn, valget regissøren Paldiski.
<B>MINNER FRA SOVJETTIDA:</B> Her ble tusenvis av sovjetiske soldater drillet i å beherske kjernereaktore og atom-ubåter. Dette anlegget var så hemmelig, at byen det lå i måtte slettes fra kartet.