Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Auto Amerika

USA er bygd for frie mennesker. USA er bygd for folk som vil leve i bilen. USA er bygd for deg som liker drive-in-mat, drive-in-kaffe, drive-in-banker og drive-in-kinoer.

DETTE SKAL IKKE først og fremst handle om karbondioksidutslipp, om dårlig samvittighet, om at vi kjører feil retning, om at vi lever på en syk klode. Dette skal ikke først og fremst handle om at General Motors har kjøpt opp trikkerettighetene i Los Angeles for å sikre et stabilt salg av motoriserte kjøretøy.

Dette skal ikke handle om politikk og gratispassasjerproblemer. Dette skal, rett og slett, handle om å innse at ikke alt kommer til å vare, og at det innimellom, fortsatt, til tross for alt som er i ferd med å skje, må være lov å vri rundt nøkkelen, legge hendene på rattet og dure i vei, av gårde, på jakt etter noe som fortsatt finnes, noe som kanskje en dag skal forsvinne, noe som en dag skal bli noe annet, noe som en dag kanskje vil få folk til å si husker du, husker du den gangen vi var helt frie? Husker du den gangen folk flest kunne gjøre som de ville, som det passet dem? Husker du da folk flest kunne sette seg i bilen, skru opp lyden, kanskje var det Willie Nelson, Johnny Cash og The Highwaymen, kanskje var det Billy Ocean som sang om å komme seg ut av drømmene, om å komme seg inn i bilene, kanskje var det noe helt annet, kanskje la de bare i vei, gjennom Amerika, gjennom alt, til lyden av ingenting, med vind i håret, med smil, med forventninger.

EN FALSK FRIHETSFØLELSE, sier du? En illusjon?

Ja, du har vel rett, du har nok rett, men likevel, det føles sånn, akkurat nå føles det sånn. Jeg er fri, jeg er fri! Jeg kan dra hvor jeg vil, jeg kan gjøre som jeg vil, jeg kan kjøre og kjøre og kjøre. Jeg kan snu, jeg kan dra fram, jeg kan dra tilbake. I hvert fall på en dag som dette, med sola inn fra øst, der oppe over de nakne California-fjellene, kikkende ned på bilene, gjennom solbrillene, på veien, den amerikanske veien, som folk skriver om, som folk synger om, den som er så bred, så mye bredere enn veier flest. Det ser i alle fall sånn ut, der den ligger, foran oss, idet vi starter jakten på en kopp kaffe.

Og kanskje en hamburger. Seinere.

PÅ SUNSET BOULEVARD i Los Angeles kjører de, bilene, opp og ned, dagen lang. I noen sitter skuespillere, i andre finnes produsenter, i andre finnes folk som prøver seg, folk som bare viser seg. Og så er det oss, folk flest, oss vanlige mennesker, på vei til jobb, på vei til frokost, til egg, til kaffe, til aviser.

På vei gjennom nye svinger.

Til en ny dag med trafikklys og skilt.

Forbi nye tomme fortauer.

En ny dag i bilen.

Besøke noen? Vi tar bilen.

På kino? Vi tar bilen.

Middag? Vi tar bilen.

Kaffe? Vi tar bilen, vi tar bilen, vi tar bilen.

Til Starbucks, vi kjører til Starbucks, vi kjører inn, bak de andre, og stopper foran mikrofonen.

- God morgen.

- God morgen.

- Hva vil dere ha?

- Kaffe, takk.

- Vanlig kaffe?

- Ja, vi vil ha vanlige kaffer, uten sukker, uten melk.

- Liten, mellomstor eller stor?

- Stor! To store, takk!

Og så kjører vi videre, til en luke, der kaffen kommer ut, og pengene går inn, og så smiler vi, og så kjører vi, videre, i bilen, vi er vanlige folk, vi kjører bil.

Sånn kan det oppsummeres, hele greia, hele systemet, hele Amerika. For det er sånn det fungerer, her i USA, det er sånn det er, når det gjelder kaffe, når det gjelder hamburgere, når det gjelder andre ting man skulle få lyst på, i en fei.

- Ha en fin dag, sier stemmen.

- Kjør forsiktig!

DET BEGYNTE i 1921 i Dallas, Texas, med en restaurant kalt The Texas Pig Stand. Her solgte de en sandwich med svinekjøtt kalt «Pig Sandwich». Servert sammen med de populære drikkene Coca-Cola og Dr. Pepper, ble det et herremåltid svært få mennesker i Dallas kunne klare seg lenge uten. Restauranten hadde dessuten ansatt en bråte unge og ivrige jenter, som ville tjene penger, fort, på provisjon. Slik hadde det seg at kundene ikke engang kom seg ut av bilen før bestillingene var tatt opp. Dermed ble de sittende, i bilene sine. Sandwichene kom som bestilt. Det føltes fint. Og vips, som historien har vist så mange ganger før, ble tilfeldighetene til et konsept.

Noen år seinere, i 1928, stakk en funksjonær i City Center Bank i Syracuse i New York, hodet sitt ut av et vindu og kikket inn i øynene på sin aller første utendørskunde.

En bankbok kom inn gjennom vinduet. En bunt med grønne sedler kom ut.

Jeg har vært i banken, uten å forlate bilen!

De amerikanske byene vokste i takt med motorduren. Ting ble tilrettelagt for det praktiske livet i bilen. I Florida åpnet landets første drive-in-meieri. I Ohio åpnet restaurantkjeden Wendy’s vinduene inn til verdens første kommersielle hurtigmat-drive-through. Og i 1932, i Camden i New Jersey, kom endelig kvelden de forelskede parene hadde ventet på: en helaftens spillefilm på storskjerm, ute i det fri. Det var bare å legge armene rundt hverandre, forsyne seg med popcorn og lene seg tilbake.

- Folk falt for lettvintheten. De falt for selve konseptet. Bilen var et symbol på frihet, på en lys framtid. USA er blitt til i bilens tidsalder, og drive-in-konseptene føyde seg naturlig inn som en del av det å være amerikansk, sier Michael Karl Witzel, forfatter av flere bøker om amerikansk bilkultur, blant annet «The American Drive-In: History and Folklore of the Drive-In Restaurant in American Car Culture» (1994).

LØRDAG KVELD, Vineland Drive In, City of Industry I California. Bil etter bil etter bil kommer rullende inn på de store parkeringsplassene. Salgsbodene som har vært i sving tidligere på dagen er i ferd med å bli ryddet bort. Idet kveldsmørket senker seg, startes videokanonene, og på de store skjermene dukker skuespillerne opp.

I bilene sitter kjærestepar, småbarnsfamilier og en og annen ensom ulv på jakt etter et par timers enkel underholdning.

Vineland Drive In er en av de siste gjenlevende utendørskinoene i hele USA, og den siste i Los Angeles-området. Selv om filmindustrien har fått oss til automatisk å koble utendørskinoer med sexdebuter i baksetet og klining i nattemørket, må det nevnes at det faktisk først og fremst var småbarnsfamiliene som først omfavnet fenomenet da denne typen kinoer dukket opp på begynnelsen av 30-tallet.

Ettersom hele familien nå fikk være med, kunne de voksne legge bak seg slitsomt logistikkarbeid, barnevakter og avtaler her og der.

Prisen per hode sank betraktelig. Og innenfor bildørene trengte man ikke lenger være redd for at verken skrikende småbarn eller kjeftende foreldre skulle ødelegge filmopplevelsen for 300 andre i salen.

I sin egen bil kunne man gjøresom man ville.

I sin egen bil var man fri.

I ÅRA FRAM mot andre verdenskrig økte antallet drive-ins i USA dramatisk. Og mot slutten av 40-åra og utover på 50-tallet steg optimismen og livsutfoldelsen i takt med et stadig forbedret velstandsnivå for folk flest.

I 1960 fantes om lag 4000drive-in-kinoer i USA.

- Så å si alle som vokste opp i USA på denne tida har levende minner fra kinoopplevelser i bilen sammen med familien, forteller Michael Karl Witzel.

Men mens restauranter, banker og kafeer bare har fortsatt å poppe opp, og fortsatt gjør det i dag, opplevde kinoene en kraftig nedgang utover på 70-tallet.

De uskyldige filmene fra femtitallet måtte etter hvert vike for filmer med mer eksperimenterende innhold.

Forretningsorienterte hoder i pornoindustrien så en mulighet i det nye kinokonseptet, og enkelte steder overtok voksenfilmene fullstendig. Til tross for økte billettpriser ble det etter hvert for dyrt å leie svære parkeringsplasser også for pornofilmbransjens profitører.

På åttitallet kom dessuten VHS-kassetten, og det var siste spikeren i kista for kinoopplevelser i eget kjøretøy.

OGSÅ ANDRE DELER av drive in-kulturen gjennomgikk endringer i denne perioden. I kapitalismens hjemland er det meste som kjent til sjuende og sist alltid handlet om penger, og med et stadig økende krav til effektivitet og fortjeneste, ble det etter hvert slutt på de mest ekstravagante servicetilbudene. Nå skulle alt gå kjappere, og personlig service ble erstattet med mikrofoner og høyttalere, høyere tempo og mat lagd med atskillig mindre kjærlighet enn tidligere.

- De gamle stedene finnes fortsatt, absolutt, men det er ikke som før. Alt er mer kommersialisert. Det er mindre personlig, mer maskinelt. Det betyr ikke at denne delen av amerikansk kultur er borte. Den har forandret seg, ja, men vi skal ta vare på den, sier Witzel, som selv ble opptatt av drive-ins da han så hvor ting var i ferd med å bære hen, det er jo gjerne sånn.

- Teknologisk framgang er bra, men når det fører til at vi mister service og kvalitet, synes jeg det er trist, sier forfatteren.

- I dag er det ingen unge som vet hvordan en hamburger som ikke har vært frosset egentlig smaker. For ikke å snakke om en milkshake lagd med ekte iskrem i stedet for pulvermiks. I dag nøyer mange seg med å se det på kino.

Nettopp filmindustrien i Hollywood har hatt enorm betydning for resten av verdens bilde av Amerika. Blant filmskaperne finnes det fortsatt en utbredt sans for gamle dagers estetikk og livsstil.

Også dagens filmer er det ofte den nostalgiske femtitallsutgaven av bilkulturen i USA som dyrkes. I mange av for eksempel Quentin Tarantinos filmer brukes ofte klassiske dinere som kulisser.

- Hvorfor er det sånn?

- Fordi denne delen av amerikansk folklore gjenoppliver ei tid da alt var mye enklere. Bildene vekker til live minner fra «gode, gamle dager». Det er som kjent ikke sikkert at alt nødvendigvis var så mye bedre. Men sånn er nå en gang mennesket, sier Michael Karl Witzel.

- Etter hvert som vi blir eldre, lener vi oss mot det kjente og kjære i et forsøk på å få kloden til å rotere litt saktere.

DET ER SØNDAG ettermiddag. På parkeringsplassen utenfor Bob’s Big Boy i Burbank er den ene bilen etter den andre på vei inn. Fra klokka fem og utover har den populære restauranten fra 1949 «hop-service», det vil si at alt er som i «gode, gamle dager». Gamle glis konkurrerer om oppmerksomheten. Jenter i skjørt kommer ut og tar opp bestillinger i bilvinduene.

Og livet i bilen går sin gang.

En gul Chevrolet fra 1968 stjeler oppmerksomheten.

Bak rattet sitter Roger.

Ved siden av ham sitter kona Lauri.

- Hva vi skal ha? Hamburgere, så klart. En double decker med ost. Og en cherry coke, sier Roger.

- Jeg vil ha en milkshake, sier Lauri.

En milkshake, som før, en milkshake som i gamle dager.

Ekteparet kommer ikke like ofte lenger, kanskje bare et par ganger i måneden, kanskje tre. Men de kommer.

- Det er ikke så mange slike plasser igjen, dessverre sier Roger.

- Ting er forandret, ting er ikke som før.

- Hvordan var det før?

- Vel, for det første kostet hamburgerne 50 cent, sier Roger.

- Jeg husker vi pleide å ha med oss tegneserier hit, da jeg var her med foreldrene mine. Vi barna satt i baksetet. Vi leste og spiste hamburgere. Seinere fikk vi andre interesser. Det ble færre tegneserier. Vi ble mer opptatt av jenter, sier Roger og ler.

Lauri rødmer, og ler litt, hun også.

- Ting var bedre i gamle dager?

- Tja, ikke alt, sier Roger og tar et tak rundt Lauri.

- Nei, ikke alt, sier Lauri.

- Men hamburgerne. De var bedre. Bank i dashbordet.

Denne saken ble første gang trykket i Dagbladets Søndag. Du kan lese flere saker fra Søndags-magasinet på denne samlesiden.

<B>DRIVE-IN-KIRKE:</B> Det er ikke bare hamburgere og melk som serveres i bilen. I Tustin i California kan du til og med få en religiøs opplevelse uten å forlate setet ditt. Kaffe, kaker og en boks til å putte bønnelapper i.
<B>Leker med maten:</B> Innimellom, når man er i USA, kan man lure på om man han har havnet på verdens største tivoli. I La Puente i California kan du kjøre inn i en gigant-donut og spise en klassisk politifrokost: donut og kaffe.
<B>Meieri:</B> På den 50 år gamle Alta Dena Dairy i Burbank består utvalget i dag av mer enn bare meieriprodukter. Kelley Gastellunn og Casey Marshall kan kjøpe brus uten å gå ut av bilen. Julie Hernandez ordner opp.
<B>Livet i bilen:</B> En Chevrolet kommer rullende inn på Bob’s Big Boy i Burbank. Bak rattet sitter Roger Steed, sulten på hamburgere og cherry coke.
<B>Familiehygge:</B> Mark Adams, kona Grace, dattera Nicky, melk og hamburgere. - Noen ganger har man ikke lyst til å spise sammen med andre. Noen ganger har man lyst til å være for seg selv, forklarer pappa Mark.
<B>Bilkino:</B> I 1969 fantes om lag 4000 drive-in-kinoer i USA. Vineland Drive In i City of Industry er den aller siste som fortsatt er i drift i Los Angeles-området.
<B>Dagens Amerika:</B> Fort inn, rakst ut, her skal det tjenes penger. - I dag er det ingen unge som vet hvordan en hamburger som ikke har vært frosset egentlig smaker, sier Michael Karl Witzel, forfatter av flere bøker om amerikansk bilkultur.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media