STORE GUTTER GRÅTER OGSÅ

-Av og til er to armer sterkere enn ord

Jan Kjærstad synes ikke menn snakker for lite om følelser. Han mener for mye prat kan ødelegge et forhold.

-I «1001 natt» står det: «Det jeg vet om kjærlighet, kan du skrive på din venstre fingers negl».

Jan Kjærstad holder fram lillefingeren.

-Jeg kunne ha sagt: «Dette er det jeg vet om følelser», og klart meg med en negl.

Egentlig har ikke Kjærstad lyst til å snakke om følelser. Faktisk går han inn for å så tvil om følelsenes viktighet. Slik han opplever det, har følelsene nå fått forrang foran fornuften. Forfatteren viser til Brexit og Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, og sier han mistenker at det var følelser som fikk folk til å stemme slik de gjorde.

-Politikere går på kurs for å lære å appellere til følelsene. De må snakke enkelt, gjerne også banalt, for å berøre velgerne der de er mest emosjonelle. Det synes jeg er betenkelig, selv om jeg ikke vil si at jeg er kritisk til følelser som sådan.

Som liten ble Kjærstad aldri fortalt at gutter ikke skal gråte. Likevel lå det i kortene at gutter skulle være mer robuste enn jenter. Utviklingen på dette området har vært radikal, mener Kjærstad, som i dag synes det er helt naturlig å se en mann gråte. Han forteller at han møter voksne menn i helt ulike miljøer som snakker åpent og ærlig om følelsene sine. Selv vil han verken karakterisere seg som følelsesmenneske eller rasjonalist.

-Jeg har alltid vært et stille menneske som holder ting for meg selv. Men i løpet av livet er jeg både blitt mer klar over følelsene mine, og over hvilken rolle fornuften kan spille.

Kort oppsummert mener Kjærstad at vi ofte feiltolker hva som er fornuft og hva som er følelser, og når de ulike mekanismene trer i kraft. Vi kan tro vi gjør fornuftsbaserte valg, uten å være klar over at en vulkan av følelser har vært involvert.

«Jeg har alltid vært et stille menneske som holder ting for meg selv» Jan Kjærstad

-Jeg vil slå et slag mot føleriet, som jeg synes brer om seg i dag. Jeg synes heller vi skal nullstille hele måten vi tenker på og begynne å spørre oss selv: Hva er egentlig dette her?

Kjærstad tror det meste blir feil mellom menn og kvinner, og mellom barn og foreldre, i det øyeblikket man velger for mye følelser eller for mye fornuft. Det gjelder å finne balansen.

-I noen forhold vises det for lite følelser, i andre for lite fornuft. Mange forhold lider under at man hele tiden skal prate om hva partene føler. Når den ene er ærlig og åpner seg, graver den andre kanskje dypere og vil vite enda mer, noe som igjen fører til irritasjon og tilbaketrekning hos den første. Til slutt har man snakket forholdet helt i stykker. Dette tror jeg er et undervurdert problem – at alt skal på bordet hele tida. Man får aldri levd. Man får ikke en naturlig relasjon, med stillhet, praktiske gjøremål og fornuftsbaserte diskusjoner.

Forfatteren mener vi bør innrømme at ordene ikke alltid strekker til når følelsene velter opp i oss.

-Av og til er to armer sterkere enn ord

-Når det gjelder forhold, bør man kanskje oftere følge rådet «show, don’t tell». Om det er en ordentlig knute i forholdet og ordene bare står og stanger, skal du slutte å snakke, og handle isteden. Da skal du gå fram og omfavne det andre mennesket. Av og til er to armer mye sterkere enn ord, både i parforhold og i en foreldre-barn-relasjon.

Han mener det samme også er gyldig i litteraturen. Som leser har Kjærstad erfart at de sterkeste bøkene er de som har en historie som gir ham en form for ordløs erkjennelse og innsikt. Det er en følelse, det også, sier han, men i den følelsen ligger det mye fornuft. Det er nettopp derfor han mener skjønnlitteratur er så viktig.

-God litteratur lar leseren nå et ordløst, uutsigelig lag som man ikke kan nå ved å sitte og snakke og øse ut ord. Jeg vil være en motstemme til tidsånden, der det virker som det eneste målet med litteraturen er å få i stand emosjonelle sinnsbevegelser i leseren. Jeg tror god litteratur også skal ha et opplysningsideal i seg som kan gi oss rasjonelle, fornuftige erkjennelser. Det at du, selv etter å ha lest hundre fagbøker på et felt, ved å lese en flis av en roman plutselig kan nå et helt nytt nivå av innsikt.

«Jeg har alltid vært et stille menneske som holder ting for meg selv» Jan Kjærstad

Det er altså slett ikke slik at Kjærstad ikke ønsker å berøre. Han ønsker å utvide virkemidlene, og nå inn til både fornuften og følelsene hos leseren:

-Skjønnlitteratur kan lære leseren empati. Ved å lese om andre mennesker og leve seg inn i deres liv, forstår man at ikke alle er som en selv. I beste fall kan leseren overføre den erfaringen og innsikten til det virkelige livet. Men det er selvsagt ikke gitt at det blir sånn. Både Stalin og Hitler leste mye skjønnlitteratur, sier han og humrer.

Kjærstad innser også at mange av de guttene og mennene som kanskje kunne ha hatt størst utbytte av å lese skjønnlitteratur, sannsynligvis aldri oppsøker den.

-Vi vet jo at litteratur ofte appellerer til de mest ressurssterke, og glemmer at mange faller utenfor – både på skolen, i familielivet og i arbeidslivet. Vi har lenge vært klar over at dette utenforskapet kan gjøre menn bitre, og føre til at de opparbeider større og større aggresjon. Andre føler seg så mislykket at de i ren fortvilelse ønsker å ta sitt eget liv. Og i slike tilfeller er jo det å finne noen å snakke med, det som faktisk kan avgjøre om du lever eller dør.

Utfordringen, enten du er terapeut eller en vanlig samtalepartner, er å få de tause mennene til i det hele tatt å snakke, mener Kjærstad. Han tror det å bygge en relasjon til et annet menneske er vesentlig i seg selv, enten man samtaler om følelser eller fornuft.

- Når man føler seg utenfor, er det viktig å få hjelp til å se at man er del av en historie som er større enn en selv. Man må ikke nødvendigvis finne meningen med livet. Jeg tror greia mer er å finne et verdig prosjekt som man kan ha en funksjon og spille en rolle i.

«Man må ikke nødvendigvis finne meningen med livet. Jeg tror greia mer er å finne et verdig prosjekt.» Jan Kjærstad

Personlig er det urett og forelskelse som setter i gang de sterkeste følelsene hos ham. Kjærstad fascineres av hva forelskelse rent kjemisk gjør med kroppen, og hva sterke følelser kan få oss til å gjøre. Mødre som får superkrefter og kan flytte en bil som holder på å trille over barnet deres. Affektdrap utløst av sjalusi. Når han selv får gode kritikker for en bok, kan han nesten kjenne hvordan dopaminen stiger i hjernen hans. Men han har også fått sin del av det motsatte. Det gjør like vondt hver gang.

- Negativ kritikk er som å drikke gift, du får i deg noen forferdelige stoffer. Det gjør vondt i hele kroppen. Jeg har lært meg at det i hvert fall tar to uker før giften er ute av systemet.

Det hender han snakker med kona Terese når det er som verst. Ofte trenger han ikke å si noe, hun vet hvordan han har det, og ofte sier ikke hun noe heller. Hun legger bare armene rundt ham, fordi hun vet at det er det han trenger.

-Av og til er to armer sterkere enn ord

Jan Kjærstad innrømmer glatt at han har vært skeptisk til den såkalte bekjennelseslitteraturen, der alle skal snakke ut om alt. Selv kan han ikke komme på noe han synes det ville være unaturlig å snakke om. Forskjellen på ham og bekjennelsesforfatterne er imidlertid at han aldri ville finne på å snakke offentlig om de mest private tingene. Slikt har han familien og nære venner til. Samtidig ser han at åpenhet kan bidra til å fjerne tabuer. Å gråte, tror han derimot at han gjør sjeldnere enn mange.

- Jeg kunne si jeg gråt i går, men det ville være falskt, for det var av slutten på en sentimental B-film. Kanskje jeg gråt siste gang for et år siden. Vondt inni meg har jeg jo ofte, men det er ikke så ofte jeg feller tårer, selv om jeg kan være like fortvilet og føle like stor smerte som andre som gråter lettere. Det går an å gråte uten å felle tårer. Det tror jeg er et spørsmål om legning.

Menn ruser seg mer, er mer voldelige og tar oftere livet sitt enn kvinner – men søker sjeldnere hjelp. I serien «Store gutter gråter også» snakker Magasinet med kjente menn om følelser og med noen av våre fremste eksperter på psykisk helse. All forskning viser at det er god folkehelse i å være åpen om vanskelige følelser. Rådet for psykisk helse (psykiskhelse.no) støtter opp om prosjektet.

les alle sakene her