Torsdag 9. september OM NOEN SPURTE MEG nå hva jeg forbinder med Sudan, og jeg skulle svare med ett ord, så ville jeg si: sand! Sanden er allestedsnærværende, hvor man enn går, hva man enn gjør. Man har sand i skoene, i øynene, i håret og i maten. Man koster på sand, kjører i sand, vasser i sand. Og i dag sitter jeg fast i sand! Det har regnet bøtter og spann hele natten, og elven er kommet opp igjen. Jeg må til kontoret et ærend før jeg skal på sykehuset, og kaller opp radiorommet for å høre om noen har hatt problemer med å ta seg over elven tidligere på morgenen. «Maffi muscula» får jeg til svar - «No problem». Det regner ustanselig og elven stiger raskt. På vei tilbake sjekker jeg at det lyser «4 Wheels drive» før jeg legger kjekt i vei ut i de grumsete vannmassene. Jeg kommer ikke langt. Midt i Wadi kjører jeg Landcruiseren ned i et digert hull. Den løse sanden på bunnen av elven beveger seg, flytter seg med strømmen og vannet endrer sporet hvor det var trygt å kjøre kun noen minutter tidligere. Den tunge bilen sitter bom fast, lar seg ikke rikke verken frem eller tilbake, hjulene spinner ikke rundt engang. Etter en times styr og flere skumle fallgruver i elvebunnen, kan jeg omsider rulle opp på andre siden av Wadi med firehjulstrekket i krabbegir. Jeg øser mange «Shockaran! Shockaran!» - Tusen takk - ut av vinduet, og lover mannskapet at de skal slippe å se meg mer i dag. De bare ler og vinker meg av gårde, vel vitende at jeg ikke er den første, og heller ikke den siste som får smake Wadi’s uberegnelige humør. Fredag 10.september DET KAN HENDE jeg skal skrive en bok om gruppedynamikk når jeg får tid. «Flerkulturell gruppedynamikk for viderekomne» ville være en passende tittel. For det er ikke bare i jobbsammenheng at det finnes utfordringer når man er på oppdrag. Røde Kors-delegasjonen vår her i Kutum er som et lite FN i miniatyr, og iblant kreves diplomati på høyt nivå. For øyeblikket er vi 14 personer med base i Kutum, og representerer 12 forskjellige nasjoner: Australia, Tyskland, Sveits, Polen, Pakistan, Island, Sverige, Finland, El Salvador, Kenya, New Zealand. Og Norge. Vi kommer fra ulike kulturer, har vidt forskjellig bakgrunn, vi er forskjellige i alder, kjønn, hudfarge og matvaner, for ikke å snakke om vaner og uvaner. Vi må leve under samme tak, vi skal løse problemer sammen og selvsagt fungere sammen i jobb så vel som fritid. Og ingen av oss har valgt noen av de andre som vi deler hus, bord og problemstillinger med. Men vi har selv valgt å være her fordi vi har en jobb å gjøre, en jobb vi mener er viktig, for en sak som er verdt å bruke krefter på, gjennom en organisasjon det er verdt å jobbe for. I mellomtiden holder vi ut med hverandre og omgivelsene som best vi kan. Som regel er vi ganske gode til det, men ingen av oss er verken mer eller mindre enn det vi er: mennesker. Lørdag 11. september PÅ LØRDAGSMØTET blir vi informert om saker som er viktig for oss å vite om hva som skjer i Darfur, blant annet når det gjelder sikkerheten i regionen. Det er blitt meldt om at transporter mellom byene i Darfur blir stoppet og ranet for verdier. Vi får beskjed om at når vi skal ut i felten eller med konvoiene mellom Kutum og El Fasher, er det lurt å legge fra oss alt av verdier hjemme, som vi ikke har lyst til å bli av med. Søndag 12. september I ETTERMIDDAG KOM en kollega av meg tilbake fra en ukes og 800 kilometer lang rundtur i nordvest, til grensebyen Tina, hvor halvparten av byen tilhører Chad og den andre halvparten ligger på sudansk side. Jeg håper at de gode relasjonene opprettholdes slik at vi kan fortsette nødhjelpen i nord, til de som trenger oss der. For det er ganske åpenbart at behovet er stort. Bønder som ble jaget fra gård og grunn fikk ikke dyrket noe spiselig verken i fjor eller i år. Ingenting ble sådd, det er ingenting å høste. Det som allerede var sådd, ble stukket i brann eller ødelagt på annet vis, slik at det ikke skulle være noe igjen å spise. Det samme gjelder for stammene som lever av husdyrhold. Mange mistet hele buskapen sin da de ble overfalt, dyrene jaget, skutt eller brent til døde. Av de som har greid å beholde noen av dyrene, finnes ikke markeder hvor de kan bytte til seg nødvendige varer. De sitter med verdier de ikke får vekslet inn, det er ingenting å bytte det i. Markedene som eksisterer fremdeles er for langt unna. De har ikke krefter til å ta seg dit, eller de er for redde for å bli overfalt til å dra den lange veien. Byene som var innen rekkevidde er bombet, brent, ranet, tømt for mennesker. Markedet, som var «pulsåren» i samfunnet, er borte med dem. I stedet spiser de «kapitalen» sin, buskapen. Siden er det ikke mer.