Avliver Røkke-drømmen

Oppkomlinger har liten sjanse i Norge.

IDEEN OM AT en enkel gutt kan jobbe seg opp til å bli styrtrik er like gammel som fortellingen om Askeladden.

Kjell Inge Røkke framstår som mytens bekreftelse.

Den ordblinde fiskeren er blant Norges mektigste, og holder seg samtidig med en reketråler som demonstrerer hvor han kommer fra.

Men sannsynligheten er liten for at andre vil gjenta den samme klassereisen. Ytterst få nordmenn tar spranget fra arbeiderklassen til de økonomiske elitedivisjonene.

BARN AV DEN økonomiske overklassen i Norge har mellom elleve og tolv ganger så stor sannsynlighet som barn av den ufaglærte arbeiderklassen til selv å ende i overklassen. Det viser en ny masteroppgave i sosiologi skrevet av Magne Flemmen ved Universitetet i Oslo.

I oppgaven konkluderer Flemmen med at overklassens reproduksjon av egne posisjoner er større enn tidligere antatt. Norge er et klassesamfunn, og ideen om at alle kan lykkes bare de er flinke og jobber hardt nok, er i stor grad en myte:

- Posisjoner i den økonomiske overklassen går i veldig stor grad i arv. Min oppgave er et case som illustrerer at Norge formes av klassestrukturer. Overklassen klarer i stor grad å innhegne privilegiene sine, det er ikke fri flyt av folk mellom klassene, sier Flemmen til Dagbladet.no

Han konkluderer med at reproduksjon av egne posisjoner selvsagt dreier seg om at barn av rike arver penger, og på den måten selv blir velstående. Men det finnes indikasjoner på at andre faktorer spiller inn:

OPPKOMLINGEN: Inge Røkke ble «årets Peer Gynt» i 2006. Men ytterst få nordmenn tar et tilsvarende sprang fra arbeiderklassen til de økonomiske elitedivisjonene. Foto: Morten Holm/Scanpix
OPPKOMLINGEN: Inge Røkke ble «årets Peer Gynt» i 2006. Men ytterst få nordmenn tar et tilsvarende sprang fra arbeiderklassen til de økonomiske elitedivisjonene. Foto: Morten Holm/Scanpix Vis mer

- Vi har ikke studert sosial kapital direkte, men mye tyder på at det nettverket som foreldrene har gjennom jobber og styreverv, også kommer barna til gode. Å ikke ha de rette bekjentskapene blir et «handikap», forklarer han.

KVINNER ER ekstremt lavt representert blant de aller rikeste: Over 90 prosent i den økonomiske overklassen er menn. Flere kvinner enn det tallene tyder på kan likevel være en del av overklassen i praksis - å være gift eller samboer med en rik mann gir tilgang til mannens ressurser. 

Men det er ikke kvinnene som er oppført med formuen og inntekten.

På den annen side fant Flemmen et påfallende trekk ved få de kvinnene som faktisk er blant de aller rikeste: Døtre av rike bedriftsledere har 38 ganger større sannsynlighet for å være i den økonomiske overklassen enn døtre av ufaglærte arbeidere.

Han tilføyer i oppgaven at det er såpass få kvinner i utvalget at dette kan medvirke til at tallet blir spesielt høyt.

- JEG MENER klassebegrepet er en marxistisk ide som ikke kan benyttes på dagens samfunn. Derfor mener jeg det er både umulig og meningsløst å plassere meg eller andre i noen klasse, sa Siv Jensen til Dagbladet.no, i vår serie om klasseforskjeller for et drøyt år siden.

- Jeg er småbruker med akademisk utdanning. Jeg er sønn av en tannlege som er vokst opp på det samme småbruket. Klassebetegnelse gir ingen mening for mitt liv eller dagens samfunn, sa Venstreleder Lars Sponheim i den samme artikkelen.

Påstandene står i direkte kontrast til flere studier de siste årene som viser at klasseposisjoner i stor grad går i arv, og at den sosiale mobiliteten, det vil si muligheten du har for å gjøre det bedre i samfunnet enn dine foreldre, er mindre enn mange har trodd.

- Funnene til Flemmen står i direkte kontrast til retorikken rundt oss om at bakgrunn ikke spiller noen rolle og at alle får det til hvis de vil, sier førstelektor ved Markedshøgskolen, Karl-Fredrik Tangen, til Dagbladet.no.

- Det ligger mer enn direkte arv og millioninntekt i disse tallene. Det viktige er at du får tilgang til direktørjobben. Det du sannsynligvis vil finne når du går inn i dette materialet er at mange i overklassen er flinke, flinkere enn konkurrentene sine. Dette handler ikke bare om destruktiv nepotisme (favorisering av slektninger, red.anm.), men også at du lærer noe nyttig under praten ved kjøkkenbordet - at du har vokst opp blant direktører, sier han.

Førstelektoren understreker at statistikk aldri er absolutt og at det helt klart finnes folk som skifter klasse:

- Istedenfor å gjøre narr av livsstilen til de rike og omtale den som kynisk, bør man kanskje se på hva som er årsaken til at noen løfter seg opp i disse klassene, på samme måte som når barnehjemsbarn med en veldig vanskelig bakgrunn klarer seg veldig godt.

FLEMMENS STUDIE er basert på den franske sosiologen Pierre Bourdieus skiller mellom ulike kapitaltyper. Økonomisk kapital er definert separat fra kulturell kapital - det vil si ressursene til elitene i kulturlivet, offentlig sektor og akademia.

Dette skillet gjør at Flemmen konkluderer til dels annerledes enn i maktutredningens eliteundersøkelse. Han viser at bakgrunn fra profesjons- og akademikerhjem ikke ga markant større sannsynlighet for å havne i den økonomiske overklassen når man kontrollerer for andre variable; det er den økonomiske overklassen som i all hovedsak rekrutterer sine egne. 

At Flemmen finner langt sterkere forskjeller enn i maktutredningen, tyder på at hans klasseperspektiv gir andre konklusjoner enn eliteperspektivet Maktutredningen tok utgangspunkt i.

Tallmaterialet som er grunnlag for masteroppgaven er inntekts- og sysselsettingsdata for befolkningen født mellom 1955 og 1965. Av alle født disse årene havnet omtrent 1,4 prosent i kategorien økonomisk overklasse. Overklasseposisjon er definert som topposisjoner med en inntekt på over en million kroner i året, eller at man lever av eiendomsbesittelse eller aksjer.

Her skiller Flemmens analyse seg fra en tradisjonell marxistisk klasseforståelse som baserer seg på motsetningen mellom de som eier og de som er ansatt. Det er ikke bare eierskap som gir plass i den økonomiske overklassen, men også ansatte på høyt nivå: Administrerende direktører, enkelte konsulenter og produksjonsdirektører.

ET ANNET FUNN i oppgaven som også synliggjør forskjellen på elitene i det kulturelle og det økonomiske feltet, er forskjellen i utdanningsnivå: Den økonomiske overklassen har i gjennomsnitt betydelig lavere utdannelse enn kulturelitene. På en skala der 4 er fullført videregående skole, 5 er påbygning til videregående og 6 er lavere universitetsgrad, har den økonomiske overklassen i gjennomsnitt 5,2. Det vil si omtrent ett års utdannelse utover videregående skole. Kultureliten har et snitt på over 6.

Bare 17 prosent i den økonomiske overklassen har fullført det Maktutredningen kaller eliteutdannelser: Siviløkonom- og ingeniør, juss og samfunnsøkonomi.

Økonomi- og administrative fag er den vanligste utdanningbakgrunnen til de rike, men i liten grad så høyt opp som til en siviløkonomtittel. Bare 7 prosent har denne utdannelsen. Mange i overklassen har ikke noe relevant høyere økonomiutdannelse, og selv blant de som har det er det klare forskjeller. 


FLEMMEN SIER
det ser ut til å være en slags kjerne i den økonomiske overklassen, som består av det aller øverste sjiktet:

- Arvingene utgjør en kjerne eller et øvre sjikt. Oppkomlingene utgjør et nedre sjikt. Dette kommer fram når man undersøker familiebakgrunnens påvirkning på inntekt innad i den økonomiske overklassen, sier Flemmen.

Han mener det trengs mer forskning på de aller rikeste. Norsk sosiologi har tradisjonelt fokusert på underpriviligerte og på sosial endring, med det resultat at forståelsen av de rike og prosessene som leder fram til slike posisjoner ikke er så stor som den kunne vært.

DISKUSJONENE OM sosial mobilitet i Norge har ofte dreid seg om skolesystemet: Det viser seg at barn av arbeiderklassen gjør det dårligere enn middel- og overklassens barn, og at «enhetsskolen» ikke er i stand til å utjevne forskjeller.

Flemmen er opptatt av at det å oppnå høyere status, det vil si å gjøre det bedre enn sine foreldre, kanskje ikke er et godt rettferdighetsideal:

- Forestillingen er at et system som er åpent og fleksibelt, er rettferdig. Jeg syns et mer relevant rettferdighetsperspektiv er hvor store ulikheter i levekår og helse vi skal godta mellom folk som alle gjør jobber som trengs i samfunnet, sier han.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.

ENHETSSKOLEN FOR FALL:</B> Barn av arbeiderklassen gjør det dårligere enn middel- og overklassens barn, og «enhetsskolen» er ikke i stand til å utjevne forskjeller, selv om politikerne har dette som mål.
LÆRING I FAMILIEN:- - Det ligger mer enn direkte arv og millioninntekt i disse tallene. Det viktige er at du får tilgang til direktørjobben, sier Karl Fredrik Tangen.
I ARV: På samme måte som rikdom går i arv, gjør posisjonene i arbeiderklassen det.
BEDRE VILKÅR: Kanskje er det viktigere å bedre forholdene og statusen i de lave posisjonene enn å dyrke ideen om at alle skal kunne klatre til topps.
KJERNEN: Kvinner med rike foreldre, som Celina Midelfart, har 38 ganger så store sjanser til å havne i den økonomiske overklassen som barn av ufaglærte.
NY STUDIE:</B> Barn av den økonomiske overklassen i Norge har mellom elleve og tolv ganger så stor sannsynlighet som barn av den ufaglærte arbeiderklassen til selv å ende i den økonomiske overklassen, viser sosiolog Magne Flemmen.
DIREKTØR-SJIKTET: Både ansatte på høyt nivå og eiere og aksjonærer må inkluderes i den økonomiske overklassen, mener Flemmen.