Avskjed under halvmånen

Å leve som muslim i Norge handler også om å få dø som en.

En svart Cadillac ruller sakte inn på Haslum gravlund i Bærum. Himmelen er gråblek, den ser ut som den skal begynne å gråte kalde, små tårer når som helst.

Bare halvmånen på taket av bilen lyser hvitt.

Alvorlige menn følger etter med tunge skritt. De passerer rad på rad med kristne kors og steiner. Til begravelsesbilen bremser med et lite sukk og svinger mot venstre. På et eget felt av gravlunden vender steinene mot Mekka. Her ender historien om en førstegenerasjons innvandrerkvinne i Norge. Et liv som begynte i Pakistan for 62 år siden er over.

Mennene i familien Ayub løfter den hvite kisten varsomt mellom seg mens vinden virvler bønnene deres til vers:

Bis-mil la-hi wa bil-la-hi ’a-la mil-latira-soo-lil-lah.

- Først syns jeg det var en merkelig bransje å gå inn i. For de fleste pakistanere er det kanskje mer nærliggende å åpne mat- eller klesbutikk.

Gravferdskonsulent Arshad Mohammad (32) er ulastelig antrukket i mørk dress. Skjegget er velfrisert, slipsknuten stram.

Han låser opp ei dør til et lagerlokale på Tveita i Oslo. Innenfor står åtte kister lent på høykant mot en vegg. Dette er hovedkvarteret til al-Khidmat, Norges eneste muslimske begravelsesbyrå.

Avskjed under halvmånen

- Her oppbevarer vi bare materiell, sier Arshad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi tar aldri imot kunder her. Derimot har vi mobilt kontor med 24-timersservice. Vi foretrekker å dra direkte til de pårørende når døden har inntruffet for å planlegge gravferden. Vi deltar også i sorgen sammen med familien og ber om Allahs tilgivelse for den avdøde.

Det var Arshads tvillingbror Mohammad Afzal, og kameraten Ghulam Abbas som etablerte begravelsesbyrået for trosfeller for fem år siden. I dag er de tre ansatte på deltid som drifter byrået.

De som en gang ble kalt våre nye landsmenn, er nemlig i ferd med å bli våre gamle landsmenn.

Pionérimmigrantene fra begynnelsen av 1970-tallet har rukket å fylle både 60 og 70 år. Halvmånene i de små annonsene bakerst i Aftenposten er blitt flere og flere. Al-Khidmat avvikler over hundre begravelser i året.

- Navnet vårt betyr «til tjeneste» på arabisk, forklarer Arshad.

Å leve som muslim i Norge handler også om å få dø som en. Men det har ikke alltid vært en selvfølge. Da den første pakistanske innvandreren døde i 1973, var det norske samfunnet totalt uforberedt. Mannen hadde verken familie eller slekt her. Det fantes ingen rituelle ledere. De unge pakistanske vennene hans ante ikke hvordan de skulle få sendt ham tilbake til Pakistan, de kjente ikke til vestlige innretninger som kjølerom, kister eller dødsattester. Til sin forferdelse oppdaget de at begravelsesbyrået hadde lagt vennen i en korsbelagt kiste og bestilt kremering, noe som er strengt forbudt ifølge islam.

34 år seinere har en verdig død blitt en del av livet, også for de 72 000 muslimene som bor i Norge.

Foruten det dypt religiøse og følelsesmessige, innebærer muslimske gravferder mye praktisk arbeid. Pårørende kan enten velge å sende avdøde til opprinnelseslandet. Eller begrave ham eller henne i norsk jord. Uansett: Det må skje raskt.

- Noen mener den døde bør gravlegges innen 24 timer. Vi tolker regelen som «så fort det lar seg gjøre», nikker Arshad.

Tidspresset har å gjøre med religiøse forestillinger om sjelen som forlater legemet i dødsøyeblikket. Når kroppen blir lagt i jorda, får både den og sjelen ro. Tradisjonen kan også ha praktisk forklaring fra varmere land, der døde mennesker ikke tåler å ligge lenge før forråtnelsesprosessen begynner.

- Hvor lang tid det tar å få gjennomført en muslimsk gravferd i Norge avhenger av flere ting, sier Arshad.

Og lister opp:

- Flyruter, norske helligdager og kontortidene til gravferdsetaten.

Han retter på slipsknuten sin. Så forteller han om den onsdagen i midten av september, da alt klaffet. Bare fire timer etter at al-Khidmat mottok dødsbudskapet, sjekket Arshad inn kisten på Gardermoen for avreise med Pakistan International Airlines (PIA). I løpet av disse timene hadde han ordnet registrering i skifteretten, utførselstillatelse hos politiet, bestilling av frakt til Pakistan, bønn og syning i moskeen. For ikke å glemme det mest høytidelige av alt: Rituell vask av den døde.

13 lyse stemmer blander seg mellom nakne betongvegger.

La ilaha ill-lallah.

Kvinnene i familien Ayub er samlet i vaskerommet på Asker kapell. Det er dagen før begravelsen på Haslum og dagen etter at livet til den 62 år gamle kvinnen ebbet ut på Bærum sykehus. Nå ligger hun spinkel og avkledd på en metallbenk under en glugge i taket.

La ilaha ill-lallah, summer kvinnestemmene. Igjen og igjen. Det finnes ingen gud uten Allah. De har utstyrt seg med plastforklær, gummihansker og dusjsåpe. Til det som nå skal skje har verken menn eller fotografer adgang.

Aisha Akhtar er klassevenninne av svigerdatteren og tilkalt fordi hun har erfaring fra vaskeseremonier i Pakistan. Likevel oppstår diskusjon underveis, både på urdu og punjabi, om hva som er mest korrekt: Skal hver kroppsdel vaskes bare én gang? Noen har lest at det skal holde. Mens den erfarne mener de bør vaske hver del av liket tre ganger. Og sånn blir det.

La ilaha ill-lallah.

Kvinnene stikker hendene under kledet som dekker den avdødes underliv og vasker tre ganger.

Så munnhulen. Tre ganger.

Neseborene. Tre ganger. Ansiktet. Armene, til albuene. Ørene og hår. Føttene, til anklene. Før hele kroppen til slutt blir skylt. I atter tre omganger. Vaskingen foregår forskriftsmessig på høyre side først, så mot venstre.

- Den døde skal bli renset før møtet med Allah. For deltakerne i seremonien innebærer den dessuten oppsamling av sawab, en slags religiøs bonus de selv vil nyte godt av i etterlivet, sier Aisha.

På vaskerommet fyller hvitt såpeskum sluket.

Før liket blir svøpt i hvite lakener og lagt i kisten, finner en av de yngre kvinnene fram en plastflaske fra veska si. Den inneholder vann hun har tatt med seg fra Mekka. Forsiktig, forsiktig, væter hun en fille og stryker over den døde.

La ilaha ill-lallah.

Før ble 80 prosent av pakistanere som døde i Norge sendt med fly til Punjab for begravelse i pakistansk jord. Nå har tallet sunket mot nærmere 50 prosent, ifølge al-Khidmat begravelsesbyrå. Det er hovedsakelig førstegenerasjonsinnvandrerne som fortsatt ønsker å returnere til landet de ble født. I så fall overtar sykehusets patologer etter vaskeseremonien. Den avdøde blir lagt i en kiste av sink, om sommeren sammen med formalin, som plomberes med skruer og silikon. Et vindu i lokket gjør det mulig for familie og venner i hjemlandet å se ansiktet uten å bryte forseglingen.

- Tollerne på Gardermoen er nøye med å sjekke erklæringen som forsikrer at kisten bare inneholder en menneskekropp. Etter at den i tillegg er blitt skannet, blir den lastet om bord på flyet som spesialbagasje, forteller Arshad.

Han kan ikke få lovprist PIA nok. Som eneste flyselskap tar de med kister kostnadsfritt hvis det kan dokumenteres at den avdøde har tilhørighet til Pakistan.

- Alle de andre tar kilopris for kistefrakt.

Arshad er også imponert over norske myndigheter. Han syns offentlige etater har lagt godt til rette for å komme muslimske skikker i møte, også når begravelsen skal foregå her i landet.

- Gravferdsetaten og de som jobber på gravlunden gjør alt de kan for å minimere tidsbruken.

Religionshistoriker Cora Alexa Døving ved Universitetet i Oslo har skrevet doktorgrad om pakistansk-muslimsk gravskikk i Norge gjennom 35 år. Hun tror valg av gravsted handler om tilhørighet, men ikke nødvendigvis til land.

- Det er et spørsmål om hvor du har familien og vennene dine. Etter hvert som flere har størstedelen av nettverket sitt her, føles det ikke lenger naturlig å bli gravlagt i Pakistan.

Døving mener at utviklingen av muslimske gravferdsritualer i Norge kan si noe om integrasjon.

- Tidlig på 1970-tallet var håndtering av døde muslimer preget av usikkerhet og provisoriske løsninger. Nå har de eget vaskerom på Ullevål sykehus, en stor, ny gravlund på Høybråten og institusjonalisering gjennom al-Khidmat.

Men det er ikke bare det norske storsamfunnet som har gitt nye tradisjoner rom. Tilpasningen har også foregått andre vei.

- For eksempel ved at de har tatt i bruk kister, noe som er påbudt i Norge, men ikke vanlig i Pakistan, påpeker Døving.

Hun er fremme ved et fint lite funn i arbeidet sitt:

- I motsetning til andre tradisjoner fra enkelte muslimske land, for eksempel tvangsekteskap og omskjæring, er ikke begravelsesritualene forbundet med konflikt i møte med det norske samfunnet. Døden er... hva skal jeg si, fredelig. Noe alle må forholde seg til, på tvers av kulturer og religioner.

Imamen hilser rekken av menn velkommen i bomberommet under Kolsås senter i Bærum.

Assam allaikum.

Bak en oransje atomsikker dør holder moskeen Al-Noor Islamic Centre til. Det er fredag og tid for ukas viktigste bønn. Rett etterpå skal det avholdes salat-ul-janazah, minnebønn, for familien Ayubs døde slektning.

Arshad har rygget begravelsesbilen helt inn mot inngangen. Gjennom de mørke bilrutene kan kisten med den 62 år gamle kvinnen så vidt skimtes, dekket av et grønt stoff med innvevde korantekster.

Når bakdørene åpnes, strømmer bærerne til. Også her gir det religiøs bonus å delta. Mennene løfter kisten høyt over mylderet av sko i gangen. Når de har plassert den i retning Mekka forrest inne i moskeen, kan bønnen starte.

Allah! Tilgi våre levende og våre døde; de av oss som er til stede, og de fraværende; våre unge og de gamle; våre menn og kvinner. Allah! Han iblant oss Du har gitt liv, hjelp ham til å leve etter islam. Og han som Du har latt dø, la ham dø i en tilstand av tro.

I rommet ved siden av sitter kvinnene og gråter. Imamens ord strømmer ut av høyttaler øverst i bokhylla. Snart skal kisten bæres inn i et annet naborom og lokket skrus av. Det er viktig for de pårørende å se ansiktet til den avdøde en siste gang. Så drar kvinnene hjem, tradisjonelt begrunnet med at sorg ved graven skal foregå lavmælt. Mennene følger etter Arshad og Cadillacen til gravlunden.

En opphøyd jordhaug under en gråblek himmel. En krans med røde liljer. En oval grønn treplate med en gyllen halvmåne på.

På Haslum gravlund har mennene kastet tre never jord hver over kisten. Med spader og spett har de dekket den til med større mengder jord, de har helt vann fra Mekka over graven og bedt med åpne håndflater.

Her ender reisen. For den avdøde kvinnens sønn, bror, nevøer og venner markerer stedet samtidig begynnelsen på noe nytt. Her skal den 62-årige kvinnen hvile etter lang tids sykdom, i en slags mellomtilstand. Inntil Dommens dag, da hun ifølge islam skal stå til rette for Allah og forhåpentligvis oppnå evig lykksalighet. Før de går, klemmer mennene hverandre. Så omfavner de gravferdskonsulenten fra al-Khidmat og forsvinner.

- Jeg syns ikke lenger det er merkelig å jobbe i begravelsesbransjen. Jeg syns det er fint. For jeg føler at vi utgjør en forskjell, sier Arshad Mohammad.

- Kundene kan ringe oss 24 timer i døgnet. Vi er alltid beredt.

Han samler sammen spadene. Blir stille et lite øyeblikk.

- Døden har på mange måter blitt en livsstil.

TUNG SORG: Å bære kisten gir også sawab, personlig religiøs «bonus». Nevø Hamza Ayub til venstre.
GRAVFERDSKONSULENT: Al-Khidmat er Norges eneste muslimske begravelsesbyrå, drevet av Arshad Mohammed, tvillingbroren hans og en kamerat.
TIDSPRESS: Arshad roser gravferdsetaten, som skjønner at muslimer vil i jorda så raskt som mulig.
MINNEBØNN MOT MEKKA: Det er fredag og familien Ayub ber salat-al-janazah sammen med trosfellene i Al-Noor Islamic Centre. Moskeen deres ligger i bomberommet under Kolsås senter i Bærum.
MELLOMFASE: Snart skal, ifølge islam, to engler avhøre henne der nede, som et forstadium til Dommens dag.
HIMMELEN GRÅTER: Kvinnene har reist hjem etter bønnen i moskeen. Tradisjonen forbyr høylytt sorg på grava. Historien om en førstegenerasjons innvandrer i Norge slutter her.