Bakkekontakt

Håvard Bakke (32) har byttet ut grådighet med giverglede.

-  ERKESKURKEN SCOTT WALLACE er død. Ferdig. Done. Og han kommer ikke tilbake.

Håvard Bakke lener seg tilbake i sofaen, drar hånda gjennom kortklipt hår og gliser bredt.

-  Det var jeg som bestemte at Scott skulle dø, fortsetter han fornøyd. Like sikker var han ikke rett etter at han hadde bestemt seg for selvmordet.

-  «Å nei og nei, hva har jeg gjort?» tenkte jeg. I to og et halvt år hadde jeg hatt trygge rammer, godt betalt og blitt sett og hørt av et stort publikum. Men det er da du skal passe deg for hvileputa. Det er ikke vanskelig å være god fem ganger, men jeg spilte inn 1200- 1300 scener som Scott. Jeg ble redd for at fokuset mitt skulle forskyve seg bort fra rollefiguren og over på meg selv og mine egne nykker. Hver kveld sitter det jævlig mange mennesker og gleder seg til klokka blir halv åtte, mange av dem ensomme, gamle og syke, og det skal du ta på alvor.

GRÅDIGHET, KYNISME OG iskald kalkulering er byttet ut med giverglede. I «Penger for livet» på TV3 håper Håvard i løpet av tolv våruker å få dele ut millioner.

-  Det blir en overgang og en utfordring å skulle drive et program framover i kraft av å være meg selv. Og selv om det blir underholdende og gøy, vil det sannsynligvis også komme dit hen at liv kan endres. Også det skal man ta på alvor.

Han gir uttrykk for å ta det meste på alvor. Kanskje er det noe av forklaringen på suksessen.

HÅVARD BAKKE BEGYNTE på toppen. Høsten 1989 fikk han rollen som Pelle i Pelle og Proffen-filmene. Først «Døden på Oslo S», deretter fulgte «Giftige Løgner» og De blå ulvene». Og massehysteri.

-  Jeg gjorde tre filmer på fire år. Reiste land og strand rundt og hadde det helt fantastisk. Samtidig var jeg egentlig lykkelig uvitende om alt oppstyret, plassert midt i stormens stille øye som jeg på et vis var. Men jeg og Tommy Karlsen, som spilte Proffen, snakket mye om at vi bare måtte slå oss til ro med at det aldri ville bli bedre enn dette. Fortsatt, et halvt liv etter, går det ikke ei uke uten at jeg blir stoppet av mennesker som vil snakke om filmene.

Skolegangen gikk det verre med.

-  Jeg husker jeg møtte opp første skoledag i andregym, plukket med meg bøkene mine og forsvant i seks uker. Artiumen kunne nok sett bedre ut, men jeg møtte stor forståelse fra lærerne.

FILMINNSPILLING BLE byttet ut med siviltjeneste, butikkjobb og to år som den yngste kinosjefen Bærum hadde sett, kombinert med bandspilling på si.

-  Men i 1996 sendte jeg ut nesten 300 brev med CV og bilde til alt av produsenter og regissører. Etter hvert fikk jeg en rolle i dramaserien «Offshore» på NRK.

Deretter fulgte et titall biroller i diverse teaterforestillinger, humorprogram og spillefilmer, foruten skurkerollen i Hotel Cæsar.

-  Hva liker du ved å være skuespiller?

-  Hele prosessen med å fordype meg i og rendyrke en karakter og jobbe fram en historie rundt den. Det er ingenting som kan måle seg med øyeblikkene hvor alt bare klaffer, og å jobbe i team hvor man får fram det beste i hverandre.

MEN HÅVARD KUNNE også endt opp som musiker.

-  Jeg er fullstendig musikkfrelst! Til fireårsdagen min fikk jeg en dobbel Elvis-plate av mamma. Jeg kastet barneplatene og spilte den i filler. Deretter fulgte Beatles, og da jeg var seks, oppdaget jeg Kiss. Fortsatt kan jeg ikke gå inn i en platebutikk uten å bla gjennom K-hylla, selv om det er år siden sist de ga ut plate. Helt patetisk.

Selv var Håvard gjennom ungdomstida vokalist i diverse band.

-  På 90-tallet ble det mer seriøst. Da startet jeg og noen kompiser et band vi kalte Sordid Conditions. Vi varmet opp både for DumDum Boys, Mercury Motors og Ugly Kid Joe.

Men da de gikk i studio, ble også alle de musikalske forskjellene synlige.

-  Du kan si vi kom så langt som det går an uten å oppnå noe som helst.

Nå er han igjen plateaktuell, denne gangen som vokalist i bandet Monomania.

-  Vi har allerede sluppet en single. Plata håper vi å få ut så fort som mulig

-  Er ikke Monomania en psykisk lidelse?

-  Jo, det er visst en paranoia der man overfokuserer på én ting, en idé eller type ideer. Kanskje er termen til en viss grad dekkende på meg. Jeg er ekstremt fokusert på det jeg gjør, og krever veldig mye både av meg selv og omgivelsene.

Selv om Håvard går dypt inn i karakterene han spiller, forsøker han å trekke et klart skille mellom jobb og fritid.

-  DET ER VIKTIG at jeg har noen steder jeg bare kan være pappa og ektemann. Men å finne en balanse mellom Yrkes-Håvard og Hjemme-Håvard er kanskje det jeg sliter mest med. Til tider får dessverre familien den dårligere enden av meg.

Han traff kona Yvonne allerede som trettenåring. Det skulle gå tre år før de to ble et par.

-  Hun var seksten og helt uoppnåelig. På den tida var to og et halvt år et gap. Hun var, og er, så pen at hun ble brukt som målestokk for alle andre jenter. «Yvonnepen» var et flittig brukt begrep av meg og kompisene mine.

Nå har han og Yvonne vært sammen i snart sytten år, gift i snart sju, og har døtrene Thea på elleve og Tiril på fire år.

-  Hvordan er det for familien at du er kjendis?

-  Om jeg ikke er nøye med å introdusere Yvonne, for eksempel på premierer, blir hun ikke lagt merke til. En test er alltid hvor lenge folk står og prater med henne uten at jeg er der. Det er ikke lenge. Men hun er flink til å melde seg på. Jentene tar kjendisstatusen med et skuldertrekk. Men da Trond Viggo og kona Kristin kom til middag, ble Thea for første gang fullstendig «starstruck». Helt satt ut, og med øynene på stilk, smiler Håvard.

HÅVARD BAKKE HAR møtt opp til intervjuavtalen før tida. Han har rolig og reflektert fortalt om liv og karriere, om at han er så lidenskapelig glad i å lage mat at han til nyttårsaften kokte kraft i to dager, og har fått døtrene sine til å like fisk, og at han er så lettrørt at han kan begynne å grine av å se på «Oprah».

-  Du virker ikke egentlig som prototypen på en mann?

-  Nei, kanskje ikke?

Han setter seg tilbake og ler lettere ukomfortabelt.

-  Jeg er i hvert fall ingen handyman. Når det kommer til praktiske gjøremål, som å liste stua, er jeg fullstendig ubehjelpelig. Ikke er jeg redd for å tape ansikt på det, heller. Spør meg bare hvor støvsugeren står, og jeg er blank.