Balansekunstneren

Jonas Gahr Støre (47) mistet ofte kontrollen da han var yngre. Det skal mer til nå.

En skiløper bøyer knærne, lener seg framover. Han legger armene bak på ryggen, nærmest som en hopper, og glir inn mot den halsbrekkende bakken ned mot Sognsvann. Han kan umulig ha lagt merke til at det er rein is i svingene. Ingen ploging, ingen skrensing. Farten øker raskt. Et par mosjonister på vei opp i motsatt retning har stanset og snudd seg. Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er landets utenriksminister.

Det er her, i skogen nord i hovedstaden Jonas Gahr Støre puster ut. Puster inn. Kjenner at pulsen slår i takt med at løsningene på intrikate utenrikspolitiske dilemmaer faller på plass. Afghanistan. Kina. Nedrustning. Nordområdene. Slik har vi sett det for oss, og derfor har vi foreslått denne skituren. Nå hadde vi ham her i skogen. Og så har han altså forsvunnet, i en vanvittig fart, ned i retning av byen.

Men la oss begynne ved turens begynnelse. Det er lørdag morgen, klokka er 08.56. Der, på Gråkammen stasjon, står utenriksministeren alene og venter når T-banen til Frognerseteren glir inn på perrongen. Stasjonen ligger ti minutters rolig gange fra hans barndomshjem her på vestkanten, hvor han bor sammen med familien. Støre er iført røde skistøvler, en gråblå, litt slitt anorakk, og gode, men ikke helt nye racingski. Det er to-tre minusgrader, anslår Støre når vi ankommer endestasjonen. Blå himmel og blå tørrvoks - det tegner til å bli en drømmedag i marka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi passerer det lange, forholdsvis slake strekket langs Tryvann, og kommer inn i oppoverbakkene. Støre har en fin husking i kroppen. Få glipptak. Klassisk stil av den klassiske typen. Han har i det hele tatt mye av gamle dager over seg.

- Da jeg vokste opp, var vintrene to måneder lengre.

- Er du helt sikker på det?

- Ja. Vinteren begynte i november. Da frøs vannene i Nordmarka, og vi kunne spille bandy på Båntjern. Så begynte skisesongen, som varte til etter påske. Foreldrene mine tok meg med i disse løypene her. Jeg dro flere ganger i uka på ski i lysløpa rett etter skolen. Det høres kanskje litt ensporet ut?

- Kanskje litt?

UTENDØRSMINISTER: - Jeg tenker rett og slett ganske godt på ski, sier Jonas Gahr Støre. Foto: NINA RUUD
UTENDØRSMINISTER: - Jeg tenker rett og slett ganske godt på ski, sier Jonas Gahr Støre. Foto: NINA RUUD Vis mer

- Men sånn var det altså, sier Støre, og husker videre oppover bakken.

På en postkortaktig vinterdag som dette, når man går bak utenriksministeren på ski, er det ikke til å unngå å sette aktiviteten i en større sammenheng. Det er noe med den lange skituren som fysisk og intellektuell øvelse, påkrevd av den som skal være statsmann i dette landet. Kongen i Holmenkollen. Gro på Mylla. Jens på Kikut.

- Man kan gjøre interessante refleksjoner over snøens og skisportens betydning i nasjonens historie, sier Støre.

- Men for meg handler det om at skigåing kombinerer mange ting jeg har behov for. Jeg trenger mosjonen for å mestre denne jobben. Og jeg har alltid vært veldig glad i å være ute. Det er en gave.

- I enkelte kretser hersker det en oppfatning av at det er et distinkt elitistisk preg på all denne skigåingen i Nordmarka?

- Ja, og skal jeg si deg hva jeg mener om det? Jeg har et sterkt personlig forhold til det å være i skogen. Jeg og guttene mine har en egen tradisjon: Vi tar trikken til Frognerseteren, og går langs luftlinja hjem. Vi klatrer opp den bratte bakken til Fuglemyra, så lager vi bål. Det er noe av det mest private jeg gjør. Når slikt beskrives som elitistisk … da trekker jeg på skuldrene.

Støre trekker på skuldrene.

- Dessuten tenker jeg rett og slett ganske godt på ski. Mye bedre enn når jeg ligger våken om natta.

Vi går rolig den siste biten opp til Skjennungsstua. Jonas Gahr Støre setter skiene opp mot den røde treveggen, går inn og bestiller. Han skeier ut med et glass vann, en skive grovbrød med brunost, og en kopp solbærtoddy. Vi finner et bord ved vinduet.

En måned tidligere lå Jonas Gahr Støre på et kjellergulv i Kabul med to sikkerhetsvakter over seg. Etter at en selvmordsbomber hadde sprengt seg selv i lufta utenfor hotell Serena, var ministeren loset vekk fra møterommet han befant seg i. I lobbyen noen trapper opp, hadde attentatmenn begynt å skyte. Seks mennesker mistet livet, blant dem Dagbladets journalist Carsten Thommassen. Denne uka måtte Støres departement svare kontroll- og konstitusjonskomiteen, for å forklare hva som hendte.

- Da jeg lå på det gulvet, og det smalt utafor døra, hadde jeg en tanke om at hvis jeg overlever, så er det ikke slutt med det. Den som opplever et slikt overgrep, blir sårbar, sier Støre.

- På hvilken måte?

- En privatperson som opplever et overgrep blir sårbar. En minister blir i tillegg sårbar i offentligheten. Jeg tenkte at hvis jeg kom fra det, ville noe vende seg mot meg. Det ville komme spørsmål. «Hva gjorde du for å forhindre dette?» «Hvordan endte du opp i denne situasjonen?» Enhver redaksjon, og særlig din, av naturlige grunner, har hatt et veldig fokus på det. Og stemmer i politikken kaster seg på. Det bikker nærmest i retning av at vi er skyldige i det som skjedde.

- Hva tenker du om det?

- I diskusjonen om pressens rolle i denne saken, er jeg egentlig stort sett på pressens side. Men det betyr jo ikke at jeg ikke har gjort meg mine personlige betraktninger hjemme om kvelden.

- Hva slags betraktninger?

- Jeg leste et godt Tikkanen-sitat i et debattinnlegg: Ingen får tro att allt är någons fel. Og jeg mener, med respekt å melde, at det er ikke er noen fra norsk side som har skyld i det som hendte. Det er enkeltindivider som har planlagt en væpnet aksjon, og de har tatt liv. Den andre refleksjonen er denne: Vi må antakeligvis leve med at det er visse spørsmål vi aldri vil få svar på i denne saken.

Støre tar en pause.

- Jeg har aldri blitt forsøkt drept før. Jeg unnslapp. Men konsekvensen var fatal for helt uskyldige mennesker, og noen av dem var der på grunn av meg. Det må jeg leve med.

- Du sier du ble sårbar ved å ha opplevd det som hendte. Men det kan også gjøre det vanskelig å kritisere deg?

- Jeg har tenkt på det. Men jeg synes jo ikke kritikken har uteblitt, akkurat. De som var sammen med meg den natta i Kabul, og i minnestunden for Carsten Thommassen dagen etter, de var vitne til at jeg viste følelser. Det var ikke mulig å stikke vekk dem. Det var da jeg uttalte at jeg både er Jonas og utenriksminister. Men det var et unntak, sier Støre.

- For jeg er bare utenriksminister. Det er jobben min, og det er det eneste som er interessant i offentligheten. Selv om jeg føler en veldig personlig nærhet til de jeg var sammen med den natta. Jeg mener vi håndterte dramaet i de timene på en måte vi kan stå oppreist for. Så skal vi videre. Vi skal ta vare på dem som skal tas vare på, og så skal vi ha fullt trykk på politikken. Det finnes et veldig fint Robert Frost-sitat, sier Jonas Gahr Støre, og lener seg litt framover.

- I have promises to keep. And miles to go before I sleep.

Vi tar en solbærtoddy til. Støre kikker seg omkring i tømmerstua. Det er fyr på peisen, og serveringsstedet begynner allerede å fylles opp. Et par stykker hilser, og Støre hilser tilbake.

- Det er fint å være her. Noe av det beste jeg vet, er å være her med kona mi. Vi har vært her ofte, helt siden vi ble sammen. Det er plutselig veldig lenge siden, det, sier Støre og smiler.

Han var 21, hun var 19 da de møttes. Siden har de holdt sammen.

- Har dere noen gang diskutert hvilken karriere som skulle prioriteres?

- Marit er sosiolog, og et skrivende menneske. Hun jobbet i flere år i barne- og familiedepartementet, og da jobbet vi parallelt. Men de siste par åra har hun hatt mer fleksibilitet. Det skal mye til for at det ikke må være sånn.

Støre tenker seg om.

- Men hun har mye å gjøre, så vi går litt på skift i helgene og slikt. Vi er gode til å dele, hun og jeg.

- Får du vært noe hjemme, da?

- Det er litt overdrevet det der med hvor mye jeg jobber. Det varierer litt, selvfølgelig. I januar var jeg i Russland. Afghanistan. Kina. Frankrike…

Støre teller på fingrene.

- Men når jeg er hjemme, prøver jeg å gå fra jobb i femtiden. For meg har det vært helt vesentlig å ha et komplett liv utenfor politikken, med familie og venner og hverdag. Jeg må kjenne at jeg er en del av familiens rytme. Den er så utrolig viktig for meg.

- Det må oppstå pussige kontraster iblant?

- Jeg synes det er spennende å møte andre statsledere. Men noe forbilde blant dem har jeg ikke. Det er viktigere med beslutningene som tas. Se på Ronald Reagan, knapt noe forbilde for meg. Han reiste plutselig til Reykjavik og sa at hans visjon var en verden uten atomvåpen. For meg er det et uttrykk for man skal være åpen for overraskelser. Det som driver verden framover er jo skifter i de historiske sporene. Det er dem vi er satt til å gjøre noe med.

- Hvor mye kan man gjøre, egentlig, som minister fra Norge?

- Makten spiller seg ut blant de største, som de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Men de er jo også mennesker. Og ingen sier at gode ideer må komme fra et stort land.

På Berg videregående skole i Oslo var Jonas Gahr Støre en ivrig elevrådsleder som førte samtaler med rektor i friminuttene for å komme med forslag til styring av skolen. Partipolitikk, derimot, drev han ikke med.

- Min generasjon kom rett i etterkant av den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land. Jeg begynte på videregående i 1976. Det var en krevende tid for de politiske ungdomsorganisasjonene. Jeg så på de politiske partiene, og ikke minst AUF, som ganske sekteriske. «Inn dit - det er ingen vei å gå», tenkte jeg. Det handlet om et ønske om uavhengighet. Om tid til å tenke selv.

Støre hadde sjansen til å gå til Høyre i stedet, noen år seinere, da han ble tilbudt en jobb som sekretær for Kåre Willoch. Skulle man legge fordommer til grunn, var det kanskje rart han takket nei. Støre har altså vokst opp på vestkanten i Oslo, han har en personlig formue på 23 millioner kroner, takket være sin bestefar som grunnla støperibedriften Jøtul. Han har vært to år i marinen, gått på fin fransk skole. Det er vel litt Høyre-aktig?

- Tja. Folk forholder seg jo til slike merkelapper. Det har jeg bestemt meg for å leve med. Jeg trodde riktignok sånne ting etter hvert ble utdebattert, og at jeg skulle bli dømt på bakgrunn av de valgene jeg har tatt i stedet. Men VG skrev nylig på kommentarplass at for sånne som meg er det ikke så farlig om man går til Høyre eller AP.

Støre slår håndflata i bordet.

- Sånne som meg! For sånne som meg er det veldig viktig, faktisk. For jeg har tatt et verdivalg, jeg, om hvor jeg vil høre hjemme. I min vennekrets og familie var det å gå inn i offentlig forvaltning veldig fremmed. Jeg er ikke født inn i dette. Jeg er self made. Jeg hadde i utgangspunktet veldig få nettverk i politikken.

Nettverksmangelen ble raskt løst. Etter å ha vært engasjert i forskningsprosjektet Scenarier 2000, fikk Jonas Gahr Støre en dag på slutten av 80-tallet en henvendelse fra Statsministerens kontor om han ville komme på et jobbintervju til stabssjef Eldrid Nordbø. Statsministeren var Gro, Støre fikk jobben. Seinere jobbet han som superbyråkrat under Syse, Jagland og Bondevik. Så ble han med Gro til Verdens helseorganisasjon, og i mars 2000 ringte Stoltenberg og ville ha ham som stabssjef. Deretter ble han generalsekretær i Røde Kors, og så ble han altså utenriksminister.

- Det er en imponerende CV.

- Det har vært nokså tilfeldig. Sånn har jeg opplevd det.

Tilfeldighetene ville det også slik at Støre denne uka ble nevnt som mulig partilederkandidat for Arbeiderpartiet.

- Hva med statsministerposten? Hender det at du tenker på om det vil være et naturlig sted å gå i neste omgang?

Støre blir stram.

- Det mener jeg er et helt ubetimelig spørsmål. Både å tenke det og stille det.

- Ubetimelig?

- Den statsministeren vi har nå har eksepsjonelle evner i sitt lederskap. Norge må håpe på å beholde ham lenge. Spørsmålet er i beste fall en avsporing i forhold til den store jobben jeg har. Jeg har mer enn nok med den.

Da Støre for første gang dukket opp i offentligheten, handlet artiklene mye om utseendet. Enkelte journalister siklet skamløst over tastaturet og lagde intervjuer med titler som «Gros nye sukkergutt » og «Guds gave til Gro», der det sto at det var «vanskelig for en kvinnelig journalist å vurdere sjarmtrollet helt objektivt.» Som utenriksminister ble han lenge først og fremst beskrevet som oppsiktsvekkende flink - enten så flink at han egenhendig har gjeninnført selvtilliten i norsk utenrikspolitikk - eller så «flink» at debattanter mener det har vært kvalmende, nærmest udemokratisk. Til dette bildet hører imidlertid også Jonas Gahr Støres virke som intellektuell politiker. Han skriver helst sine taler og innlegg selv, og fikk en hel del oppmerksomhet da han anmeldte Dag Solstads roman «Armand V» for Morgenbladet.

- Når jeg leser eller skriver blir jeg ofte avbrutt av en befriende tanke om at «dette er en veldig tilfredsstillende situasjon».

- Du blir avbrutt av det?

- Ja! Jeg stopper, og tenker «Åh. Nå får jeg en ro i meg.» Og det er kanskje et indre tips til hva jeg skal gjøre senere i livet. Når jeg ikke jobber med det jeg gjør nå.

Støre mener det er altfor få norske politikere som skriver bøker, og er imponert over Thorbjørn Jagland som har klart å gjøre det regelmessig.

- Det er et avgjørende supplement til «Redaksjon 21» og «Holmgang». Det vitner om en politisk sjel som vandrer ut av sakspapirene som går i sin evige runddans mellom inn- og utkurvene.

- Du skriver bok selv, med andre ord?

- Det kan hende.

Hva slags bok, vil han ikke si noe mer om. Dessuten er det på tide å dra ned mot byen igjen. Støre spenner raskt på seg skiene, og venter. Han har sola i øynene.

- Du vet, det er noe Shakespearsk over en statsrådskarriere-karriere, sier han.

- Det er fantastisk å bli utnevnt. Blomsterbuketter og fine taler. Man føler seg viktig. Samtidig må man vite at utgangen på statsrådstilværelsen kommer til å bli knallhard. Enten fordi man taper et valg, eller fordi man ikke har gjort en god nok jobb. Avgangen er en del av jobben, om du vil.

Det kan bli sånn at livet raser sammen når jobben forsvinner. Det er man ansvarlig for å tenke på. Du må planlegge for evigheten, men være klar til å gå av i morgen.

Støre smiler mot sola.

- Nå har ikke jeg noen planer om å gå av. Jeg har tenkt å bli i denne jobben veldig lenge.

Så kommer den. Nedoverbakken. Det er altså nå Støre legger armene bak på ryggen på sin pussige måte (det er visst for å unngå å bli kald på fingrene.) Det er umulig å holde følge nedover uten å være dumdristig. Noen minutter seinere venter han i bunnen av bakken. Det ser ut som han har stått der i en times tid. Han smiler.

- Det er en usedvanlig fryktløs utforteknikk du har.

- He-he. Det er der jeg har min styrke, skjønner du. I nedoverbakkene. Det stammer fra min barndom på hytta ved Hallingskarvet. Jeg har et mytisk forhold til det fjellet. Det er verdens vakreste, mektigste fjell.

Støre lener seg på stavene.

- Vi pleide å gå opp, gå over på tvers, og kjøre rett ned. Far hadde sånne aluminiums-skitupper, som man kunne tre utenpå skia når den brakk. Jeg knakk mange ski, de henger over en hel vegg på hytta. Men jeg ble god etter hvert.

Støre ser ned på skiene, løfter den ene foten så vidt.

- Det handler om tyngdeoverføring. Om å holde balansen.

UTSYN: 1933 meter over havet gir overblikk over situasjonen. Jonas (t.h.) på toppen av Hallingskarvet med kameraten Ola Ebbesen i 1971.
OM KABUL-ANGREPET: - Da jeg lå på det gulvet, og det smalt utafor døra, hadde jeg en tanke om at hvis jeg overlever, så er det ikke slutt med det. Den som opplever et slikt overgrep, blir sårbar, sier Støre.
GROS STØTTESPILLER: Støre har kontroll under OSSE-toppmøtet i november 1990.
TIL SJØS: Jonas på rotur i Kilsund i 1963.
HOLDER SAMMEN: - Jeg støtter meg på Marit, sier Jonas Gahr Støre. Til venstre er de to på fjelltur i 1988. Til høyre: Med barna Magnus, Vetle og Gullik på ski i 2004.