Baller på hjernen

Det er bare én ting forlagsredaktør Harriet Karoliussen (37) liker bedre enn å lese.

DET HAR VÆRT ei hektisk tid for Harriet Karoliussen. Forlagsredaktøren jobbet på spreng fram til 12. juni for å sikre at nye romaner fra Cappelens forfattere blir å finne i bokhandlene i høst. Hvorfor dette stresset og hvorfor akkurat til denne datoen?- Hvorfor?Hun flytter blikket over brillekanten og stirrer uforstående på meg. - Hvorfor? Herregud, EM i fotball, selvfølgelig. Dessuten er jeg litt svensk. Nærmere bestemt ett og et halvt mål. Jeg er den stolte eier av et gods noen mil sør for Svinesund.- Et gods på ett og et halvt mål?- Ja, et gods. Det ligger halvannen kilometer fra sjøen, har utedo og eiendommen er full av flått. I fjor plukket jeg av meg fem stykker. Men jeg elsker det. Det er bare helt skjønt å være der. Og nå under EM har jeg følt meg nesten mer svensk enn norsk. KAROLIUSSEN JOBBET fem år i Morgenbladet, ja, det påstås at det var hun som drev avisa i en periode. Folk som ikke er fornøyd med den retningen den gamle trykksaken har tatt etter at Fritt Ord sprøytet inn betydelige midler, mener Karoliussen burde si adjø til Cappelen og sikte mot redaktørstolen i Morgenbladet. Kledelig beskjedent forsikrer hun at hun er smigret, men har det svært bra der hun er. For en som påstår at hun er avhengig av å lese, må det være en gulljobb. Men det var idretten som tok henne først.I 1974, samme år som Liverpool grisebanket Strømsgodset med 11- 0 i cupvinnercupen, Viking toppet 1. divisjon, og landslaget slo Nord-Irland - hurra! - men ble grundig slått av henholdsvis Øst-Tyskland, Skottland, Sverige, Finland og Jugoslavia, handlet en stor del av livet til ni år gamle Harriet om synkronsvømming.- Vanvittig hardt å ligge og flyte med beina rett i været og smile uanstrengt. Jeg drev også med friidrett og turn, men en av turntrenerne som jeg syntes var kjempesøt, drev med fotball. Så da ble det det. 11 ÅR GAMMEL flyttet Oslo-jenta Harriet til Namsos som skulle bli hennes hjem til hun var ferdig med gymnaset. - Det var to tilbud til ungdom: Speideren eller idrett. Jeg valgte selvfølgelig idrett. Og fotball. Jeg tilbrakte hele skoletida i Namsos, med unntak av ett år, da jeg var utvekslingsstudent hos en konservativ jødisk familie i Baltimore. Det vekket min nysgjerrighet, så da jeg var ferdig med gymnaset, dro jeg til Israel. Plukket appelsiner og alt annet som lot seg plukke i en kibbutz, jobbet for beduiner i ørkenen og endte opp sammen med en gjeng palestinere på et hotell i Eilat. Israel er det sykeste, men samtidig flotteste landet jeg har vært i. - Du er kanskje mer kvalifisert til å mene noe om Israel- Palestina-konflikten enn de fleste av oss?Karoliussen retter på brillene. - Norge er utrolig defensive overfor Israel, selv om det var verre da Kåre Kristiansen og Jo Benkow hele tida trakk fram at det var så synd på israelerne på grunn av holocaust. Misforstå meg ikke, verden må aldri glemme uretten som ble begått mot jødene, men å bygge en mur er ikke måten å løse problemer på. Men jeg vet ikke om jeg er bedre kvalifisert enn andre til å mene noe om den konflikten. Jeg var det kanskje den gangen, siden jeg så en del av landet og problemene fra innsida, men det begynner å bli lenge siden. - Du synes for mange av oss synser uten å ha kunnskap nok?- Altså... Karoliussen trekker pusten og tar en slurk Farris.- En viss forflatning er det blitt. Vi har fått ei gruppe folk med forskjellig bakgrunn som har én ting felles: De er kjente. Og det legitimerer at vi skal høre på deres meninger om det meste. At en forfatter skriver bra bøker betyr ikke nødvendigvis at det er interessant å høre hans meninger om alt mulig. Da sier jeg: Skriv bøker og vær stille. La folk som kan politikk snakke politikk, folk som har greie på sport snakke sport. KAROLIUSSEN HAR EN MÅNEDLIG spalte i Aftenposten, har vært med på «Store studio» på TV, var fotballekspert i VG og i «Holger Nilsens metode» på P3. Etter mange år som aktiv på banen er det ingen fare for at hun skulle falle i egen synsefelle. Og hun har sine meninger om både herre- og damefotball.- Damefotball er kjedelig å se på. Alt er for stort, både banen og målene. Draktene er også for store, ja, selv på landslaget. Det er fordi jentene arver guttas drakter - som for øvrig også er altfor store. Fotballguttas drakter burde vært både trangere og mindre. Bak designerbrillene blir blikket drømmende.- Zico 1982, å, ja det var optimalt.- Unnskyld?- Zico, en brasiliansk, flott spiller. I 1982 hadde de trangere trøyer og kortere shortser. Så korte at man kunne se den øverste lårmuskelen - den er bare fin, og Zico hadde fantastiske lår. - Det er en myte om lesber og jentefotball...- Ja, det stemte kanskje en gang på begynnelsen av åttitallet. Nå er det ikke sånn i det hele tatt. Jeg er ikke så veldig opptatt av det sjøl, heller. Jeg er lesbisk, men er likevel ikke sånn «Harriet lesbisk», liksom. Jeg er «Harriet», og så kommer min seksuelle legning langt, langt etter. - Hva er du mest opptatt av, fotball eller litteratur?- Det er vanskelig, nesten umulig å avgjøre. Jeg leser når jeg lager mat, når jeg stryker, ja, selv når jeg kommer hjem seint på natta etter en rekke «duggfriske enheter» og knapt finner nøkkelhullet, må jeg lese litt. Og på jobb, selvfølgelig. Vi har noe som heter bunken, det er der alle skjønnlitterære manus som blir sendt til Cappelen havner. Omtrent 700- 800 i året.- Og dere leser alle sammen?- Det må vi, men vi er heldigvis fire stykker, sier hun.RASKT REGNET SKULLE DET bli omtrent 200 romaner pr. redaktør, vel en halv roman daglig - sju dager i uka. Da stemmer det som sies: Karoliussen er kjent for å overdrive.- Noen manus ser jeg fort at det ikke er noen vits å bruke mye tid på. Men det som er bra, leser jeg før jeg sender det videre til en konsulent for uttalelse. Av 700- 800 manus som kommer inn, gir vi ut omtrent 40 bøker i året.- Mange som forsøker seg igjen og igjen?- Å ja, da. «Tilbake i bunken!» roper vi da. Ha ha ha. Nei, det er ikke sant - og bunken er ikke noe negativt ladet ord. Veldig mange, også av våre etablerte forfattere, går gjennom perioder med omskrivninger og bearbeiding. Slik er det bare. - Når kommer din roman?- Aldri! Jeg har null ambisjoner om å skrive bok. Jeg kan ikke engang fortelle en historie riktig. Nei, jeg kan rett og slett ikke skrive. Men jeg er veldig god til å lese. eirik.alver@dagbladet.no