Bare Berte

Berte Rommetveit (27) er drømmedama fra Stord, hun har bare ikke skjønt det selv.

- JEG HAR IKKE SÅNNE ville historier å komme med, altså, og jeg var på ingen måte superstjerne på Stord. Jeg er veldig klar over mine egne begrensninger, sier Berte nesten før hun har sagt «Hei».

På Stord er Berte Rommetveit fra Rommetveit kjent for å ha most ned en svikefull kjæreste med bare nevene - i tillegg til at hun kan synge og spille revy, som hun har gjort siden hun var liten.

Resten av landet ble kjent med henne da hun spilte Anna, drømmedama til Håvard Lilleheie i «United» i 2003. Seinere har enda flere fått et glimt av henne som Laila, drømmedama til tenåringsgutta i Peppe\'s pizzas tv-reklame.

Snart skal hun utfordre familielykken i TV 2-serien «Seks som oss» med Dennis Storhøi, Kjersti Elvik, Hilde Lyrån og Samuel Fröler. Og til sommeren blir det i år som i fjor, hovedrolle som Vigdis vikingprinsesse i Mostraspelet på Bømlo der Svein Tindberg er regissør.

- Spel er liksom ikke helt stuereint, det, men Mostraspelet er Norges nest største . De har en fantastisk dugnadsånd, alle på Bømlo er med. Det var på Moster Olav Tryggvason kom da han skulle kristne Norge.

- Og det gjorde han visst til gagns. Bedehusene står tett i nabolaget ditt?

- Ja, men alt jeg lærte om kristendom, lærte jeg på skolen. Foreldrene mine er humanetikere. «Det fantes en som het Jesus en gang, men det er ikke sikkert at han frelste verden,» forklarte de. Etter at vi opplevde og overlevde tsunamien på Sri Lanka i jula, må jeg si jeg tror det finnes noe , ei kraft som kan utrette mirakler, uten at jeg vet hvem sitt lag den krafta spiller på.

BERTE SITTER PÅ KAFÉ i Bergen, søndag ettermiddag. Det er regn mot rutene. Lydene er pakket inn og alt er på hell, men Berte har vært på besøk hos faren, NRK-reporter Geir Rommetveit, og stemoren Vigdis i Bergen. Hun er glad oppi alt det triste. De måtte snakke ut om opplevelsene som satte livet i et nytt perspektiv da Berte, søsteren, stebroren, faren og stemoren sprang for livet fra flodbølgen på Sri Lanka 2. juledag.

- Det var viktig for oss å treffes hos pappa og Vigdis med kjærestene våre for å snakke ut om det som skjedde. Det var så forferdelig at vi i ettertid har utviklet en form for galgenhumor. Søsteren min, stebroren min og jeg reiste ned til Sri Lanka julaften. Vi var framme 1. juledag i mørket, registrerte så vidt at det var en liten havneby vi var kommet til på sørspissen av Sri Lanka, og gikk og la oss, slitne og døgnville. Neste morgen, akkurat da søsteren min og jeg reiste oss opp for å forsyne oss av frokostbuffeten, braket det løs. Havet steg, palmer deiset i bakken og ting lå strødd rundt omkring. En kelner ropte «løp, løp!», vannet fosset, og vi sprang opp til 2.etasje. Men vannet steg, vi måtte høyere opp. Vi fikk lokalisert stebroren min, men pappa og Vigdis var på stranda. Så kom pappa, blodig og skadet, uten Vigdis. Vi satt i høyden ved et tempel. Jeg hadde et sterkt behov for at vi skulle holde sammen, men stebroren min og pappa lette etter Vigdis og gikk langs alle fjellskrenter. Ei dame ved siden av oss hadde mistet sin tre år gamle sønn, hun var utrøstelig. Så, endelig, fortalte en svensk dame at hun hadde sett ei norsk dame. Vi håpet det var Vigdis og løp, og fant henne! Hun var blitt løftet av en bølge og ført 400- 500 meter inn i landet. Hun var i sjokk og gråt. Vi gråt alle sammen. Vi har vært så utrolig heldige. Ikke før pappa ringte NRK visste vi hva vi hadde vært utsatt for - en tsunami , sier Berte.

- Jeg skal aldri glemme lokalbefolkningen, hvordan de hadde overskudd til å trøste oss, gi oss mat og vann, selv om de hadde mistet sine og byen deres lå knust med døde mennesker langs stranda. Jeg føler enorm trang til å reise tilbake for å se om de har det bra. Vi tilbrakte ett døgn med dem, det kunne like godt vært to uker. Folk fra alle land ble knyttet sammen. Alle hjalp hverandre i nøden. Det var en fin opplevelse.

VEL HJEMME PÅ Grünerløkka i Oslo hos en samboer, TV 2s Pål Laache, som brått fikk velutviklede nevroser, kom aldri lykkefølelsen over tilværelsen tilbake til Berte.

- Det var godt å være hjemme i landet mitt, lage mat og drikke vin i den fine leiligheten sammen med kjæresten min, men jeg greide ikke å være glad. Takknemlig, men ikke glad. Det var så mange som ikke kunne reise hjem fra det grusomme slik vi kunne. Jeg har gjort meg noen tanker om hva som er viktig her i livet, og håper jeg ikke vender tilbake til det kyniske, vanlige sporet.

- Og hva er viktig i livet?

- Hus, mat, kjærlighet og familie. At de jeg er glad i har det bra.

BERTE JOBBER MED musikkvideoer i NRKs Svisj-redaksjon når hun ikke er opptatt med reklamefilm, film eller TV.

- Første gang jeg flyttet fra Stord, våget jeg ikke dra lengre enn til Haugesund. Der var jeg syngende servitør med Kristian Valen og co. Men jeg ble så lei av folk som ikke kan oppføre seg ute. Det er utrolig dårlig folkeskikk ute og går. Folk knipser og roper og tar på deg.

For tre år siden fant Berte ut at det var nok Vestland for ei stund, flyttet fra utelivsbransjen og kjæreste i Haugesund og vendte nesa mot hovedstaden.

- Jeg endte opp på kundeservice hos Netcom, svarte på de samme spørsmålene dag ut og dag inn til folk som ikke gadd høre at de selv hadde trykket feil kode. Jeg er sjeleglad jeg slapp unna det da jeg fikk rollen i «United» og endte opp i NRK. Jeg nyter mangfoldet og friheten i Oslo, men man blir litt egoistisk når man ikke har barn å tenke på. Først må jeg uansett bli kjent med meg selv og finne ut hva jeg skal bli.

- Var det ikke skuespiller du skulle bli?

- Jo, men jeg tør ikke selge meg sjøl. Det ligger mellom linjene på bygda det, at du ikke skal tro du er så mye bedre enn andre. Skal du tro du er noe spesielt, må du tro sjøl. Og det har jeg aldri trodd. Jeg hadde aldri gått på audition til «United» om ikke regissør Magnus Martens hadde ringt meg og spurt. Jeg har hatt flaks. Jeg ble ringt opp og spurt om jeg ville spille i «Seks som oss». Jeg er liten, blond og snakker Stord-dialekt. Jeg kan ikke brukes til all verden, men hvordan skal jeg overbevise noen om at jeg er den rette når jeg ikke klarer å si ifra at jeg finnes?

HUN SKOTTER UT vinduet, møter sitt eget ansikt og mørke øyne i refleks, og tar sats:

- Det er utenomjordisk morsomt å jobbe med film, det er det jeg vil holde på med. Jeg kan gjøre en troverdig rolle, jeg er flink til å jobbe, fokusert og konsentrert - og sosial.

Der fikk hun sagt det.

- Jeg drømmer om en stor rolle i et kostymedrama med flotte kjoler, korsett og snøringer, og masse, masse drama.

- Om hva da?

- Kjærlighet og sorg, slike ting folk i Norge hater.