«Barna tegnet blomster, ikke nedraste hus»

De tapre barna i Muzaffarabad feirer slutten av ramadan - i det stille.

(Dagbladet.no): ÅGE W. BØYUM (46) skriver dagbok fra Norges Røde Kors\' feltsykehus i jordskjelvrammede Muzaffarabad. Her er hans ferske nedtegnelser:

TAPRE BARN. En tynn, skarp månesigd sees mellom noe armeringsjern som stikker opp på en uferdig bygning. Skumringen legger seg mørk blå over stadion i Muzaffarabad.

Det er 4. november og Eid: Ramadan er over og det skulle vært tid for festligheter med god mat og utdeling av gaver. Høytiden markeres i år også, men i det stille.

Den ene tolken vår, Abdul Rashid, sier at feiringen ikke bare kommer til å bli stille i år, men i mange år framover. Abdul har mistet 26 av slektningene sine. Slekten er kanskje den betydeligste faktor når det gjelder sosial sikkerhet her. Den første avdelingen som ligger etter inngangen er et telt der det ligger barn i strekk.

De er bandasjert på begge bein og ligger med beina rett opp, festet i taket med tau. Tett i tett ligger de der 20 i tallet. Stille og tålmodige, bare sjelden høres gråt når en går forbi.

Disse barna har alle bruddskader i beina som var delvis grodd når sykehuset åpnet. Kirurgene la dem i strekk for å hindre at bruddene grodde sammen skjevt. De har ligget slik i over to uker nå.

Jeg går forbi på vei fra dagvakt. Fra teltet høres frisk barnelatter. Kati, min gode finske kollega, går fra barn til barn og deler ut ballonger, ark og tusj. Det tegnes og blåses i ballonger. Sammen med godteriet de får blir det litt Eid allikevel. Etterpå forteller Kati at alle barna tegnet blomster. Ingen tegnet nedraste hus eller ødeleggelser.

SKJERPEDE SANSER. Vi er fokusert på det profesjonelle i vårt daglige arbeid. Utfordringene er store, og vi må stadig improvisere. Det gjelder både helsepersonellet, teknisk personell, eller i administrasjonen. Sykehuset er godt i gjenge nå.

Vi er forberedt på å se det vi omtrent aldri treffer på hjemme.

I Norge hender det heldigvis ikke at folk med åpne brudd blir liggende i tre uker nesten uten behandling. Behandlingsregimene her er standardiserte med fokus på det mest grunnleggende og nødvendige. Mange har ventet på behandling.

Vi ser etter hvert at bruddskadene avtar. De med de største skadene er døde for lengst. Et stort antall er behandlet her.

Stadig flere barn med luftveisinfeksjoner kommer inn. Lungesykdommer er ofte forårsaket av dårlig hygiene og enda verre boforhold.

Vi kvier oss for å sende ut pasientene til de miserable forholdene. Når vi har fri, uten sykehusklærne på er vi kanskje mer sårbare.

Midt i veien ligger et lass med klær som noen har dumpet. Under en presenning er det startet skole. Kuer spiser av avfallet og skitne unger leker rundt de dårlige teltene som står tett. Teltene er uten bunn. Søppelet flyter ikke ennå, til det er det for tørt. Det brenner mange bål.

  • Åge W. Bøyum er til daglig oversykepleier ved Lærdal sykehus. Han har tidligere vært på oppdrag for FN i Rwanda og for Norges Røde Kors i Bam, Iran og Banda Aceh, Indonesia.
  • - Kommer han til å dø nå? (8. november)
  • Inntrykk fra et katastrofeområde (11. november)

    Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

Tidligere notater:

HUMOR: Ramadan er over. Åge W. Bøyum hører barnelatter når han går forbi barneteltet. Her snakker sykepleieren Knut med en skadd gutt.
TAPRE: I et telt innenfor inngangen ligger barn i strekk. De er bandasjert på begge bein og ligger med beina rett opp, festet i taket med tau. Likevel gråter de rundt 20 barna sjelden.
- Vi er forberedt på å se det vi omtrent aldri treffer på hjemme, skriver Åge W. Bøyum fra Muzaffarabad. - I Norge hender det heldigvis ikke at folk med åpne brudd blir liggende i tre uker nesten uten behandling.
HARDT ARBEID: Bruddskadene avtar, men det kommer inn stadig flere barn med lungesykdommer i Muzaffarabad. Her prøver Tonje å hjelpe et veldig lite barn.